Redigerer Kulturrevolusjonen (avsnitt)

=== 1967: Politiske maktkamper ===
Den 3. januar 1967 manipulerte [[Lin Biao]] og [[Jiang Qing]] massemedier og lokale kadre til å få i gang den såkalte «januarstormen», da mange ledende skikkelser i Shanghais bystyre ble kraftig kritisert og så utrensket.<ref>Yan Jiaqi og Gao Gao: ''Turbulent Decade: A History of the Cultural Revolution'', 1996. ISBN 0-8248-1695-1.</ref> Dette åpnet veien for at Wang Hongwen kunne overta den reelle makt i byen og dens partiapparat som leder av revolusjonskomiteen. Byregjeringen fungerte ikke lenger. I Beijing var Liu og Deng atter blitt til skyteskiver for kritikken, mens andre som ikke var så direkte engasjert i kommunistpartiets kritikksesjoner, som [[Chen Boda]] og [[Kang Sheng]], rettet kritikk mot visestatsminister [[Tao Zhu]]. Slik begynte en politisk maktkamp i det sentrale styringsapparat og blant lokale partikadre, som benyttet seg av kulturrevolusjonen som en sjanse til å anklage rivaler for «kontrarevolusjonær virksomhet» etter hvert som den paranoide atmosfære bredte om seg mer og mer.

Den 8. januar roste Mao disse tildragelsene gjennom ''Folkets dagblad'' og oppfordret alle lokalpolitikere i å øve selvkritikk, og til å kritisere og utrenske andre. Dette utløste omfattende maktkamper som førte til utrenskning etter utrenskning i de lokale regjeringer, slik at en rekke av dem helt sluttet å fungere. Det var kun ved å medvirke i noe slag av «revolusjonær» virksomhet at man kunne håpe å unngå å bli utrensket, men man hadde ingen sikkerhet for det selv da.

I februar krevde Jiang Qing og Lin Biao, med Maos tillatelse, at disse «klassekampene» også måtte utvides til å omfatte hæren. Mange ledende generaler som hadde vært med på grunnleggelsen av Folkerepublikken gav uttrykk for stor bekymring over og motstand mot kulturrevolusjonen, som de kalte et feilgrep. Tidligere utenriksminister [[Chen Yi (1901-1972)|Chen Yi]] sa i sinne under et møte i Politbyrået at de nye fraksjonene kom til å ødelegge det militære, og deretter Partiet. Andre generaler som [[Nie Rongzhen]], [[He Long]] og [[Xu Xiangqian]] gav uttrykk for sin sterkeste misbilligelse. De ble etterpå fordømt i de nasjonale massemedier, som ble kontrollert av [[Zhang Chunqiao]] og [[Yao Wenyuan]], som «[[februarmotstrømmen|februar-motstrømskreftene]]». Alle ble de til slutt utrensket av rødegardistene.

Samtidig begynte mange store rødegardistgrupperinger å reise seg i protest mot andre rødegardistgrupperinger som hadde avvikende revolusjonære budskap, noe som ytterligere kompliserte situasjonen og bidro til mer kaos. Dette fikk Jiang Qing til å fordre av rødegardistene å innstille all usunn virksomhet. Den 6. april ble Liu Shaoqi åpent fordømt av en fraksjon av [[Zhongnanhai]] hvori inngikk Jiang Qing og Kang Sheng og til slutt Mao selv.

Dette ble fulgt opp med en protest og massedemonstrasjoner, som i [[Wuhan]] i juli ([[Wuhanhendelsen]]), der Jiang åpent fordømte enhver «kontrarevolusjonær virksomhet». Der pågikk det sammenstøt av svære proporsjoner, og den lokale militære overkommando under general [[Chen Zaidao]], støttet aktivt «feil» fraksjon, og nektet å følge ordre om å skifte side og i stedet støtte den fraksjon som rødegardistene var med i. Folk sendt ned fra Beijing for å overtale generalen, ble mishandlet eller bortført. Zhou Enlai prøvde også å komme seg dit, men general Chens styrker plasserte stridsvogner på rullebanen slik at statsministerens fly ikke kunne lande. Til slutt ble overveldende troppestyrker satt i bevegelse mot general Chen, som da overgav seg.

Det det hele var over fløy hun personlig til [[Wuhan]] for å «kritisere» Chen Zaidao, generalen med ansvar for Wuhan militærdistrikt.

Den 22. juli bad Jiang Qing rødegardistene om å – om nødvendig – ta Folkets frigjøringshærs plass, og dermed gjøre de eksisterende militære styrker maktesløse. Rødegardistene begynte med denne ryggdekningen snart å stjele og plyndre fra barakkene og andre av hærens bygninger. Dette klarte ikke generalene å stanse, og det pågikk til høsten 1968.