Redigerer Norsk (avsnitt)

=== 1900-tallet ===
{{Utdypende artikkel|Norsk språkhistorie (20. århundre)}}
Om Knudsen er bokmålets far, må [[Moltke Moe]] være ''[[samnorsk]]ens far''. Han var en av mennene bak [[Rettskrivningen av 1907]], men alt i 1900 skrev han at han så en rettskrivning basert på Knudsens prinsipper som «det første store steg henimot en målform som én gang kan ''samle'' vort land, med rum for ''alt'' norsk, for by som for bygd, mot et mål som med rette kan kaldes '' 'riksmål''', med rette '' 'landsmål' ''– ''fordi det er Norges lands, Norges rikes mål''.»<ref name="Moe 1900">{{Cite book|last=Moe|first=Moltke|title=Moltke Moes samlede skrifter, bind 1|chapter=Retskrivning og folkedannelse|editor=Liestøl, Knut|year=1900|url= http://www.dokpro.uio.no/litteratur/moltkemoe/}}</ref> Inspirert av suksessen i 1907 fortsatte Moe å arbeide for nye språkreformer med tanke på en framtidig sammensmeltning. I 1909 brukte han ordet ''samnorsk'' om dette framtidsspråket.<ref name="Moe 1909">{{Cite book|last=Moe|first=Moltke|title=Moltke Moes samlede skrifter, bind 2|chapter=Nationalitet og kultur|editor=Liestøl, Knut|year=1909|url=http://www.dokpro.uio.no/litteratur/moltkemoe/}}</ref> Tradisjonelt har han derfor blitt regnet som opphavsmannen til samnorskbegrepet, men [[Arne Garborg]] brukte det alt i 1877 i omtrent samme betydning.<ref name="Hanto 1986">{{Cite book|last=Hanto|first=Kristian Ihle|title=Ideologiar i norsk målreising, |year=1986}}</ref>

Moe døde i 1913, men ideene ble videreført av [[Stortinget]], som dette året på regjeringas anmodning bevilget {{formatnum:6000}} kroner til en komité «til at ta under overveielse spørsmaalet om en revision av saavel landsmaalets som riksmaalets retskrivning». Komiteens mandat er det første stortingsvedtaket som kan sies å underbygge den kommende samnorskpolitikken: «Endelig kan det kanske ogsaa være spørsmal om en viss tilnærmelse i grammatisk henseende mellem de to maalformer, forsaavidt en saadan tilnærmelse kan bygge paa levende taleform.»<ref name="Lundeby">{{Kilde artikkel
 |forfatter=Einar Lundeby 
 |utgivelsesår=1966 
 |tittel=Stortinget og språksaken 
 |publikasjon=Innstilling om språksaken fra Komitéen til å vurdere språksituasjonen m.v. oppnevnt ved kongelig resolusjon 31. januar 1964 
 |url=http://www.språkrådet.no/Politikk-Fakta/Fakta/Andre_oversikter/Stortinget_og_spraaksaken 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110724185931/http://www.xn--sprkrdet-c0ac.no/Politikk-Fakta/Fakta/Andre_oversikter/Stortinget_og_spraaksaken/ 
 |arkivdato=2011-07-24 
}}</ref>

[[Rettskrivinga av 1917|Rettskrivingsreformen]] ble gjennomført ved [[kongelig resolusjon]] i 1917. De obligatoriske endringene var relativt forsiktige, men i tillegg kom valgfrie tilnærmingsformer. Spørsmålet kom opp til debatt i Stortinget i 1919 etter [[interpellasjon]] fra [[Carl Joachim Hambro d.e.]]. [[Einar Lundeby]] skriver i 1966:

{{Sitat|Interpellasjonen ble drøftet i tre dager, referatet er på 125 sider. Debatten er trolig den voldsomste i språksakens historie, den som hadde sterkest tilknytning til den allmenne politiske situasjonen, og den som mest lidenskapelig engasjerte både stortingsrepresentanter og publikum (presidenten klager gjentatte ganger over uro på galleriet og truer med å la det rydde). Stortingets behandling av denne saken innvarsler også noe prinsipielt nytt, idet det er første gang Stortinget befatter seg med normeringen av skriftspråkene.<ref name="Lundeby"/>}}

I Stortinget falt forslaget om å avvise reformen med 58 mot 68 stemmer, et forslag om utsettelse falt med [[stortingspresident|presidentens]] dobbeltstemme.<ref name="Lundeby"/>

[[Norges Lærerlag]] støttet reformen og hadde i forkant av debatten oppfordret Stortinget til ikke å kalle den tilbake. Etter avgjørelsen skjøt innføringa av de valgfrie tilnærmingsformene i skolene fart. Høsten 1920 la [[Østlandsk reisning]] fram en liste over de 305 av landets 674 [[kommune]]r som hadde vedtatt å ta dem i bruk, 86 av disse hadde landsmål i minst én krets.<ref name="Jahr">{{Cite book|last=Jahr|first=Ernst Håkon|title=Østlandsmåla fram!|publisher= Universitetsforlaget|year=1978|isbn=82-00-01672}}</ref>

Dette året ble [[Riksmålsvernet]] stiftet, noe som markerer starten på den private normeringa av [[riksmål]]et. Ellers var [[Aftenposten]] blant de sterkeste motstanderne av offisiell normeringspolitikk og tok i bruk 1907-rettskrivningen først i 1923 og 1917-rettskrivningen i 1928.

