Redigerer Marinens historie (avsnitt)

==Nye og forbedrede våpen==
Da København ble bombardert i 1807, skjedde det dels med et nytt våpen: [[rakett]]er. Dette var bare ett av mange nye våpen og forbedringer på den våpentekniske fronten som kom til å gjøre det vanskelig for små nasjoner som Norge å følge med i den [[teknologi]]ske utviklingen. Men samtidig ble det også lettere å skaffe seg våpen som kunne gjøre stor skade på selv overlegne flåtestyrker og som gjorde de store treskipene overflødige. Således talte den våpentekniske utvikling Norges sak; små, lette fartøyer kunne gjøre stor skade på større styrker, selv om utviklingen gikk så fort at helt «nye» skip plutselig var foreldet og uten militær verdi. Torpedobåten ble oppfunnet som våpen, små og hurtige skip armert med en mindre, hurtigskytende kanon, og armert med torpedoer. Kraftigere kanoner med [[Granat (ammunisjon)|granat]]er til [[ammunisjon]] gjorde de svære treskipene med 100, 150 kanoner sårbare for selv en liten kanonbåt med kun én kanon. Sjøminer gjorde kystnære farvann utrygge for større skip, og var et glimrende defensjons- og psykologisk våpen: Vanskelige å oppdage, og svært effektive om de ble utløst.

===[[Kanon]]en===
[[Fil:CMM - Przekrój moździerza.JPG|thumb|right|200px|En ladet munningsladekanon. 1. Tennsats (krutt), 2. primærladning (krutt), 3. Isolasjon, 4. Kule, 5. Isolasjon. Isolasjonen var en måte å hindre [[gass|avgassene]] fra kruttdetonasjonen å trenge forbi kulen på. Den bestod vanligvis av [[tekstil|tøy]] eller [[papir]].{{Byline|Jan Mehlich}}]]

Noen av hovedproblemene med de glattløpede kanonene en kjente fra tidlige tider var unøyaktigheten og den relativt korte rekkevidden. Kanonkulene måtte nødvendigvis være mindre enn kanonløpet for å komme inn i kanonløpet, men ofte var kanonkulene altfor små i forhold til kanonløpet. Dette førte til en glipe mellom kulen og løpet hvor avgassene fra kruttdetonasjonen bak kulen kunne slippe gjennom. All energien fra eksplosjonen ble dermed ikke overført til kulen – mye gikk tapt, og kulen fløy derfor ikke så langt som den kunne ha gjort. Kanonene ble betegnet som 12-pundere, 24-pundere og så videre, og dette var målt etter vekten på den massive jernkulen som passet i løpet. Løpets diameter, [[kaliber]]et, ble bestemt av kulens diameter, med et lite tillegg slik at kulen kunne passere uhindret. Nettopp dette tillegget var det som ofte ble litt for stort. Med 3° elevasjon kunne en lang 24-punds kanon rekke rundt 1300 meter. 
[[Fil:Grand Turk(28).jpg|right|thumb|200px|En skipskanon montert på en rappert. Dette tillot kanonen å rulle litt bakover av sin egen rekyl, før den ble stoppet av tauet som er festet i skipssiden. {{Byline|Georges Jansoone}}]]

På grunn av de tunge kulene, trengte kanonene store mengder krutt for å skape det trykket som skulle til. Den store kruttmengden førte igjen til en voldsom [[rekyl]], som ble stoppet av kraftige tau festet til skipssiden og bak på kanonen. Kanonens rekyl var også praktisk, siden det førte til at kanonmunningen kom innenfor skipssiden, og kanonen dermed kunne lades om igjen. Kanonene var forladekanoner, hvor krutt og kuler måtte dyttes ned i løpet gjennom munningen.

'''Karonader''' var korte kanoner med tynt løp, og kunne derfor bare bruke små kruttladninger. De hadde kort rekkevidde, men var til gjengjeld svært effektive på kort hold, og kunne smadre treverk med dødbringende effekt. Det er en kjensgjerning at de fleste døde ombord på krigsskip (som døde under kamp) døde av tresplinter fra smadrede skipssider og lignende.

'''[[Svingbass|Falkonetter]]''' var små 1-3-punds kanoner, svært korte og med tynt løp. De ble, sammen med '''[[haubits]]er''', brukt på korte avstander mot personell og mindre båter. Haubitsene var fra 3-12-pundere.

