Redigerer Norge under andre verdenskrig (avsnitt)

== Tysk okkupasjonsstyre og norske samarbeidspartnere ==
=== Nasjonal Samling ===
[[Fil:Portrett av Vidkun Quisling i uniform..jpg|thumb|upright|Vidkun Quisling var fører for Nasjonal Samling og ledet et utstrakt samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten. Han ble henrettet for landsforræderi etter krigens slutt.{{Byline|Riksarkivet}}]]
[[Nasjonal Samling]], forkortet NS, ble fra september 1940 av okkupasjonsmakten gjort til Norges eneste lovlige parti. Partilederen Vidkun Quisling titulerte seg som fører. Ambisjonen var å gjøre NS til det statsbærende parti i Norge. NS ble en politisk maktfaktor, men regjerte på okkupasjonsmaktens nåde. NS forsøkte å «nyordne» samfunnet i tråd med sine politiske tanker. Partimedlemmer ble plassert i samfunnsmessige nøkkelposisjoner.{{tr}} Medlemskap i NS ble under [[Det norske landssvikoppgjøret|landssvikoppgjøret etter krigen]] bedømt som landssvik.

=== Administrasjonsrådet og Quislings regjeringer ===
[[Fil:Plakat fra krigen.jpg|miniatyr|Tysk-norsk plakat oppført etter at mange av sporveiens passasjerer foretrakk å stå eller bytte plass framfor å sitte ved tyske soldater eller hirdmedlemmer. NS-myndighetene forsøkte å få slutt på denne praksisen, og slo derfor opp denne og lignende plakater i Sporveiens vogner.]]
Allerede den 9. april 1940 bemektiget Quisling seg tilgang til NRK radio, og i [[Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940]] utnevnte han seg selv til statsminister. Dette passet dårlig for tyske myndigheter, som ønsket at den gamle regjeringen skulle bli sittende. Da denne nektet å kapitulere, anerkjente den tyske regjeringen overraskende Quisling. Han ble presset til å tre tilbake kort etter, da særlig næringslivet og embetsverket, men også tyske myndigheter, innså at hans parodiske regjering ikke kunne samle støtte. Næringslivet og andre innflytelsesrike nordmenn var imidlertid motstandere av regjeringens krig og ønsket [[kapitulasjon]].

Et [[administrasjonsrådet|administrasjonsråd]] ble opprettet av [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] 15. april og bestyrte forvaltningen av de områdene som var tyskbesatt. Lederen av rådet var fylkesmannen i Oslo og Akershus, [[Ingolf Elster Christensen|Ingolf Christensen]]. Administrasjonsrådets myndighetsområde omfattet fra 10. juni hele Fastlands-Norge.{{tr}} Falkenhorst erklærte at den militære okkupasjonen av Norge ville skje i samsvar med landkrigsreglementet i [[Haag-konvensjonene av 1899 og 1907|Haag-konvensjonen]] av 1907. Etter folkeretten opphevet ikke en militær okkupasjon statens suverenitet overfor egne borgere og dens lover så sant det ikke var i strid med okkupantens militærstrategiske hensyn.<ref>{{Kilde avis|tittel=Lova i krig|avis=Dag og tid|url=|etternavn=Langeland|fornavn=Nils Rune|dato=7. oktober 2016|side=12|sitat=}}</ref>

De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket en norsk regjering som kunne inngå fredsavtale med Tyskland, og styre landet under ledelse av okkupasjonsmakten. Den 13. juni møtte representanter for Terboven biskop [[Eivind Berggrav]], medlemmene i Administrasjonsrådet samt høyesterettsjustitiarius [[Paal Berg]], og 16. juni overtok Stortingets presidentskap som norsk part i disse [[riksrådsforhandlingene]]. De norske representantene gikk i stor grad med på tyskernes krav, og presidentskapet sendte i slutten av juni et brev til kongen, der han ble bedt om å [[abdikasjon|abdisere]] ettersom han ikke lenger var i stand til å styre. Presidentskapet foreslo også at [[Johan Nygaardsvolds regjering]] ikke lenger kunne anerkjennes som Norges regjering. En prøveavstemning som ble holdt i Stortinget viste flertall for dette. Kongen svarte i en radiosending over [[BBC]] at han ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges Grunnlov og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei var et av de få lyspunktene denne sommeren, og ble en sterk inspirasjon i [[hjemmefronten|folkets motstand mot okkupantene]].

