Redigerer Leiegårdene i Oslos historiske murby (avsnitt)

===Fargebruk===

Lovgivningen satte én begrensning på fargebruk på fasadene: hvit farge var ikke tillatt i fasade mot gaten. Bakgrunnen var en henvendelse fra [[stadsfysikus]] og professor i medisin  [[Frederik Holst (lege)|Frederik Holst]] (1791–1871) om at slik farge var særdeles skadelig for synet. I 1827-loven var heller ikke lyserødt eller lysegult tillatt, men det forbudet ble i forbindelse med 1842-loven vurdert å være for vanskelig å håndheve, og derfor tatt bort. Forbudet mot hvitt gjaldt til 1929. Fram til 1875 var knust glass i pussen forbudt av samme grunn.<ref>1827-loven side 499 og § 49, 1842-loven § 52, 1875-loven side 278 og § 67 og 1899-loven § 64.</ref> Avisen ''[[Morgenbladet]]'' skrev i 1891 at de nye gårdene på Grünerløkka er smakfullt dekorerte, noen i de nå så moderne fargene rød, kremgul og snehvit. Også andre kilder beskriver hvite leiegårder, det behøver ikke å ha vært ren hvit, men forbudet kan ikke ha vært overholdt eller håndhevet strengt.<ref>Aslaksby 1998, side 581.</ref>

De mest brukte fargene på Kristianias murgårder var gylden og gulgrå, brukket med litt sort og mye hvitt, og noe umbra, [[oker]] eller lampesot, og fargene ble laget som etterlikninger av stein. Å bruke [[Murpuss|puss]], [[kalk]] og [[pigment]] for å oppnå en farge fra stein man ikke har råd til, kommer fra antikkens Hellas og ble vanlig i Kristiania i annen halvdel av 1700-tallet. På den tiden ble synlig tegl, ofte både gul og rød, som hadde gjort Christiania fargerik, erstattet av farger som etterliknet [[sandstein]], [[kalkstein]], gulhvit [[travertin]] og marmor. Fra italiensk renessanse hadde ensfargede byer vært en tendens i Europa, med den gule [[Gamla Stan]] i Stockholm som en nordisk representant. De senklassiske gårdene fra 1840 til 1870-årene hadde som oftest ensfargede fasader, forbildene for dette var monumentalbygninger med fasade hugget i én steinsort. Fra 1870-årene og særlig i 1890-årene ble kraftigere farger vanlig i pussarkitekturen, på vestkanten også kjølige, lyse kittfarger. Der det ble brukt to farger, var mønsteret at de elementene i fasaden som er ment å forestille hugget stein, gis samme farge, mens den andre fargen brukes på vegglivet. Fargene på murgårdene er ikke godt dokumentert i offentlige arkiver og det finnes derfor ikke fullstendig kunnskap.<ref>LʾOrange 2008, side 30, 33, 122, 124–27 og Lars Jacob Hvinden-Haug: «Murgårdens farger». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 42–46.</ref>

Fra slutten på 1880-årene, inspirert av nordisk renessanse, kom synlig rød og gul tegl i veggflaten (vegglivet) på forretningsgårder, den røde var norsk med høyt [[Jernoksider|jernoksidinnhold]], den gule importert. Nordisk barokk var også en inspirasjon, med Akersgata 20 ([[Skreddergården]]) som fremste eksempel. I 1890-årene ble synlig tegl, tårn og spir vanlig på leiegårder på vestkanten. Edelpuss, med marmorpulver og glimmer, ble brukt noe.<ref>Lars Jacob Hvinden-Haug: «Murgårdens farger». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 46–47.</ref>

Fargene på vinduer var tidlig i murbyperioden ofte brun, fra rundt 1890 ble mørk grønn vanlig, som mot den lyse fasaden skapte følelsen av et nøytralt hull i veggen, som i antikkens templer. På gårder med synlig tegl kunne vinduene få teglens farge. På inngangsdører og porter ble mørk brun og grønn brukt, men også oker som etterliknet eik og treverk som ble [[Ådring|ådret]] eller [[Lasering|lasert]]. Bakgårdsfasader ble ikke alltid malt, og ble de malt, var fargen lys grå eller lys gul for å slippe mest mulig lys ned til leilighetene.<ref>LʾOrange 2008, side 126 og Lars Jacob Hvinden-Haug: «Murgårdens farger». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 49.</ref>

Kalkmalingen som ble brukt passer til murgården ved at kalken slipper fuktighet igjennom. Den har en laserende effekt som fremhever murens materialitet. Fasaden blir selvrensende ved at kalken ikke flasser, men forvitrer, og muren trenger bare børsting før påføring av ny kalkmaling.<ref>LʾOrange 2008, side 92–93.</ref> Oljemaling ble brukt, og fra 1890-årene også silikatmaling.<ref>Lars Jacob Hvinden-Haug: «Murgårdens farger». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 42–43.</ref>

De vanlige fargene i kjøkkener i annen halvdel av 1800-tallet var gul (oker) og rosa, blå ble først en kjøkkenfarge rundt 1915.<ref>Bing, Sandvik og Telste 2010, side 125.</ref>

<gallery mode="packed"> 
Gyldenløves gate 2 nesten ensfarget fasade brune vinduer.jpg|[[Gyldenløves gate (Oslo)|Gyldenløves gate]] 2, Frogner, nesten ensfarget fasade og brune vinduer.{{byline|Helge Høifødt}}.
Akersgata 20.jpg|Skreddergården, Akersgata 20.{{byline|Mahlum}}.
Fasade Paulus plass 2 Oslo.jpg|[[Paulus' plass (Oslo)|Paulus' plass]] 2, 1895. Fasaden pusset opp med kalkmaling og bistand fra Byantikvaren i 2010-årene.{{byline|Helge Høifødt}}.
Heeseberg SteinBr 2014-06-01 12.03.14.jpg|Sandstein fra Heeseberg-bruddet i [[Niedersachsen]]. Sandstein fra denne delen av Tyskland ble tyskutdannede arkitekter godt kjent med. 
</gallery>