[[Fil:Mallet's mortar.JPG|thumb|right|200px|En stor, landmotert morter, med kuler plassert i stabel ved siden av. Kulene inneholdt (i dette tilfellet) 217 kg krutt.]]
'''[[Bombekaster|Morter]]e''' var kortløpede, og hadde ofte bare såvidt plass til en kule og kruttladningen i det korte løpet. De avfyrte bomber, som ble kastet i en høy og krum bane mot målet.

Kanonene var støpt i [[jern]] som massive stykker og løpet ble boret ut etter støping.

Det var disse kanontypene som var i bruk på begynnelsen av 1800-tallet. Kanonene og kulene her til lands ble støpt ved jernverkene i [[Moss]], [[Fritsø]] og [[Froland]]. Krutt ble produsert ved [[Alvøen]] og [[Kongsberg]] kruttmøller.

Spesielt for Norges [[kanonjolle]]r og [[kanonsjalupp]]er var det at kanonen (en 24-punds kanon) var plassert mindre enn 1 meter over vannlinjen. Når kulen ble skutt ut, var kulebanen såpass horisontal, at om den traff sjøen etter en stund, ville den [[rikosjett]]ere bortover vannet, og således få en mye større rekkevidde. Kulen ville også etter all sannsynlighet treffe et fiendtlig skip ved vannlinjen, som var det ideelt for å skade og senke et skip. Slik kunne de små rofartøyene oppnå stor skade, selv med bare én kanon.

====[[Ammunisjon]]====
[[Marine nationale|Franskmennene]] begynte å eksperimentere med kruttfylte kuler til vanlige skipskanoner i [[1824]]. Forsøkene vakte oppsikt: Den ødeleggende virkningen av granatene var stor, mye større enn ved bruk av tradisjonelle jernkuler. Kruttet i kulen ble brakt til å sprenge av en jevnt brennende sats som var slått ned i kruttet, og granaten [[eksplosjon|eksploderte]] derfor ikke av seg selv. Satsen måtte tilpasses avstand, slik at granaten sprengte i det den traff målet. Dette førte til at behovet for en ordentlig [[avstandsmåler]] nok en gang meldte seg. Nøyaktig avstandsmåling hadde vært et uløst problem siden kanonen ble oppfunnet. Sprang granaten før den traff målet, var effekten borte. Sprang den etter at den hadde truffet, gjorde den ofte ikke like stor skade. I stedet for en ordentlig avstandsmåler, fant den norske tøymester og kaptein Michael Fredrichsen opp et brannrør som automatisk antente granaten når den traff målet. Det var montert fire slike brannrør på granaten, og om granaten traff et fast objekt, knuste ett eller flere brannrør, knallsatsen i dem ble tent og granaten eksploderte.

Med innførelsen av disse granatene, eller bomber som de også ble kalt, var effekten av en 24-punds kanon ganske liten. Som nevnt ble kaliberet angitt etter vekten på den ''massive'' jernkulen som fylte løpet, men jernkulen var ikke lenger massiv - en 24-punds kule kunne ikke inneholde nok krutt til at brannrøret til kaptein Fredrichsen var effektivt. En måtte dermed gå opp i kaliber, og det ble derfor i 1835 støpt 60-punds kanoner, som hadde plass til en granat på 41,75 pund (=20,7&nbsp;kg)<ref>Omregnet fra norske pund til kilo, 1 norsk pund = 498 gram</ref>, hvor sprengladningen utgjorde 1,25&nbsp;kg krutt. Kanonløpets diameter var her 16,9&nbsp;cm. Disse ble først og fremst montert på kanonsjaluppene. Korvettene og de andre, større fartøyene beholdt sine konvensjonelle kanoner, men fikk ofte montert et par bombekanoner i tillegg til den vanlige bestykningen. I disse nye, 60-punds kanonene ble det ikke anvendt mer enn 4 kilo krutt til lading og dette gav kanonen en maksimal rekkevidde på rundt 1300 meter.

