Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

=== Drapene på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg ===
{{utdypende|Karl Liebknecht|Rosa Luxemburg}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-14077-006, Rosa Luxemburg.jpg|miniatyr|[[Rosa Luxemburg]] i året 1915. Hun ble drept den 15. januar 1919 og liket ble kastet i [[Landwehrkanal]]en i [[Berlin]]. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-14077-006 / Ukjent / CC-BY-SA}}]]
[[Fil:Berlin Friedrichsfelde Zentralfriedhof, Gedenkstätte der Sozialisten (Rondell) - Luxemburg.jpg|thumb|180px|Gravsteinen til [[Rosa Luxemburg]] i ''[[Zentralfriedhof Friedrichsfelde]]'' i [[Berlin]].{{byline|Foto: Phaeton1|opplastet 6. mai 2011}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1976-067-25A, Beisetzung von Rosa Luxemburg.jpg|miniatyr|Fra begravelsen av [[Rosa Luxemburg]] den 25. januar 1919. Over 100.000 mennesker deltok i sørgehøytideligheten.<ref name="Escudier2001_129"/>{{byline|Historische Museum Frankfurt/Bundesarchive Bild 146-1976-067-25A}}]]
[[Fil:Rathaus Bremen 15111918.jpg|miniatyr|Proklamering av [[rådsrepublikken i Bremen]] utenfor rådhuset, den 15. november 1918.{{byline|Foto: Barth - Staatsarchiv Bremen|15. november 1918}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R12318, Eysden, Kaiser Wilhelm II. auf Weg ins Exil.jpg|miniatyr|Den forhenværende keiser [[Vilhelm II av Tyskland|Wilhelm II]] (nummer fire fra venstre) på flukt 10. november 1918, på grensa til Nederland der han fikk [[politisk asyl]] og levde i eksil til han døde i 1941.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R12318}}]]
De påståtte mesterhjernene bak januaroppstanden gikk under jorden, men nektet å forlate Berlin, på tross av mange anstrengelser fra deres tilhengere. Den 15. januar 1919 ble både Liebknecht og Luxemburg myrdet av en gruppe offiserer. To av gjerningsmennene ble dømt, men mange forhold omkring drapene ble ikke oppklart før etter andre verdenskrig. I det lange løp ble dette en politisk påkjenning, som forverret splittelsen mellom SPD og KPD, og som gjorde KPD mer avhengige av [[Komintern]]. I neste omgang bidro splittelsen av venstresiden i betydelig grad til den senere oppblomstring av [[nasjonalsosialisme]]n.<ref name="Jaschke2006_58"/>

Om kvelden den 15. januar 1919, kl 21:30, ble Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht arresterte i en bolig i [[bezirk (Berlin)|bezirk]] (idag [[ortsteil]]) [[Wilmersdorf]] i Berlin. Kaptein [[Waldemar Pabst]], lederen av ''[[Garde-Kavallerie-Schützen-Division]]'', sørget for at de overga seg på Hotell Eden Kl 21:45.<ref name="Faust"/> Dette hotellet lå i [[Nürnberger Straße (Berlin)|Nürnberger Straße]]/den historiske [[Kurfürstendamm]] 246/247 – i det som i dag er [[Budapester Straße]], i den daværende [[bezirk Tiergarten]]. Han forhørte dem, mens hans offiserer planla å myrde dem.

Luxemburg begynte å sy sammen kjolen som var blitt ødelagt under arrestasjonen. Hun begynte også demonstrativt å lese i [[Goethe]]s roman ''«[[Faust (Goethe)|Faust]]»'', som tegn på at offiserene trengte en [[eksorsisme|djevelutdrivelse]].<ref name="Faust">Klaus Gietinger: [https://www.newframe.com/murder-rosa-luxemburg The murder of Rosa Luxemburg] {{Wayback|url=https://www.newframe.com/murder-rosa-luxemburg |date=20190226225650 }}, New Frame, 15. januar 2019</ref>{{#tag:ref|''«[[Faust (Goethe)|Faust]]»'' er en roman av den tyske dikteren [[Johann Wolfgang von Goethe]] (1749–1842). Romanen utkom i to deler i henholdsvis 1808 og 1832, og regnes som et av de fremste verkene i tysk litteratur. Det handler om [[Johann Faust]], en gammel tysk [[legende]] som er kjent fra 1500-tallet. Johann Faust inngår en [[djevelpakt]] med djevelens sendebud [[Mefistofeles]], og gir djevelen sin [[sjel]] hvis bare djevelen vil tjene ham en tid. I stykket blir hovedpersonen Faust dratt mellom Mefistofeles og den uskyldige kvinnen ''Gretchen'', som han driver til barnemord og fengsel. Vi må anta at [[Rosa Luxemburg]] i dette tilfellet inntok rollen som ''Gretchen'', og at «doktor Faustus» var offiserene som handlet på vegne av «Mefistofeles», og som derfor trengte en [[eksorsisme|djevelutdrivelse]].<ref name="Faust"/>|group="lower-alpha"|name="Faust"}}

