Redigerer Longyearbyen (avsnitt)

== Turisme ==
Før de første forsøkene på kulldrift startet i Longyearbyen i 1900, var turismen på plass i Adventfjorden. Den første kjente reiseskildringen fra Svalbard skriver seg fra 1807. Frem til slutten av 1800-tallet var det hovedsakelig utlendinger som sommertid brukte egne yachter, eller leide en skute for å seile til Svalbard som turister. De store cruisebåtene som kom etter hvert var luksuriøse. I 1893 var [[Hamburg-Amerikalinjen]]s store damper «Columbia» på {{formatnum:7600}} bruttotonn på besøk i Adventfjorden, hvor Longyearbyen ligger. Den hadde 100 turister og 17 manns orkester om bord. Enkelte norske redere forsøkte seg på turisttrafikken på Svalbard, men det var utenlandske båter som dominerte i antall. Longyearbyen, Magdalenefjorden og Virgohamna ble særlig besøkt.

Det ble bygd et hotell på Hotellneset i 1896, i nærheten av dagens flyplass. Hotellet var prefabrikkert i Trondheim og fraktet til Svalbard i juni 1896 med dampskipet «Raftsund». Entreprenøren var [[Richard With]] som tiåret før hadde etablert rutetrafikk langs norskekysten med [[Vesteraalens Dampskibsselskab]].

[[Første verdenskrig]] satte en stopper for den videre utviklingen av turismen på Svalbard, men aktiviteten tok seg opp igjen i mellomkrigsårene. Etter andre verdenskrig økte trafikken til Svalbard ytterligere, og i 1950-årene startet en periode med isbjørnjakt. Frem til [[isbjørn]]en ble fredet i 1973 ble det skutt om lag 700 isbjørner i turistsammenheng. 

Cruisetrafikken har vært den dominerende form for turisme på Svalbard. I begynnelsen av 1970-årene var antallet cruiseturister ca. {{formatnum:5000}}–{{formatnum:6000}} per år, mens det i 2002 ble registrert {{formatnum:27000}} cruiseturister (passasjerer og mannskap) til Svalbard.

[[Fil:Spitsbergen-airport (js) 17.jpg|miniatyr|Skilt på Svalbard lufthavn som viser avstandene til noen utvalgte byer.{{Byline|Jerzy Strzelecki}}]]

I 1975 åpnet Svalbard lufthavn, og dette skapte store kommunikasjonsmessige endringer for både fastboende og potensielle turister. Turismen ble imidlertid begrenset gjennom en negativ statlig holdning, i tillegg til problemer med manglende hotellsengeplasser og forsyninger beregnet for turisme. Først i 1985 ble et lite utvalg ferskvarer tilgjengelig i vanlig butikk for besøkende, og det skulle gå enda et par år før innkvartering for turister ble etablert. I stortingsmelding nr. 50 (1990/1991) inngikk reiseliv som en av flere alternative næringsvirksomheter på Svalbard. 

Reiselivet har i løpet av de siste 10–15 årene vokst i omfang både i antall turister og sesongmessig. I underkant av {{formatnum:30000}} turister besøker Longyearbyen i løpet av et år. Men turisttrafikken til Longyearbyen utgjør likevel mindre enn én prosent av det totale reiselivet på [[Nordkalotten]].<ref>{{Kilde www
|url= http://www.svalbardmuseum.no/nyindex.php?id=31&kategori=2
|tittel= Turisme i dag
|besøksdato= 19. januar 2008
|utgiver= Svalbard museum
|url-status=død
|arkivurl= https://web.archive.org/web/20120320153633/http://www.svalbardmuseum.no/nyindex.php?id=31&kategori=2
|arkivdato= 2012-03-20
}}</ref>

Fra 1993 har antall gjestedøgn i Longyearbyen vokst fra {{formatnum:24000}} til {{formatnum:83000}} i 2006. 80 prosent av turistene kommer fra Norge, med svensker, dansker, tyskere og engelskmenn som de største utenlandske gruppene. 

Longyearbyen er i dag det nordligste stedet i verden man komme til med rutefly.