====Riflet skyts==== 
[[Fil:Canon rayé première guerre mondiale img 1967.jpg|thumb|right|200px|Riflet løp i en fransk kanon fra 1897.]]
Den virkelige revolusjonen innen skipsartilleri, og artilleri generelt, kom ved innføringen av riflet skyts. Ved å bore rifler i kanonløpene og innføre granater med riflede spor, kunne en bringe granatene til å rotere hurtig rundt sin egen akse, og dermed gå i en stabil bane, på grunn av den [[gyroskop]]iske effekten. Sammen med baklademekanismen, som tillot lading av kanonen bakfra og strømlinjeformede granater som minsket luftmotstanden, skapte dette kanoner med en inntil da ukjent rekkevidde og presisjon. Det ble ikke lenger en kamp om å treffe fienden med flest mulig kanonkuler for å få slått hull på skroget: Én velskutt granat kunne gjøre det av med et helt skip.

Man forsøkte i Norge å rifle opp gamle kanoner, men uten særlig gode resultater. Det ble også laget også helt nye kanoner, fremdeles i støpejern, men heller ikke dette gav noe adekvat økning av rekkevidden i forhold til det man hadde ventet. I forbindelse med byggingen av de norske fregattene [[«St. Olaf» (fregatt)|«St. Olaf»]] og [[«Kong Sverre» (fregatt)|«Kong Sverre»]] ble det derfor i 1865 anskaffet kanoner fra ''Armstrong'' i England, tre stykk 20&nbsp;cm, riflede kanoner. Dette var også forladekanoner, og de siste av dette slaget ble anskaffet til kanonbåten [[«Vidar» (kanonbåt) (1882-1945)|«Vidar»]] i 1882.

Samtidig med innføringen av riflet skyts, var ikke lenger den tidligere måten å angi kanonens størrelse etter prosjektilets vekt brukbar. I stedet ble kanonløpets indre diameter oppgitt som [[kaliber]], og slik er det fremdeles.

===Torpedoen=== 
Den første [[torpedo]]en som var i bruk i Norge, var daværende kapteinløytnant Kohts egenkonstruerte slepetorpedo, etter modell av [[Harveytorpedo]]ene. Det ble gjort diverse forsøk med denne torpedoen utover i 1871, men med så dårlige resultater at det ble besluttet å bestille et sett originale Harveytorpedoer fra England. Disse båtformede slepetorpedoene bestod av en ladning på 35&nbsp;kg «[[skytebomull]]», et kraftig sprengstoff med navn trinitrocellulose som er fremstilt av salpetersyre og cellulose.

Slepetorpedoer ble etter endt utprøving installert fast på kanonbåtene «Lougen» og «Rukjan». Torpedobåten [[«Rap» (torpedobåt) (1873-1920)|«Rap»]] ble også bygget med det mål for øye å føre slepetorpedoer, men etter utprøving fant en ut at slepetorpedoer rett og slett var et meget upraktisk våpen. Det medførte til dels større fare for det angripende fartøyet som måtte seile på en kurs rett mot og parallell med det fartøyet som skulle angripes. Dette satte det angripende fartøyet i stor fare for selv å bli angrepet. Selv den nybygde torpedobåten [[«Rap» (torpedobåt)|«Rap»]]s (på den tiden) imponerende hastighet på 15 [[knop (mål)|knop]] holdt ikke her.

Et annet våpen, som torpedobåten [[«Ulven» (torpedobåt) (1878-1923)|«Ulven»]] var bygget for og utstyrt med, var ''stangtorpedoen''. Stangtorpedoen var et forholdsvis primitivt våpen, som dog hadde blitt brukt med suksess av den amerikanske ubåten [[CSS «Hunley»]] i 1864 under [[den amerikanske borgerkrig]]; våpenet var likevel foreldet og utdatert da «Ulven» fikk det montert i 1878. Stangtorpedoen bestod vesentlig av en lang stang, hvor det på enden var montert en kasseformet ladning innkapslet i metall. Den inneholdt 10-15 kilo skytebomull, som kunne detoneres elektrisk – enten ved kortslutning av en kontakt ombord, eller kortslutning dersom torpedoen traff metall. En skal ikke være blind for de ulempene dette våpenet hadde: en måtte komme helt kloss inntil et fiendtlig skip, og sprengladningen kunne være like farlig for angriperen som for det fiendtlige skipet.