Etter midnatt ble begge suksessivt transportert i [[personbil]]er fra hotellet. Ved hotellutgangen slo soldaten Otto Wilhelm Runge (1875–1945) de begge nesten bevisstløse med en geværkolbe.<ref name="Runge"/> Underveis ble Karl Liebknecht skutt av marineoffiseren [[Horst von Pflugk-Harttung]] (1889–1967), mens løytnant [[Hermann Souchon]] (1885–1982) skjøt Rosa Luxemburg kl 23:45.<ref name="Faust"/> [[Kurt Vogel (frikorps)|Kurt Vogel]] (1889–1967), som også var en offiser i rifledivisjonen, overlot Liebknechts lik til en politistasjon kl 23:15, mens Luxemburgs kropp ble dumpet i [[Landwehrkanal]]en.<ref name="Faust"/> Pabst presenterte ugjerningene i en pressemelding som en [[lynsjing]] som var blitt foretatt av ukjente gjerningsmenn.<ref name="Gietinger1995_23_42"/>

Fordi kroppen hennes ennå ikke var blitt funnet, ble en symbolsk tom kiste gravlagt den 25. januar 1919 på ''[[Zentralfriedhof Friedrichsfelde]]'', ved siden av Karl Liebknecht. Mer enn 100&nbsp;000 mennesker deltok i denne symbolske begravelsen.<ref name="Escudier2001_129"/> Den 31. mai 1919 omkring Kl 5:45 fant den 76 år gamle slusearbeideren Gottfried Knepel en kropp ved en sluse i [[Landwehrkanal]]en nær ''Untere Freiarchenbrücke'', omkring 500 meter vest for ''Lichtenbergbrücke''.<ref name="Geserick2006"/> Den 5. juni identifiserte Luxemburgs personlige sekretær og fortrolige venn [[Mathilde Jacob]] (1873–1943) den som Luxemburgs kropp.<ref>Andreas Heinz: [https://www.neues-deutschland.de/artikel/45504.nicht-mal-zwi-zwi-auf-dem-grabstein.html Nicht mal »Zwi-Zwi« auf dem Grabstein. Mit »Stattreisen« drei Stunden auf den Spuren von Rosa Luxemburg], Neues Deutschland, 3. desember 2003</ref> Den 13. juni ble kroppen overført til Berlin og gravlagt ved siden av Liebknechts grav. Titusener av mennesker fulgte begravelsen.<ref name="Herrmann2010_56"/> I [[Wien]] var det massedemonstrasjoner og streiker i anledningen.<ref name="Gallo1993_375"/>

Den konservative militærdommeren [[Paul Jorns]] (1871–1942), som var utnevnt av rifledivisjonen, frikjente i juni 1919 Horst von Pflugk-Harttung, [[oberstløytnant]] [[Ulrich von Ritgen]] (1894–1969) og løytnantene [[Heinrich Stiege]] (1895–1968) og Bruno Schulze. Runge ble dømt til to års fengsel og 4 års tjenestenekt i hæren. Vogel ble dømt til to og fire måneders fengsel. Reserveløytnant Rudolf Lipmann (1894–1940) ble dømt til seks ukers husarrest. Pabst og Souchon ble derimot ikke straffeforfulgt og anklaget.<ref name="Hannover1967_116"/><ref name="Gietinger2019_35"/> 

