Redigerer Norges vassdrags- og energidirektorats historie (avsnitt)

===1907- 1921 Vassdragsvesenets storhetstid===
[[Fil:Målested Farsjøs utløp.jpg|thumb|250px|Personell fra Hydrologisk avdeling foretar målinger i elven nedenfor [[Farsjø]] rundt 1917.{{byline|Nils Gamnes/Norges vassdrags- og energidirektorat}}]]

[[Fil:Heklafoss måling på gang.jpg|thumb|250px|Personell fra Hydrologisk avdeling foretar målinger i Heklafoss i [[Numedalslågen]] i 1920.{{byline|Nils Gamnes/Norges vassdrags- og energidirektorat}}]]

[[Fil:Isganger Trysilelv, Engsa og Hanestad.jpg|thumb|250px|Måling av sarrlaget (en type is) i [[Trysilelva]].{{byline|Ole B. Solem/Norges vassdrags- og energidirektorat}}]]

[[Fil:Feltteltene satt opp ved Holdøla, Volldalselv.jpg|thumb|250px|Personell fra Hydrologisk avdeling sover i telt under målinger i [[Holdøla]] i 1936.{{byline|Nils Gamnes/Norges vassdrags- og energidirektorat}}]]

====Ny organisasjon====
I [[1907]] skifter Kanalvesenet navn til Vassdragsvesenet. Etaten bestod på denne tiden av ingeniør Gunnar Sætren som leder, i tillegg til seks fast ansatt. Det var også ti ansatte for drift av kanalene Bandak–Norsjø, Norsjø–Skien og kanalen i Haldenvassdraget.<ref name="ReferenceG">[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 97.]]</ref> Sætren var som nevnt kritisert for å ha vært for passiv når det gjaldt statlig oppkjøp av vannfall, dessuten var han kraftig kompromittert etter påstander om å ha blandet embetsmessige og private interesser i vannfallsaker.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 63-64.]]</ref> Han gikk av, og ble erstattet av [[Ingvar Kristensen]] som fikk tittelen vassdragsdirektør i 1907.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 72.]]</ref> Stortinget ville nå at funksjonærer i Vassdragsvesenet ikke skulle ha private interesser i vannfallsaker.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 34.]]</ref>

====Omfattende statlig fossekjøp====
Frem til 1907 var omfanget av statens fossekjøp beskjedent, men det store omslaget kom i 1907 da frykten for utenlandske oppkjøp resulterte i både konsesjonslovene og mer storstilt kjøp av fosser. Med [[Christian Michelsen]]s regjering ble det foreslått en bevilgning på 200000 kr, som ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Dette var et mye større beløp enn det som var benyttet i årene før. I årene fra 1907 til 1914 bevilget Stortinget i alt 750000 kr, og i årene 1915 til 1920 i alt 1310000 kr. Det ble da kjøpt en rekke fosser som Bardufossen (i [[Barduelva]]), [[Vøringsfossen]], Innsett og Straumsmo (også ved Barduelva). Det virkelig kostbare kjøpet var Nore-fallene (i [[Numedalslågen]]) for 400000 kroner i 1907, dette var et kjøp for ekstraordinære midler og ble vedtatt med bare en stemmes overvekt. Vassdragene [[Tafjord]], [[Suldal]] og [[Hjelmeland]], Rafoss i [[Kvina]], noen vassdrag i Ryfylke, [[Ulla]]vassdraget, [[Tokke (elv)|Tokkefallene]], Stjørnvassdraget og [[Rauma]]fallene var ekstraordinære kjøp som ble besluttet av Stortinget, mange med knapt flertall. Kjøp av gjenstående fosser i [[Røssåga]] for 454000 kroner ble i 1919 forkastet. Kjøpet av [[Mår (elv)|Mår]] for 960000 kroner i 1920 var det siste store statlige fossekjøpet før andre verdenskrig. I perioden med statlig oppkjøp av vannfall var det ingen i Stortinget som stilte prinsipielle spørsmål med dette.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 62-63.]]</ref> Konsesjonslovene derimot ble det ført opphissede diskusjoner om.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 42.]]</ref>

====Konsesjonslovene og vassdragsreguleringsloven====
[[Fil:Vamma kraftstasjon turbiner og generatorer.jpg|thumb|250px|En av turbinene og generatorene i [[Vamma kraftverk]]. Kraftverket ble påbegynt i 1907 av Vamma Fossekompagnie, der [[Sam Eyde]] var grunnlegger, for energiproduksjon for kunstgjødsel. Denne produksjonen kom aldri i gang, og [[Hafslund]] overtok anlegget. Typisk for denne tiden var private kraftutbygginger for storindustri.{{byline|Norges vassdrags- og energidirektorat}}]]