====Den selvgående torpedo====
[[Fil:Robert Whitehead with battered test torpedo Fiume c1875.jpg|thumb|right|Robert Whitehead med en av sine testtorpedoer i Fiume i 1875.]]
I [[1867]] konstruerte den engelske mekanikeren [[Robert Whitehead]] den første brukbare, selvbevegelige torpedoen. Det var dette våpenet som virkelig skulle revolusjonere krigen til sjøs. Selv om de første torpedoene Norge anskaffet hadde en hastighet på 8 knop og en rekkevidde på 400 meter, utviklet våpenet seg med rasende fart, og ble snart et av hovedvåpnene i den Norske Marinen.

Denne torpedoen bestod av et [[krigshode]] fylt med sprengstoff, en trykklufttank, [[gyroskop]], dybdemekanisme, motor og propell. Dermed kunne den selv bringe sprengstoffet mot fiendens vannlinje, mens fartøyet som avfyrte våpenet kunne holde seg på avstand, og eventuelt flykte. De aller første selvbevegelige torpedoene var overflatetorpedoer, som fløt i vannflaten og seilte som små skip rett mot fienden. En fungerende dybdemekanisme ble oppfunnet av Whitehead, og sammen med et gyroskop kunne torpedoen med det holde en bestemt dybde og kurs. Dette betød også at torpedoen kunne skytes ut i en annen kursretning enn den «programmerte» kursen, som igjen betød at en eventuell angriper ikke trengte å være synlig for målet. En kunne for eksempel gjemme en liten torpedobåt bak en holme, og skyte torpedoen rundt kanten på holmen og likevel treffe målet som gikk på en annen kurs, ute av syne. Dette førte til at torpedoen ble et fryktet våpen. Utløsermekanismen var fremdeles avhengig av anslag, det vil si at torpedoen måtte treffe målet med fronten slik at brannrøret knakk og detonerte hovedladingen.

[[Fil:Lyn class torpedoboat.jpg|thumb|right|200px|«Lyn», en torpedobåt bygget i 1892.]] De første Whiteheadtorpedoene ble bestilt til Norge i 1875. De var kun utrustet med 8&nbsp;kg dynamitt, og selv om dette kunne gjøre skade på skip, var torpedoen fremdeles svak. Allerede i 1876 fikk Norge nye torpedoer: 5,8 meter lange, diameter 38&nbsp;cm og en vekt på 360&nbsp;kg, hvor ladningen av skytebomull utgjorde 23&nbsp;kg. Farten var nå kommet opp i 20 knop, men da med en rekkevidde på 183 meter.

Det eneste problemet var å få torpedoen innen rekkevidde, avfyre våpenet og komme seg unna før man ble oppdaget eller skutt i senk. Man satset derfor på lett armerte båter med høy hastighet og ett eller to torpedorør (eller annen utskytningsrampe), som kunne komme seg raskt inn mot et mål, og like raskt vekk fra et mål.

Torpedoene ble drevet fremover ved hjelp av komprimert luft – luften drev igjen en [[stempelmotor]] som var koblet til en 6-bladet propell. På grunn av den [[termodynamikk|termodynamiske likevekten]] blir luft som utvides raskt, svært kald. Når trykket i luftbeholderen oversteg en viss verdi, og så ble sluppet løs for å drive stemplene, frøs motoren rett og slett fast. Robert Whitehead løste dette ved å la den komprimerte luften forbrenne [[petroleum]], altså en slags [[dieselmotor]]. Avgassen herfra ble så sendt inn i stempelmaskinen, som nå jobbet med en temperatur på flere hundre grader. Dette ble kjent som «varmluftstorpedoer». Denne oppfinnelsen førte til at trykket i beholderen atter kunne økes – enkelte torpedoer hadde så mye som 150 [[Standardatmosfære|atmosfærers trykk]].

Denne økningen i trykk gav seg utslag i økt hastighet og økt rekkevidde, og økte også torpedoens potensial som våpen betraktelig. Torpedoene fikk en fart på 34 knop over 400 meter, men kunne også gå 2000 meter med 25 knops fart (Whiteheadtorpedo fra 1905). For eksempel kunne torpedobåter gjennomføre et angrep med en mer betryggende avstand til målet, selv om sjansen for å treffe fremdeles var størst på kortere avstand. I dag er torpedoen hovedvåpenet for de fleste [[ubåt]]er, og [[motortorpedobåt]]er er fremdeles i bruk i mange lands mariner. I dag finnes det [[kavitasjon|superkavitasjonstorpedoer]] med hastigheter opp mot 200 knop (russiske [[VA-111 Shkval]]). Hastighet ikke er alt; dagens torpedoer kan også selv søke seg frem til og ødelegge et mål – en fjern drøm for Mine- og torpedovesenet på slutten av 1800-tallet.