I 1934 ble Runge satt fri fra straffeforfølgelse av [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]], og tilkjent 6&nbsp;000 [[Reichsmark|riksmark]] som kompensasjon. Han ble deretter overført til gardekavaleriet i [[Sturmabteilung|SA]]. Hans egentlige navn var Wilhelm Radolf, men han brukte dekknavnet Otto Wilhelm Runge etter drapsdommen. Han var metalldreier og sveiser, før han i 1918 ble tilsluttet Garde-Kavallerie-Schützen-Division.<ref>[http://www.bundesarchiv.de/aktenreichskanzlei/1919-1933/00a/adr/adrmr/kap1_6/para2_206.html Runge, Otto Wilhelm (eigentlich Radolf, Wilhelm)], Deutsches Bundesarchiv, besøkt 26. februar 2019</ref> I mai 1945 ble han arrestert av [[KGB|Sovjetunionens hemmelige politi]] (NKGB) og fraktet til kjelleren i Fröbelstraße, hus 3, i den daværende bydelen (senere ortsteil) [[Prenzlauer Berg]]. Bygningen huser idag sosialkontoret i Prenzlauer Berg. Han ble i juni 1945 transportert ut av Berlin, men overlevde ikke reisen østover.<ref name="Runge">[https://www.mfs-insider.de/Erkl/Stein2.htm Opfer des Stalinismus: Otto Emil Runge, Beihelfer zum Mord an Rosa Luxemburg] {{Wayback|url=https://www.mfs-insider.de/Erkl/Stein2.htm |date=20190226111332 }}, .mfs-insider.de, besøkt 26. februar 2019</ref>

Souchons delaktighet i mordet ble først offentlig kjent i januar 1969 og stadfestet i 1992. Den 1. desember 1959 fortalte Waldemar Pabst til den senere presidenten av ''[[Verfassungsschutz]]'', [[Günther Nollau]] (1911–1991), at det var Souchon som hadde hoppet ut av bilen og skutt Rosa Luxemburg. Den 14. og 15. januar 1969 ble det gjort offentlig kjent, gjennom en  dokumentarrapport som [[Dieter Ertel]] (1927–2013), kringkastet på tysk [[TV]] av [[ARD]], med tittelen ''Zeitgeschichte vor Gericht: Der Fall Liebknecht-Luxemburg''.<ref>[https://web.archive.org/web/20130813121343/http://tvlizenz.swr-media.de/production_detail.cfm?kat_id=1&film_id=39 Zeitgeschichte vor Gericht. Der Fall Liebknecht-Luxemburg Teil 1], SWR MEDIA SERVICES, besøkt 26. februar 2019</ref><ref>[https://web.archive.org/web/20130813072528/http://tvlizenz.swr-media.de/production_detail.cfm?kat_id=1&film_id=40 Zeitgeschichte vor Gericht. Der Fall Liebknecht-Luxemburg Teil 2], SWR MEDIA SERVICES, besøkt 26. februar 2019</ref> Hermann Souchons nevø [[Wilhelm Souchon]] (1864–1946), guvernøren i Kiel under matrosoppstanden, hadde hele tiden benektet befatning med ugjerningen og ble ikke straffet.

Pabst sa etter [[andre verdenskrig]] at Noske hadde gitt han ordre om drapet over telefon. I hans dagbøker som ble oppdaget i 1969, hadde han notert at ledelsen av SPD hadde dekket ham og hindret en straffeforfølgelse.<ref name="Gietinger1995_55_59_95_116"/> Pabst spilte også en sentral rolle i det etterfølgende [[Kappkuppet]].<ref name="Wette2006_43"/>

Frikorpsene ble etter undertrykkelsen av januaroppstanden til en varig maktfaktor.<ref name="Dietz2011_177"/>

I det lange løp ble det en politisk påkjenning at mordene fra 15. januar, så vel som deres manglende oppklaring og straffeforfølgelse, forverret splittelsen mellom SPD på den ene side og USPD og KPD på den andre.<ref name="Ullrich-2009_76"/> Under Weimarrepublikken ble SPD og KPD aldri enige om felles tiltak, spesielt fordi KPD, etter drapene på deres grunnlegger, ble mer avhengige av [[Komintern]]. Splittelsen av venstresiden bidro i betydelig grad til den senere oppblomstring av [[nasjonalsosialisme]]n (nazismen).<ref name="Jaschke2006_58"/>

====Kontroverser omkring kroppen til Luxemburg====
I mai 1992 rapporterte ''[[Der Spiegel]]'' om at nye funn tyder på at det ikke var Luxemburgs kropp som ble begravet. Det er mye som ikke stemmer i [[obduksjon]]srapporten som ble utført 13. juni 1919 på det som angivelig var kroppen til Rosa Luxemburg. Obduksjonen ble utført ved universitetssykehuset ''[[Charité]]'' i Berlin, som den gangen var underlagt ''Universität zu Berlin'' (siden 1949: ''[[Humboldt-Universität zu Berlin]]''); siden 2003 er ''Charité – Universitätsmedizin Berlin'' delt mellom ''Humboldt-Universität zu Berlin'' og ''[[Freie Universität Berlin]]''. <ref name="Spiegel1992"/>