25. september 1940 erklærte den tyske sivile administratoren, rikskommissær Josef Terboven, at Riksrådsforhandlingene var avbrutt, at kongen og eksil-regjeringen var avsatt, administrasjonsrådet oppløst og alle politiske partier unntatt NS var forbudt. I stedet utnevnte Terboven [[Josef Terbovens kommissariske statsråder|konstituerte statsråder]], uten Quisling, som skulle stå for den sivile administrasjonen av Norge fram til man kom fram til en mer permanent ordning. Dette skjedde ved den såkalte [[statsakten på Akershus]] den 1. februar 1942, da Vidkun Quisling ble utnevnt som leder for [[Vidkun Quislings andre regjering|en ny norsk regjering]] som i stor grad var en videreføring av de kommissariske statsrådene, og heller ikke denne hadde noen demokratisk forankring. Det var egentlig meningen at nordmennene skulle få overført suvereniteten, men den tyske regjeringen bestemte seg til slutt for isteden å utnevne en nasjonal regjering med vide fullmakter så lenge verdenskrigen varte.

===Domstolene===
{{utdypende|Norges Høyesterett}}
Dommerne i Høyesterett nedla sine embeter i desember 1940 i protest mot at Terboven ikke ville gi Høyesterett anledning til å prøve lovligheten av forordninger utstedt av [[Josef Terbovens kommissariske statsråder|de kommissariske statsråder]].<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Okkupasjon, folkerett og dødsdommen mot Klinge|publikasjon=Lov og Rett|doi=10.18261/ISSN1504-3061-2013-04-03|url=https://www.idunn.no/lor/2013/04/okkupasjon_folkerett_og_doedsdommen_mot_klinge|dato=2013|fornavn=Hans Petter|etternavn=Graver|serie=04|språk=no-NO|bind=52|sider=275–294|issn=1504-3061|besøksdato=2021-05-08}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Høyesterett 1815-2015|publikasjon=Nytt Norsk Tidsskrift|doi=10.18261/ISSN1504-3053-2015-04-06|url=https://www.idunn.no/nnt/2015/04/hoeyesterett_1815-2015|dato=2015|fornavn=Dag|etternavn=Michalsen|serie=04|språk=no-NO|bind=32|sider=362–371|issn=1504-3053|besøksdato=2021-05-08}}</ref> Ifølge [[Hans Petter Graver]] nedla de lovlig høyesterettsdommerne sin virksomhet samlet etter at Paal Berg hadde hørt at Sverre Riisnæs ville skifte dem ut enkeltvis ved å avskjedige de som var over 65 år. For å komme dette i forkjøpet var Berg rask og sørget for at alle trakk seg. [[Jacob Andreas Mohr]] ble innsatt som leder for den kommissariske høyesterett og saker ble anket fra lavere domstoler som før.<ref>{{Kilde www|url=https://rett24.no/articles/slik-domte-nazistenes-hoyesterett|tittel=Slik dømte nazistenes Høyesterett|besøksdato=2021-05-08|etternavn=Rett24|språk=no|verk=Rett24}}</ref><ref>''Morgenbladet'', 18. januar 2019, s-.44</ref> [[Arnvid Vasbotten]] var kommissarisk dommer fra 1941 og skrev den nye jødeparagrafen i Grunnloven og en utredning om jødelovgivning 1943-1944. [[Olav Aalvik Pedersen]] skrev forordningen om inndraging av jødenes formue i november 1942; han var formann i [[Folkedomstolen]] og senere dommer i høyesterett. Riisnæs ba i oktober 1941 om fortegnelse over eiendom tilhørende personer av jødisk herkomst. De lokale dommerne i Oslo og Trondheim ga grundig oppgaver; andre dommere unnlot å bidra. Kommissarisk høyesterettsdommerne Birger Motzfeldt og [[Nicolai Helseth]] protesterte mot deportasjon av jødene høsten 1942.<ref>Hans Petter Graver: Falmet lys i den mørke tiden. ''Morgenbladet'', 4. januar 2019, s. 35</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.jus.uio.no/ifp/forskning/aktuelle-saker/kronikker/19.01.04-morgenbladet-graver.html|tittel=Falmet lys i den mørke tiden - Institutt for privatrett|besøksdato=2021-05-08|forfattere=Hans Petter Graver|dato=4. januar 2019|fornavn=|etternavn=|språk=no|verk=www.jus.uio.no|arkiv-dato=2021-05-08|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210508112041/https://www.jus.uio.no/ifp/forskning/aktuelle-saker/kronikker/19.01.04-morgenbladet-graver.html|url-status=yes}}</ref>