===[[Mine|Sjøminer]]=== 
[[Fil:Österrikisk flytmina.jpg|thumb|right|200px|Østerriksk flytemine fra midten av 1800-tallet.]]
Sjøminer er i prinsippet en beholder fylt med sprengstoff og utstyrt med en eller flere typer utløsere. I dag brukes fortrinnsvis [[trinitrotoluen]], TNT, som sprengstoff. Minen har en trigger, som utløses enten ved direkte kontakt med et annet fartøy, [[magnetisme|magnetisk]] eller [[akustikk|akustisk]], eller en kombinasjon. Dette gjelder moderne miner. Minene Norge først anskaffet seg i [[1873]], ble utløst ved direkte kontakt. De ble bestilt etter at den amerikanske borgerkrigen hadde vist at sjøminen var et effektivt våpen. Ikke mindre enn 26 skip gikk tapt som følge av minesprengninger under konflikten mellom nord- og sørstatene i USA.

Prinsippet bak sjøminen var det samme som det er i dag, men teknikken var mindre avansert. Dertil hadde man ikke de samme mulighetene for å detektere og desaremere miner som man har i dag.

Minene den gang inneholdt rundt 250 kilo [[Sprengstoff#Brisant sprengstoff|brisant]] sprengstoff, og sjelden over 1000 kilo svartkrutt. Dette varierte fra minetype til minetype. De første norske minene var russiske ''kaliumsminer'', første gang brukt under den [[Andre slesvigske krig|dansk-tyske krigen]] i [[1864]]. Denne minen inneholdt 20 kilo sprengstoff, enten vanlig krutt, [[dynamitt]] eller [[skytebomull]] – mengden sprengstoff var ganske liten, men for å holde minen flytende av egen oppdrift kunne man ikke stappe den mer. Minen var av jern, og ble holdt på plass av et [[anker]], og fløt selv et par meter under havflaten. Selve utløsermekanismen var basert på anslag, det vil si at et fartøy måtte støte på den øverste delen av minen, slik at den falt av, og lot saltvannet strømme fritt ned til et messingrør hvor det ble oppbevart en liten mengde [[kalium]]. Kalium reagerer kraftig med vann, og utviklet så mye varme at en knuskpropp som lukket messingrørets ende ned mot sprengstoffet begynte å brenne, og dermed brakte minen til eksplosjon.

Det sier seg selv at kaliumsminene var farlige å behandle. Lokket oppå minen måtte for all del holdes tett, ellers ville minen eksplodere. Etter at den svenske marinen, som Norge på denne tiden hadde et godt samarbeid med, opplevde en tragisk ulykke med slike miner, ble kaliumsminene forkastet. Minetypen hadde dessuten en stor ulempe til, i likhet med alle andre mekaniske miner: Den var like farlig for fiendtlige skip som for egne, og var derfor tenkt som et «offensivt» våpen, kun utlagt i krigstilfeller.

I Norge henledet man, etter forsøkene med kaliumsminen, sin oppmerksomhet på de nyutviklede strømslutterminene. Disse minene kunne en «skru av og på» ved hjelp av elektrisk strøm, og en kunne således aktivere eller deaktivere hele minefelt, slik at de var ufarlige for egne fartøyer når disse passerte, men kunne utgjøre en alvorlig trussel mot fiendtlige skip. Samtidig som de elektriske strømslutterminene kom, ble det også utviklet miner som var tiltenkt et liv på havbunnen, permanent utplassert. Disse minene var i hovedsak ''sikteminer'', som måtte detoneres manuelt fra land når en så at et skip var i posisjon direkte over minens. Disse minene gjorde det også nødvendig for den norske marinen å gå til anskaffelse av optiske siktemidler fra den etter hvert kjente produsent [[Siemens]].

Minen forble et viktig våpen i den norske marinen, og flere norske skip ble bygget spesifikt for mineleggingstjeneste. Se [[Den Kongelige Norske Marines skip#Mineleggere|Mineleggere i den norske marinen]] for en oversikt.