[[Fil:Rørbrudsventiler for kraftverk.jpg|thumb|250px|Rørbruddsventiler ved begynnelse av rørene til en kraftstasjon. Ligger rørene i dagen, eller nedgravd, vil store ødeleggelser oppstå om et slikt rør springer lekk og store mengder vann strømmer ut. Ventilene er automatiske og virker slik at om vannstrømmen blir unormalt stor, stenges tilførselen til det aktuelle røret. NVE hadde og har ansvaret for forskrifter og kontroll av sikkerheten for denne typen anlegg. {{byline|Norges vassdrags- og energidirektorat}}]]

På begynnelsen av 1900-tallet ble det ført omfattende diskusjoner i Stortinget om utnyttelsen av vassdragene, konsesjon og industri-etablering. Det som lå bak den voldsomme debatten var synet på store utenlandske aksjeselskaper, og hvordan arbeidsforholdene på industristedene ville komme til å bli. Venstremannen [[Karl Hagerup]] mente at det var andre tider enn da de første lovene om vassdragsregulering ble utformet. Staten kunne ikke forholde seg til de store aksjeselskaper på samme måte som til personlig eide bedrifter. Han viste til de «mægtige selskapers herskerstilling» i USA. [[Lars Olsen Sæbø]] viste til Odda og andre steder som han mente var «rygende helveder». [[Bernhard Hanssen]] mente derimot at arbeiderne hadde gode forhold i storindustrien, og brukte [[Krupp (konsern)|Krupp]] i Tyskland som eksempel. Han mente at der hadde arbeiderne meget gode sosiale betingelser. Andre argumenter var at siden de utenlandske selskapene var så store, kunne de monopolisere vannkraften og gjøre det vanskelig for tradisjonell industri å få nødvendig tilgang til billig elektrisitet.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 42-43.]]</ref>
De eneste som var positive til storindustrien var ingeniører, de som selv representerte storindustrien og representanter for det urbane [[Høyre]].<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 45.]]</ref>

Vassdragsreguleringsloven<ref>[http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1917-12-14-17 www.lovdata.no – Lov om vassdragsreguleringer/vassdragsreguleringsloven.]</ref>
av 1917 ble vedtatt etter lang tids diskusjoner, og ga staten rett til å foreta vassdragsreguleringer, og bare med særskilte unntak tillate andre denne rett. I debatten stod forholdet mellom eiendomsrett på den ene siden og allmenne interesser på den andre. En kraftutbygging med store reguleringer av et vassdrag ville berøre mange interesser og få store ringvirkninger, langt større enn de som angår vedkommende som har eiendomsretten til vassdraget. Samfunnsmessige hensyn talte for at staten best kunne ivareta helheten i slike utbygginger. Selv om dette var kontroversielt, mente de fleste, uansett politisk ståsted, at staten burde ha mulighet til å overordnet styring.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 152.]]</ref>
Utover på 1920-tallet kom det økonomiske nedgangstider, og statens inntekter falt, dette førte til en nedtrapping av statens engasjement i kraftforsyningen. Det ble heller til at kommuner og lokale interessenter stod for kraftutbygging, og i saker som dreide seg om vassdragsreguleringer var det brukseierforeningene som fikk størst innflytelse.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 184.]]</ref>

====Todeling av elektrisitetsforsyningen====
Utover tidlig 1900-tall ble elektrisitetsforsyning for alminnelig forbruk et kommunalt anliggende, mens industrien sørget for sine egne kraftstasjoner og kraftsystemer. I 1924 var 90-95 % av investeringene i storindustriens kraftforsyning private, mens kommunene stod for 83 % av investert kapital i alminnelig kraftforsyning. Statens stod videre for 7 % av investeringene for alminnelig forsyning og private for de resterende 10 %. Konsesjonslovene som ble vedtatt mellom 1906 og 1917 for å regulere storindustrien, og staten hadde lagt til rette for private utenlandske aktører kunne drive kraftproduksjon og få konsesjon på vannfall. Staten hadde aktivt sørget for å gi kommunene og fylkeskommunene ansvar for alminnelig kraftforsyning. En annen grunn til denne todelingen var at kraftverkene for industribedrifter lå langt unna befolkningssentra, dermed ble det naturlig at de sørget for sin egen forsyning. Kraftoverføring over lengre avstander var enda ikke blitt vanlig.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 58.]]</ref>

====Staten som kraftutbygger====
{| class="wikitable" style="margin-left:1em; text-align:center" align="right"
|+ '''Kraftverk satt i drift i perioden 1906-1928 av Vassdragsvesenet'''<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 12.]]</ref>
! style="text-align:left" valign="top"| Navn || Elv og sted || valign="top"| Byggeperiode
|-
| style="text-align:left" |Paulenfoss kraftverk
|[[Otra]], [[Vennesla]]
|1906
|-
| style="text-align:left"| [[Glomfjord kraftverk]]	
| [[Storglomvatnet]] og Fykanåga, [[Meløy]]
| 1920
|-
| style="text-align:left" |[[Hakavik kraftverk]]
| [[Øksne]], [[Øvre Eiker kommune|Øvre Eiker]]
|1922
|-
| style="text-align:left" |[[Solbergfoss kraftverk]] 	
|[[Glomma]], [[Askim]]
|1922
|-
| style="text-align:left" |[[Nore I kraftverk]] 
|[[Numedalslågen]], [[Nore og Uvdal]]
|1928
|}

Gunnar Knutsen var opptatt av at statens engasjement i kraftforsyningen både skulle være samfunnsnyttig og gi inntekter til staten.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 85.]]</ref> Både han og Ingvar Kristensen mente at det var naturlig at staten skulle bygge og drive vannkraftverk, samt kraftlinjer.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 91.]]</ref> Imidlertid var det politisk enighet om statens oppkjøp av vannfall, men ikke om hvordan disse skulle anvendes når de først var kjøpt. Både oppkjøp av vassdragsrettigheter og konsesjonslovene ble brukt for å holde utenlands storkapital ute.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 86.]]</ref> For de fleste var storindustrien et middel for økonomisk vekst, ikke for utvikling av det gode samfunn.<ref name="ReferenceH">[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 88.]]</ref> I mange tilfeller ble det en ulempe at staten fikk rettigheter til vassdragene uten at noe videre skjedde. I Stortinget ble det i debattene stadig sagt at staten la en død hånd over vannfallene.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 89.]]</ref> Den norske staten var i 1920 blitt den største eieren av vannfall i Europa.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 47.]]</ref>

{{Sitat|Staten vil ... kunne levere elektrisk lys, kraft og varme til overmåtelig billig pris, meget lavere pris, end noget privat selskab vil kunne gjøre det, og samtidig vil der flyde ind i statskassen – den tomme staskasse – en masse indtægter, og man vil kunne lette skattebyrderne for kummunerne.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 75.]]</ref>|[[Gunnar Knudsen]]|right}}

Med de store vannfallene staten fikk kontroll over, begynte diskusjoner om staten også skulle drive industribedrifter. Dette var det ikke stor oppslutning om, men at staten kunne selge kraft til industriforetak så en på som mer nærliggende.<ref name="ReferenceH"/> Et syn på saken var at i tilfeller der kommunene hadde bygget elektrisitetsforsyning ville behovet vokse og nye kraftressurser ville være mer krevende og kostbare å utnytte. Ved en slik utvikling ville statlig utbygging av store kraftstasjoner kunne skaffe elektrisitet til større regioner. Staten kunne også bygge lange kraftlinjer for å forsyne de allerede etablerte lokale elektrisitetsverkene. Arbeidsdepartementet skrev i et notat med forslag til kjøp av Tokke-fallene, at Østlandet var landets mest folkerike del, men hadde ellers små vannkraftressurser. Imidlertid ble det til at staten solgte videre en del vassdrag til kommuner og fylker.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 87.]]</ref>

Det ble ikke til at Gunnar Knudsen og Ingvar Kristensen fikk gjennomslag for sitt syn på at staten skulle drive med stort omfang av kraftutbygging.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 92.]]</ref> Knudsen som ikke lenger var statsminister i 1920 argumenterte for at staten burde motarbeide mulig utvikling av massearbeidsledighet med kraftutbygging. Dette mente han ville komme både den enkelte og samfunnet til gode, og at dette burde være en plikt for staten.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 69.]]</ref> Til tross økonomisk nedgangstid og depresjon utover på 1920- og 30-tallet ble bare de kraftstasjonene fullført som var vedtatt og påbegynt før 1920.<ref name="ReferenceI">[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 112.]]</ref> Staten sammen med Kristiania kommune bygget [[Solbergfoss kraftverk]] (første byggetrinn i årene 1917 til 1924), videre bygget staten [[Nore kraftverk]] (bygget i årene 1919-1928) og [[Glomfjord kraftverk]] som staten hadde overtatt i 1918 (og ble ferdig i 1920).<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 110.]]</ref> I tillegg til disse ble [[Hakavik kraftverk]] (vedtatt 1916 og ferdig i 1922) bygget av staten for jernbanedrift.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 14.]]</ref>