=== Terbovens Rikskommissariat ===
{{Utdypende|Reichskommissariat Norwegen}}
Det tyske styret var forankret opp til [[Reichskommissariat Norwegen|Rikskommissariatet]] og Terboven personlig. Rikskommissariatet skulle ikke styre Norge direkte - hvilket lå hos de norske enkelte statsrådene, men disse ble holdt under nøye oppsikt fra «rådgivere» i Rikskommissariatet og fra Terboven personlig. Slik kunne tyskerne holde seg med en relativ liten stab med fagfolk - som det var mangel på i Tyskland - og i tillegg måtte de norske NS-myndighetene stå for og gjennomføre upopulære tiltak. Rikskommissariatet bestå av fire hovedavdelinger som hadde fordelt departementene seg imellom:<ref name="Nokleby">Fremstillingen bygger på [[Berit Nøkleby|Nøkleby, Berit]]: ''Det tyske okkupasjonsstyret i Norge'', Norsk Hjemmefrontmuseum, side 10-15 ISBN82-91107-09-2</ref> 
* '''Hovedavdeling forvaltning''' (''Hauptabteilung Verwaltung''/HAV)<br />Førte tilsyn med departementene Innenriks-, Arbeids-, Justis-, og Finans- og toll.
* '''Hovedavdeling næringsliv''' (''Hauptabteilung Volkswirtschaft''/HAVW)<br />Førte tilsyn med departementene Landbruk-, Sosial-, Næring-, samt [[Norges Bank]].
* '''Hovedavdeling folkeopplysning og propaganda''' (''Hauptabteilung Volksaufklärung und Propaganda''/HAVP)<br />Førte tilsyn med departementene Kultur- og folkeopplysnings-, Kultur- og undervisning.
* '''Hovedavdeling teknikk''' (''Hauptabteilung Technik''/HAT)<br />Førte tilsyn med departementene Samferdselsdepartementet. I tillegg var den norske virksomheten til [[Organisation Todt]] under lagt denne avdelingen.

I tillegg var [[Reichsarbeitsdienst|den tyske arbeidstjenesten]] og [[Schutzstaffel|SS]] underlagt Terboven personlig, sammen med en '''Innsatsstab''' (''Einsatzstab'') som opprinnelig skulle bistå Nasjonal Samling i å bygge opp en partiorganisasjon etter tysk mønster, men som etter hvert gikk over til å kontrollere NS' virksomhet
[[Fil:Bundesarchiv Bild 121-0650, Oslo, Westbahnhof, Ankunft Polizeibattaillon 9.jpg|thumb|Mannskap fra tysk [[Ordnungspolizei]] på [[Vestbanestasjonen]] i Oslo, 1940. {{byline|Bundesarchiv, Bild 121-0650 / CC-BY-SA 3.0}}]]
[[Wilhelm Rediess]] som øverste SS-sjef i Norge hadde tittelen ''Höherer SS- und Polizeiführer Nord'' og rapporterte faglig direkte til [[Heinrich Himmler]], men operativt var han underlagt Terboven personlig. [[Jakob Sporrenberg]] med stab kom til Norge i november 1944 og ble politisjef for Sør-Norge.<ref name="Emberland, T. 2012">Emberland, T., & Kott, M. (2012). ''Himmlers Norge: Nordmenn i det storgermanske prosjekt.'' Aschehoug & Co.</ref><ref name="Bohn, R. 2009">Bohn, R. (2009). ''Reichskommissariat Norwegen: Nationalsozialistische Neuordnung und Kriegswirtschaft'' (Vol. 54). Oldenbourg Verlag.</ref>

=== Aluminiumsindustri og kraftutbygging ===
Allerede én måned etter okkupasjonen av Norge, ble det gitt en befaling fra Adolf Hitler (Førerbefaling), om at den norske aluminiumproduksjonen skulle utbygges i så stort omfang at den kunne sikre Tyskland nødvendig aluminium til rustningsindustrien.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 132.]]</ref> Tilgangen på vannkraft gjorde Norge et særlig aktuelt sted for energikrevende produksjon av aluminium. Göring sendte 14. april 1940 Heinrich Koppenberg til Oslo for å opprette kontakt med aluminiumsindustrien. [[Norsk Aluminium Company]] (Naco) fungerte som rådgiver for Koppenberg, og Nacos rapport høsten 1940 la grunnlaget for tyske planer om storstilt kapasitetsutvidelse i norsk lettmetallindustri.<ref name="Storeide">Storeide, Annette: Profitørene som slapp unna. ''Klassekampen'', 9. oktober 2014.</ref> Av andre stoffer skulle det utvinnes [[magnesium]], [[kalk]]stein, [[flusspat]] og [[silisium]].<ref>[[#SK|Lars Thune:''Statens kraft 1890-1947'' side 353.]]</ref> Lettmetallsatsingen var okkupasjonsmaktens største satsing i Norge, nest etter festningsanleggene.<ref name="Storeide" />

[[Nordisk lettmetall]] og [[Nordag|A/S Nordag]] var to aluminiumsprodusenter opprettet av okkupasjonsmakten, disse skulle drives både med tysk og norsk kapital. Nordisk lettmetal var eid med like deler av Norsk Hydro, Nordag og [[IG Farben]]. En påfølgende aksjeutvidelse i Norsk Hydro skviset ut franske eier og ga samtidig tysk aksjemajoritet.<ref name="Storeide" /> For å skaffe aluminium og andre metaller var det nødvendig med betydelig økt kraftproduksjon.<ref>[[#SK|Lars Thune:''Statens kraft 1890-1947'' side 367-368.]]</ref> [[Arbeitsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens]] eller bare Arbeidsgemeinschaft, var et organ opprettet av Rikskommissariatet for å få fortgang i norsk vannkraftutbygging. Arbeidsgemeinschaft var et overordent samarbeidsorgan der også norske interesser skulle inkluderes, først og fremst [[Norges vassdrags- og energidirektorat|Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen]] (NVE) og industrien.<ref>[[#refSK|Lars Thune:''Statens kraft 1890-1947'' side 357.]]</ref> Leder for Arbeidsgemeinschaft var Terboven selv. Det norske embetsverket fungerte mer eller mindre som før, men Terboven hadde satt inn sine kommissariske statsråder, blant annet professor [[Hans Skarphagen]] som leder for NVE .<ref>[[#refSK|Lars Thune:''Statens kraft 1890-1947'' side 348.]]</ref> 

[[Konsesjonslovene]] regulerte vannkraftutbyggingen og skulle blant annet regulere utenlandsk eierskap til norsk vannkraftressurser, og i de politiske partier, inkludert Nasjonal samling, var dette en del av kulturen.<ref>[[#SK|Lars Thune:''Statens kraft 1890-1947'' side 383.]]</ref> Det oppstod kontroverser og store samarbeidsvansker, mye rundt konsesjonslovene, og det ble satt i gang utbygging av vassdrag før det var gitt konsesjoner. Arbeidsdepartementet ble presset til å godta slike ekstraordinære tilsidesettelse av formaliteter. Andre uenigheter angikk hvilke prosjekter for vannkraftutbygging som skulle være detikert for industri eller alminnelig forbruk. NVE mente at kraftverk på Østlandet først og fremst skulle forbeholdes kraftforsyning til de store byene, mens det på Vestlandet kunne bygges kraftverk for kraftkrevende industri.<ref name="ReferenceA">[[#SK|Lars Thune:''Statens kraft 1890-1947'' side 354.]]</ref>

Josef Terboven og Rikskommissariat hadde forståelse for de norske interessene. Rikskommissariatet følte seg nødt til å forhandle med det for øye å respektere konsesjonslovene. Dette mente Terboven på sikt ville være gunstig for samarbeidsklimaet, samt for å få norske kapitalinteresser med på investeringer i aluminiumsverker og annen krigsviktig industri.<ref name="ReferenceA"/> På den annen side stod [[Hermann Göring]] og [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] overfor et enormt behov for stadig nye fly etterhvert som [[Østfronten (andre verdenskrig)|krigsfronten]] beveget seg stadig lengre inn i Sovjetunionen. Göring blandet seg derfor flere ganger inn i forhandlingene om konsesjoner, og trykket på for å få fortgang i byggingen av kraftstasjoner.<ref>[[#refSK|Lars Thune:''Statens kraft 1890-1947'' side 366.]]</ref> Resultatet av dette var at kraftforsyningen ble preget av skiftende allianser mellom norske og tyske, private og offentlige, nazistiske og ikke-nazistiske institusjoner.<ref>[[#refSK|Lars Thune:''Statens kraft 1890-1947'' side 350.]]</ref> NVE fikk bygget langt mer i de fem okkupasjonsårene enn i årene før krigen.<ref>[[#SK|Lars Thune:''Statens kraft 1890-1947'' side 383-384.]]</ref> Den norske samlede aluminiumsprodusenten gikk likevel sterkt ned under andre verdenskrig.<ref>[[#refSK|Lars Thune:''Statens kraft 1890-1947'' side 354.]]</ref>

«Oslo-konsortiet», bestående av [[Fearnley & Eger]], [[Orkla (selskap)|Orkla]], [[Fred. Olsen & Co.]], [[Norsk Sprængstofindustri]], [[Storebrand]], [[A. F. Klaveness & Co|A.F. Klaveness]], [[Johan H. Andresen]], Fritz M. Treschow, [[Bjarne Eriksen]], Jens P. Heyerdahl, og [[Christopher Kahrs Kielland]], hadde under krigen som mål å øke norsk eierandel i Norsk Hydro. 24. juli 1943 slapp 120 amerikanske fly 1500 bomber over Nordisk Lettmetalls anlegg på Herøya. På grunn av bombingen begynte aldri Norsk Hydro og Nordisk Lettmetall rustningsproduksjon for Göring, ifølge Annette Storeide ble man tilbakeholden i samarbeidet da Tysklands militære tilbakegang ble tydelig. Etter krigen overtok myndighetene de tyske eierdelen i Norsk Hydro, mens Nordisk Lettmetall og Nordag ble satt under administrasjon. De norske investorene i «Oslo-konsortiet» fikk beholde sine eierandeler og ble ikke tiltalt i rettsoppgjøret etter krigen. De halvferdige kraftverkene og lettmetallfabrikkene (blant annet i Årdal) inngikk etter krigen i myndighetenes industribygging.<ref name="Storeide" /> I 1943 var det omkring 1000 utenlandske tvangsarbeidere i Nordisk Lettmetall. NACO regnet med å kunne øke den årlige aluminiumsproduksjonen fra 37&nbsp;000 tonn til 149&nbsp;000 tonn på to år, ekspansjonen skulle gå til militære formål. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen ble de tyske planene utvidet flere ganger, råstoff til produksjonen skulle hentes fra erobrede områder av Sovjetunionen. Norsk Hydro kom ikke så langt at de produserte lettmetall for Göring. Bjarne Eriksen 
ble arrestert og sendt i tysk fangenskap i 1943.<ref>''Dag og Tid'', 3. oktober 2014.</ref>

Tyske myndigheter hadde planer om å bygge ut høyspentnett for overføring av kraft fra Norge via Sverige til kontinentet. Dette skulle legge til rette for betydelig eksport av strøm fra Norge til Tyskland. Tyske okkupasjonsmyndigheter satte i gang flere prosjekter for vannkraftutbygging som ble avbrutt på grunn av krigens gang.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/nordland/museumsleder-om-nazistenes-planer-for-utbygging-av-stromnettet_-_-slaende-lik-1.16028197|tittel=Museumsleder om nazistenes planer for utbygging av strømnettet: – Slående lik|besøksdato=2022-08-26|dato=2022-08-21|fornavn=Kristin|etternavn=Thrane|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref>

=== Jernbaneutbygging ===
Under krigen tok tyske styrker kontrollen over NSB. Det ble innført restriksjoner på energibruk, noe som ga jernbanen tilnærmet monopol på transport. Passasjertallene på jernbanen steg, og enkelte banestrekninger som alt var påbegynt ble fullført i tysk regi. Den tyske okkupasjonsmakten hadde behov for transport av tropper og militært materiell i det okkuperte Norge, og la store planer for jernbaneutbygging i landet. 

I 1940 åpnet [[Flåmsbanen]], [[Nordlandsbanen]] nådde [[Mo i Rana]] i 1942, og i 1944 ble hele [[Sørlandsbanen]] åpnet til Stavanger. Totalt ble jernbanenettet utvidet med 450 kilometer, mens 200 kilometer ble elektrifisert i krigsårene.

Det største prosjektet var [[Polarbanen]] til Narvik, en strekning på omkring 420&nbsp;km. I utgangspunktet var planen å bygge jernbane helt til Kirkenes, nær den viktige [[Murmanskfronten]] (Litsafronten) mot Sovjetunionen. Men de ytterligere 1000&nbsp;km med jernbane var altfor omfattende og målet for tyskerne ble moderert til å fullføre jernbanen til Narvik innen juni 1945. Dette klarte de ikke, men det finnes en rekke påbegynte jernbaneanlegg gjennom nordre Nordland som viser at planene var seriøse.<ref>Andersen, K. G. (2018). Teknisk æresoppdrag av høyeste orden: Organisation Todt og byggingen av Hitlers polarjernbane. Historisk Tidsskrift, (3).</ref><ref>
* {{Kilde bok
  | forfatter= Bjerke, Thor
  | utgivelsesår= 1994
  | tittel= Banedata '94
  | utgivelsessted= Oslo
  | forlag= Norsk Jernbaneklubb
  | isbn= 82-90286-15-5
 }}
* {{Kilde bok
  | forfatter= Ellingsve, Arvid
  | utgivelsesår= 1995
  | tittel= Nordlandsbanens krigshistorie
  | utgivelsessted= Oslo
  | forlag= NSB
  | url= http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012070308132 
 }}</ref>