[[Anatomi]]ske detaljer stemte ikke med Luxemburgs kropp: Kroppen hadde ingen tegn på hofteskader, og ingen ting tydet på at føttene hadde forskjellig lengde. Det var ingen spor i øvre del av kraniet etter de to slagene med rifleskjeftet som soldatene påførte Luxemburg, og heller ingen spor etter de to kulene i hodet som drepte Luxemburg. Det var et hull i kraniet mellom venstre øye og øre, men rettsmedisinerne fant ingen kule i hodet eller hull hvor kulen hadde gått ut. Fritz Strassmann og Paul Fraenckel rapporterte om «alvorlige skader i bunnen av kraniet» i obduksjonsrapporten, men trakk ingen konklusjoner om skadene. I et underskrevet [[addendum]] distanserte Fraenckel seg fra konklusjonene til sine høyt respekterte kollegaer, noe som er svært uvanlig.<ref name="Spiegel1992"/>

Michael Tsokos ved ''Institutt for rettsmedisin og rettsmedisinsk vitenskap'' ved ''Charité'' mente at kroppens skader skyldes fall fra en stor høyde, og at den kan ha tilhørt en person som har begått selvmord. Det har lenge sirkulert rykter om at Luxemburgs kropp aldri forlot ''Charité'', og at hennes kranium er oppbevart der.<ref name="Spiegel1992"/>

I muséet for medisinsk historie i sykehusets kjeller, fant Michael Tsokos en kropp uten hode, hender og føtter, med en mistenkelig obduksjonsrapport. Mellom 1919 og 1922 hadde politiet plukket opp 10 kvinnelige lik fra Landwehrkanalen. Ni av dem var blitt identifisert, mens et av dem var uten navn.<ref name="RNA2014"/> En [[computertomografi]] viste at kroppen hadde vært fylt med vann, og tilhørte en kvinne som var mellom 40 og 50 år gammel på dødstidspunktet. Kvinnen led av [[artrose]], og hadde føtter av forskjellig lengde. Rosa Luxemburg var 47 år gammel på dødstidspunktet og led av en medfødt hoftesykdom. Hun haltet stadig, noe som gjorde at føttene hadde forskjellig lengde. Kroppens manglende hender og føtter kan forklares med at Luxemburg (ifølge øyenvitner) hadde lodd rundt anklene og håndleddene, noe som kan ha skadet ekstremitetene i tiden under vann. Et laboratorium i [[Kiel]] testet kroppen med [[karbondatering]] og bekreftet at kroppen stammer fra rett periode.<ref name="Spiegel1992"/>

[[DNA]] fra kroppen ble forsøkt sammenlignet med gamle [[frimerker]] som Luxemburg hadde slikket på, men det viste seg at Luxemburg aldri gjorde dette, men fuktet frimerker med en fuktig klut. Granskerne fant i juli 2009 et oldebarn av Luxemburg, en 79 år gammel [[israel]]sk kvinne ved navn Irene Borde, som donerte hårstrå for sammenligning. Oldebarnets DNA stemte ikke med DNA fra kroppen, men sjansene for et samsvar var uansett bare 40%.<ref name="Spiegel1992b"/>

I desember 2009 besluttet myndighetene i Berlin at kroppen skulle obduseres, før den ble lagt i Luxemburgs grav.<ref name="Spiegel1992c"/> I slutten av desember 1992 konkluderte Berlin's statsadvokat med at det var sterke indikasjoner på at det var Rosa Luxemburg's kropp, men at det manglet endelige bevis. Levningene ble gravlagt på et sted som ikke er offentlig kjent.<ref name="Lost2009"/>

I avisen ''[[Die Zeit]]'' framkom det i 1989 nye opplysninger om Mathilde Jacob, kvinnen som identifiserte Luxemburg i 1919: «Under revisjonsforhandlingene ble hun syk og styrtet i en feberaktig galskap ut gjennom vinduet i sin leilighet i Berlin, på samme sted som morderne av Rosa Luxemburg hadde dumpet kroppen». (Bei der Revisionsverhandlung erkrankte er und stürzte sich im Fieberwahn aus dem Fenster seiner Berliner Wohnung, unweit jener Stelle, an der 1919 die Mörder von Rosa Luxemburg die Leiche in den Landwehrkanal geworfen hatten).<ref name="Trotnow1989"/> Dette stiller spørsmålstegn ved hennes mentale helse, på det tidspunktet hvor hun identifiserte kroppen som tilhørende Rosa Luxemburg. Jacob døde den 14. april 1943 i [[Theresienstadt konsentrasjonsleir|utryddelsesleiren Theresienstadt]].