I forbindelse med endringer i [[lærerskoleloven]] i 1929 kom spørsmålet om navnet på målformene opp. Landsmålet byttet navn til ''nynorsk'', mens navnet ''bokmål'' ble videreført fra tidligere lovpraksis, selv om skriftnormen siden 1907 hadde vært kalt ''riksmål''. Forslag om å bruke ''riksmål'' eller ''dansk-norsk'' i stedet for ''bokmål'' falt med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer i [[Lagtinget]]. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelsen på navnespørsmålet.<ref name="Lundeby"/> Etter dette har riksmålsbevegelsen brukt navnet ''riksmål'' om sin private norm i motsetning til den offisielle bokmålsnormen.

I 1938 kom [[Rettskrivningen av 1938|rettskrivingsreformene i bokmål og nynorsk]] som i dag blir husket som de store samnorskreformene. Hovedarkitekten var historikeren, målmannen og [[arbeiderparti]]mannen [[Halvdan Koht]]. Prinsippene reformen bygde på var som i 1917 samordning av skrivemåter i målformene og felles tilnærming til østlandsdialektene. For å rydde opp i den store valgfriheten som 1917-rettskrivningen hadde innført, ble de tillatte formene delt i to: hovedformer og sideformer. Hovedformene skulle brukes i lærebøker, mens sideformene var tillatt å bruke for elever. For bokmålets del var det nytt at mange former uten basis i den «dannede tale» eller ''standard østnorsk'' ble eneformer eller eneste hovedformer. Bl.a. ble ''ramn'', ''vatn'', ''botn'' og ''fram'' eneformer, mens ''mjøl'' og ''mjølk'' ble hovedformer (med ''mel'' og ''melk'' som sideformer). Dette vakte svært sterke reaksjoner i riksmålsbevegelsen. I nynorsken var det også de tradisjonelle formene som ble fjernet eller satt i klammer. I Noregs mållag var man delt i synet på reformen, og det brøt ut intern strid. Det endte med et kompromiss som i praksis aksepterte tilstanden.

Nynorsken hadde siden begynnelsen av 1900-tallet vært på frammarsj i Norge. I forbindelse med at lærebøkene måtte skiftes ut etter 1938, valgte enda flere skolekretser å gå over til nynorsk. I 1943 brukte halvparten av landets skolekretser nynorsk, noe som omfattet en tredjedel av elevene.

Etter [[den andre verdenskrig|krigen]] intensiverte Riksmålsforbundet under ledelse av [[Arnulf Øverland]] kampen mot det de kalte «samnorskrettskrivningen». De organiserte [[foreldreaksjonen mot samnorsk]] i 1951 og stiftet [[Det Norske Akademi for Språk og Litteratur|Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur]] i 1953. Denne motstanden må sies å ha vært en hovedårsak til at myndighetene etter hvert ga opp tilnærminga fra bokmålets side.

I 1952 ble [[Norsk språknemnd]] opprettet med mål om å fremme tilnærming mellom de to skriftmålene på folkemålets grunn. I 1959 kom den nye [[Læreboknormalen av 1959|læreboknormalen]] for begge målformer. For nynorskens del betydde den en ytterligere tilnærming til bokmål. Denne gjelder fremdeles for nynorsk, bare med mindre endringer. For bokmålets del ønsket nemnda å være mer forsiktig på grunn av den sterke motstanden etter 1938, og noen tradisjonelle riksmålsformer kom tilbake. Samtidig ble valgfriheten i læreboknormalen redusert ved at flere riksmålsformer ble gjort til sideformer. Derfor møtte også denne reformen sterk motstand fra riksmålsbevegelsen.

I 1959 ble [[Landslaget for språklig samling]] stiftet, og i 1966 lanserte de det første fullstendige forslaget til en samnorsknormal eller samlenormal, men denne fikk aldri noen stor betydning.<ref>{{Cite book|title=Framlegg til samlenormal|series=Språklig samlings småskrifter|publisher=Landslaget for språklig samling|year=1966|url=http://www.sprakligsamling.no/samlenormalen/framlegg_til_samlenormal.pdf|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20160314010927/http://www.sprakligsamling.no/samlenormalen/framlegg_til_samlenormal.pdf|archivedate=2016-03-14|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2017-04-20|arkivurl=https://web.archive.org/web/20160314010927/http://www.sprakligsamling.no/samlenormalen/framlegg_til_samlenormal.pdf|arkivdato=2016-03-14|url-status=død}} {{Kilde www |url=http://www.sprakligsamling.no/samlenormalen/framlegg_til_samlenormal.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-09-29 |arkiv-dato=2016-03-14 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160314010927/http://www.sprakligsamling.no/samlenormalen/framlegg_til_samlenormal.pdf |url-status=yes }}</ref>

I 1972 tok [[Norsk språkråd]] over for Norsk språknemnd. I 1981 ble tilnærmingspolitikken i praksis oppgitt ved at mange tradisjonelle riksmålsformer igjen ble hovedformer i bokmål. Samme år tok [[Det Norske Akademi]] over ordboks- og normeringsarbeidet fra Riksmålsvernet. Tilnærmingspolitikken ble offisielt opphevet av Stortinget i 2002, og i bokmålsrettskrivningen av 2005 ble skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet.