Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

=== Kultur og vitenskap vokser (1580–1650) ===
Selv om perioden 1556–1648 var en periode full av motsetninger, dogmer, blodige kriger og kaotiske tilstander, var det en svært god tid for litteratur, kunst og musikk. Og det var også spredt over hele Europa, med stor utvikling innen drama i England, romanens fødsel i Spania, musikkens eksplosive utvikling i Italia og maleriets nye dreining i Italia, Frankrike og spesielt Nederland. Felles var at den nye stilen, spesielt innen arkitektur, kunst og musikk, omtales som [[Barokken]]. For barokken innen kunst ble det lagt større vekt på spillet mellom lys og skygge, og dets bruk for å skape et perspektiv. Hensikten var å få betrakteren til å føle seg inkludert i bildet.<ref>[https://snl.no/barokken Barokken] - Store Norske Leksikon</ref> I tillegg var barokken først og fremst kompleks og sanselig, gjerne med dramatiske metoder og motver. Storhet, sanselighet, drama, livlighet, spenning og bevegelse – spesielt i statuer.<ref>[https://www.britannica.com/art/Baroque-art-and-architecture Baroque art and architecture] - Britannica</ref>

Vitenskapen var fortsatt ikke velutviklet, det kom senere på 1600-tallet, men det var mange vitenskapsmenn og filosofer som var med på å påvirke verdensbildet. Utviklingen fra et religiøst-mystisk til et mekanisk verdensbilde var markant i denne tiden. Fokus lå blant annet på diskusjonen mellom empirisisme og rasjonalisme, på om matematiske formler kunne forklare universet og kirkens rolle som vitenskapens beskytter. I denne perioden var det spesielt astronomi og fysikk som utviklet seg.<ref name="vitrev" />

==== Epistemologi og vitenskap (1572–1650) ====
<gallery class="center">
Tycho Brahe.JPG|[[Tycho Brahe]] var en av de første store astronomer, og han startet et paradigmeskifte innen faget.{{byline|type=Malt av:|Eduard Ender}}
Johannes Kepler 1610.jpg|[[Johannes Kepler]] skapte langt større forståelse for planetenes baner, og han var også dyktig innen andre felter innen naturvitenskapen.{{byline|type=Malt av|Ukjent kunstner}}
Francis Bacon, Viscount St Alban from NPG (2).jpg|[[Francis Bacon]] var en av de første med en vitenskapelig og empirisk tilnærming til kunnskap .{{byline|type=Malt av| John Vanderbank }}
Descartes-moncornet.jpg|[[René Descartes]] var en rasjonell tenker og uenig med Bacon, men brøt likevel med standard verdensforståelse.{{byline|type=Malt av:|Balthasar Moncornet}}
Galileo.arp.300pix.jpg|[[Galileo Galilei]] var den matematiske fysikkens og mekanismens far, og en av verdenshistoriens største vitenskapsmenn. {{byline|type=Malt av|[[Justus Sustermans]]}}
</gallery>
Vitenskapen tok store skritt i perioden. Et av de tidligste tilfellene var i Danmark, der [[Tycho Brahe]], en i utgangspunktet alkymist, oppdaget en rekke uregelmessigheter innen himmellegemene. I 1572 oppdaget han at noe som skulle være en forstyrrelse i himmellegemet i realiteten var en stjerne, nærmere bestemt en [[supernova]]. Han oppdaget fem år senere at en komet beveget seg rundt månen. Dette betydde at [[Aristoteles]]' verdensbilde, der himmellegemene var stille, ikke stemte. I tillegg til dette, sto Brahe bak banebrytende instrumenter han selv designet.<ref>[https://www.space.com/19623-tycho-brahe-biography.html Tycho Brahe biography] - Space.com</ref> En svært lovende tysk astronom med stilling i [[Graz]], [[Johannes Kepler]], spurte Brahe om hjelp, og fikk i stedet komme til Brahes observatorium [[Uranienborg (observatorium)|Uranienborg]] på [[Ven]] i Øresund. Der fikk Kepler som oppgave å finne ut av planeten [[Mars (planet)|Mars]]' uregelmessige bevegelser. Kepler kalkulerte med at planetene ikke gikk i sirkler, men i elipser rundt solen. Kepler gjorde også store skritt innen optikk, blant annet ved å forstå hvordan begge øynene skapte dybdesyn.<ref>[https://www.space.com/15787-johannes-kepler.html Johannes Kepler] - Space.com</ref> Både Brahe og Kepler hadde lånt mye fra obserasjonene til [[Nikolaus Kopernikus]] nesten hundre år tidligere. Kopernikus var en kannik, og hadde kirkens beskyttelse. Kirken hadde store kunnskaper innen astronomi, og i 1582 ble pavebullen ''Inter gravissimas'' spredt. Her korrigerte pave [[Gregor XIII]] den julianske kalenderen - den korrigerte kalenderen ble oppkalt etter ham.<ref name="vitrev" /> Viktigst av vitenskapsmennene i denne perioden var likevel sannsynligvis [[Galileo Galilei]] (1564–1642), som regnes som grunnleggeren av den matematiske fysikken og den moderne mekanikken.<ref name="vitrev" /> En rekke av Galileis oppdagelser innen fysikk, inkludert treghetsloven om at lette og tunge legemer faller like fort dersom de påvirkes likt av andre krefter, var banebrytende og forut for oppdagelsen av tyngdeloven som kom senere i århundret.<ref>Erik Tronstad: [http://www.romfart.no/sitater/tekst/s/sitatgalileigalileo.asp Galileo Galilei (1564-1642)] {{Wayback|url=http://www.romfart.no/sitater/tekst/s/sitatgalileigalileo.asp |date=20200127204712 }} - Norsk Astronautisk forening</ref>

Dette var imidlertid slutten på et uproblematisk samkvem mellom kirke og vitenskap. Den teologiske verdensforståelsen fikk først skudd for baugen av filosofen [[Francis Bacon]] (1561–1626). Bacon mente at konklusjonen skulle komme ''etter'' studiene, i stedet for at studiene underbygget konklusjonen. Bacon var dermed en empirist, som mente at fakta skulle tale, ikke konklusjonen. På denne måten var sikkerheten om hvordan verden var, som var del av det teologiskeverdenssyn, ikke pålitelig.<ref name="vitrev">Side 393-97, Fuglestad.</ref> Et motsatt syn hadde [[René Descartes]] (1596-1650), også han en vitenskapsfilosof. Han mente at det rasjonelle var det eneste man var sikker på. Han visste bare sikkert om seg selv at han tenkte og at han tvilte. Ergo kunne han konkludere at hans eksistens var bevist, for den som tenker må akseptere sin egen eksistens. Fra dette aksiomet bygget Descartes opp et verdenssyn fullt av system og synteser - inkludert Guds eksistens. Dette passet kirken bedre, men det var uansett et langt skritt unna teologenes idé om at de skjønte alt - for usikkerheten var også sentral for Descartes.<ref name="vitrev" /> Den store rasjonalisten som fulgte i Descartes' fotspor var [[Baruch Spinoza]] (1632–77). Han var imidlertid mye mindre opptatt av egen bevissthet, og mer opptatt av geometrien som ledesnor, også til etikken. Han mente også at Bibelen ikke kunne tas bokstavelig. Til tross for at hans verdenssyn var panteistisk - Gud er udelelig, og dermed finnes han overalt - be han ikke straffet av kirken, noe som kan vitne om at det var en ny tid i gjære.<ref name="vitrev" />

Selv om kirken ikke hadde beholdt det samme hegemoniet over vitenskapen etter disse filosofene og vitenskapsmennene, var de fortsatt i utgangspunktet positive til vitenskapen. Det vil si helt frem til 1616. Frem til da hadde Kirken selv vært svært positiv til Kopernikus' verdensbilde. Plutselig forandret dette seg. Den ble forbudt 73 år etter at den ble utgitt. Likevel tok det 17 år før Galilei ble tvunget til å innrømme at alt han hadde observert om motsa det kopernikanske verdensbildet var feil. Galilei, da 69, fikk husarrest i sin toscanske villa, men ble ellers ikke straffet. Samtidig skremte Paven og hans kirke mange katolske vitenskapsmenn fra å publisere sine verk.<ref name="vitrev" />

==== Musikk ====
: ''Utdypende artikkel: [[Barokken (musikk)|Barokken i musikk]]''
{{Listen|
|filnavn=Orfeo - Toccata.ogg
|tittel= Monteverdi: Toccata fra ''L'Orfeo'' med blåsere (1:30)
|beskrivelse=<small>Fremført av Bangkok Baroque Ensemble</small>
|pos=left}}
Rennessansen hadde utviklet seg mye i løpet av 1500-tallet, men 1600-tallets begynnelse kan regnes som en av de store omveltningene i musikkhistorien.<ref>Side 830, ''Encyclopædia Britannica, Micropædia'', bind 1, 15. utgave, Encyclopædia Britannica Inc, University of Chicago, 1982</ref> Dette var århundret man fikk opera, oratorier, kantater, overtyrer, konserter, solosonater, triosonater, sviter, fuger og en rekke andre musikkstiler. Musikken ble langt mer dramatisk og teatralsk enn i renessansen, slik at den kunne understreke beretningen i en opera eller et oratorium. Instrumentalmuskk ble innført i renessansen, men den nye musikkstilen, barokken, var langt mer avansert i instrumentalmusikk, og den begynte å bli like etterspurt som vokalmusikk. Tonaliteten forandret seg fra forskjellige moder til [[dur]] og [[moll]], som fortsatt brukes i dag.<ref>Side 287, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

En av de viktigste komponistene i begynnelsen av 1600-tallet var [[Claudio Monteverdi]]. Monteverdi hadde innført en ny stil, ''seconda practica'', der musikken skulle følge teksten. Dette betydde at den kunne være disharmonisk og ha brudd der det krevdes for å skape drama og underbygge teksten. Denne stilen ble utgangspunktet for barokkmusikkens dramatiske stil. Monteverdi selv skrev den første store operaen, ''[[L'Orfeo]]'', og startet dermed en ny stil og en ny bevegelse innen musikken. <ref>Side 297;316, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Opera forble i begynnelsen for det meste for de rikeste i samfunnet, men i 1637 ble det første operahuset i Venezia, ''Teatro San Cassiano'', åpnet. Dette startet en ny trend der operahus ble åpnet i flere steder i Italia. Siden folk flest var publikum, skiftet også operastilen ettersom folk var mer opptatt av drama enn av opphøyd musikk. Flygende engler, ridende kavaleri og troverdig uvær ble viktige. I tillegg ble operaen mer opptatt av arier, altså solostykker, som folk skulle sette pris på og huske. Handlingen kom dermed i bakgrunnen.<ref>Side 48, Elef Nesheim: ''Musikkhistorie'', Norsk musikkforlag, Oslo, revidert utgave 2004</ref>

==== Kunst og litteratur ====
<gallery class="center">
Pieter Bruegel the Elder - Peasant Wedding - Google Art Project 2.jpg|«Bondebryllup» (1568) viser hvordan folk flest hadde det. Dette flamske maleriet viser en ny tid, der folk flest blir brukt i motiver.{{byline|type=Malt av:|[[Pieter Brueghel den eldre]]}}
Peter Paul Rubens - Diana Returning from Hunt - WGA20290.jpg|I dette bildet har [[Peter Paul Rubens]] malt et mytologisk tema med overdrevne kropper og sterke farger. {{byline|type=Malt av|[[Rubens]]}}
The Incredulity of Saint Thomas-Caravaggio (1601-2).jpg|«Tvileren Thomas» viser uten omsvøp Jesu' sår. Disiplene er på ingen måte forskjønnet, typisk for [[Caravaggio]].{{byline|type=Malt av|[[Caravaggio]]}}
Rembrandt - The Anatomy Lesson of Dr Nicolaes Tulp.jpg|«Doktor Tulps anatomiforelesning» (1632) viser en god forståelse av lys og kontraster og dramatisk bruk av ansiktuttrykk.{{byline|type=Malt av|[[Rembrandt]]}}
Nicolas Poussin - La Mort de Germanicus.jpg|Poussins «Germanicus' død» bruker mer farger og mindre kontraster mellom skygge og lys enn samtidige nederlendere og italienere. {{byline|type=Malt av|[[Nicolas Poussin]]}}
</gallery>
Barokken var like dramatisk i kunst og litteratur som den var i musikk. Drama som kunstform hadde eksplodert i Europa i siste halvdel av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet med dramatikere som [[Christopher Marlowe]], [[Ben Jonson]] og [[Lope de Vega]] i Spania. Blivende stjerner etter 1648 var [[Jean Baptiste Molière]] (debuterte i 1645) og [[Jean Racine]] (1664). Det var også en rekke litterære sjangre som hadde store gjennombrudd. Den første moderne romanen, skrevet som et satirisk historieverk, var «[[Don Quijote|Den skarpsindige lavadelsmannen Herr Quijote fra La Mancha]]» av [[Miguel de Cervantes]]. [[John Milton]]s «Det tapte paradis» skapte en ny interesse for [[epos|episke]] (fortellende) dikt.<ref name="BGP">Side 292-96, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Barokken innen kunst kom som konsekvens av at Pavestaten, jesuitter og andre mesener ønsket mer dramatisk kunst enn den som dominerte i renessansen. Dette skjedde mot slutten av femtenhundretallet, og utviklet seg sterkt. Dramatisk kunst kunne også styrke autoriteten til lederne. Innen arkitektur ble barokken preget særlig av kurver og søyler i enda større grad enn i renessansen. Ornamenter ble også mye brukt, og hager ble brukt mye i den sammenheng. Statuene var dramatiske, og bevegelse og drama ble mye viktigere enn de stoiske statuene til for eksempel Michelangelo og [[Donatello]]. Innen kunst var det først [[Peter Paul Rubens]] som markerte seg med frodige kvinneskikkelser, muskuløse manneskikkelser og sterk fargebruk som kontrast til renessansemaleriene. Deretter kom det store stilbruddet med Caravaggio. I stedet for å bruke adelige og idealiserte mennesker, brukte han bønder og kunstnere, av og til også prostituerte. Han brukte også skygge og lys bevisst, ofte kunne lyset komme fra en uklar kilde, ofte Gud, og personene på bildet hadde som oftest svært dramatiske ansiktuttrykk for å få frem hendelsen.<ref name="nittifire">Side 394-99, Wiesner-Hanks</ref> Den nederlandske maleren [[Rembrandt]] var også opptatt av lys og dramatikk, både i religiøse og mer dagligdagse motiver. I motsetning til [[Frans Hals]] og [[Jan Vermeer]], var Rembrandt ikke bundet av forkjærlighet for én type malerstil, men kunne variere mellom religion og dagligdags, ute og inne. Den franske maleren [[Nicolas Poussin]], derimot, var mer nedtonet i sin malestil.<ref name="nittifire" />