Samarbeidet mellom den tyske okkupasjonsmakten og Norges Statsbaner er en lite belyst del av vår okkupasjonshistorie. Hvordan NSBs ledelse forholdt seg til tyskernes planer om å utbygge norsk jernbane er blant de viktige temaene i [[Bjørn Westlie]]s avhandling i historie ved Universitetet i Oslo. Under arbeidet med å forlenge Nordlandsbanen ble om lag 12&nbsp;000 sovjetiske krigsfanger utnyttet som slavearbeidere.<ref>[https://www.hf.uio.no/iakh/forskning/aktuelt/arrangementer/disputaser/2018/westlie.html Bjørn Westlie: NSB, krigsfangene og andre verdenskrig. Avhandling UiO 2018].</ref>

=== Byggevirksomhet og fiskeindustri ===
Den tyske okkupasjonen innebar også gode muligheter for bygg- og anleggsvirksomhet og for salg av fisk til tyskerne. Allerede høsten 1940 begynte betydelige tyske bygg- og anleggsarbeider. Dette skapte fra 1941 en høykonjunktur i bygg- og anleggsbransjen. Mesteparten av norsk næringsliv var underlagt strenge reguleringer under okkupasjonen, men dette gjaldt i mindre grad bygg- og anleggsbransjen. De første årene av okkupasjonen tjente bedrifter og ansatte godt på arbeid for tyskerne. Det samme gjaldt [[fiskeri]]. Fiskeprisene økte, og det var også mulighet for [[Svart arbeid|svart]] omsetning til enda høyere priser. Den tyske okkupasjonen innebar i det hele tatt bedre økonomi for mange, spesielt i kyststrøkene. Arbeidsledigheten, som hadde vært stor i 1930-årene, gikk ned, og bedrifter og kommuner fikk nedbetalt mesteparten av gjelden.<ref>[[Norgeshistorie.no]], Harald Espeli: [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/teknologi-og-okonomi/1708-hvem-tjente-og-tapte-pa-krigen.html «Hvem tjente og tapte på krigen?»]. Hentet 4. jan. 2017.</ref>

Den tyske okkupasjonsmakten etablerte verdens mest avanserte fiskeindustri for [[Frysing|dypfrysing]] av hovedsakelig [[torsk]], [[hyse]] og [[sei]] i Trondheim, Bodø, [[Svolvær]] og [[Melbu]] med en total årlig (teoretisk) kapasitet på {{formatnum:300000}} tonn ferdig dypfryst fisk.<ref>{{Kilde bok|forfatter=[[Alf R. Jacobsen]]|tittel=1945 : Hat. Hevn. Håp : Historien om det moderne Norge 1945–2000|utgivelsesår=2015|forlag=[[Vega Forlag]]|isbn= 978-82-8211-496-7|side=223–224}}</ref> Fabrikkene på Langstranda i Bodø, som var Europas største i sitt slag, og i Hammerfest baserte seg på tvangsarbeidere, hovedsakelig fra Ukraina.<ref name=Grimnes/> Det da moderne fryseriskipet MS «Hamburg», som kunne ta imot fisk og filetere og fryse den ned under [[lofotfisket]], ble senket under [[operasjon Claymore|Svolværraidet]] i mars 1941.<ref name=Grimnes>{{Kilde bok|tittel=Norge under andre verdenskrig : 1939–1945|forfatter=[[Ole Kristian Grimnes]]|utgivelsesår=2018|forlag=Aschehoug|ISBN=9788203297526|side=195–196}}</ref>

=== Norsk bidrag til tysk krigsøkonomi ===

Den tyske historikeren Robert Bohn anslår det norske bidraget til den tyske krigsøkonomien, i form av fisk, tømmer, jern, kobber, aluminium og svovel, til å utgjøre tilsvarende én million soldater.<ref>Hobson 2015, s. 445</ref>