Redigerer Kristian Birkeland (avsnitt)

=== Videre romforskning ===
[[Fil:Magnetosphere rendition.jpg|mini|Moderne fremstilling av [[solstorm]]en og dens innvirkning på jordens [[magnetosfære]].{{byline|NASA}} ]]

Etter 1906 hadde Birkeland hatt flere rolige år med utvikling av sine nordlysteorier. Våren 1910 hadde han arbeidet en intens periode for Norsk Hydro, der det gjaldt å forbedre den såkalte ''kunstgjødselsovnen''.<ref name=jago150151/> Dette året hadde hans kone forlatt ham, noe som fikk ham til å arbeide enda mer intenst enn før. Forsøkene på laboratoriet lot ham stenge problemene ute. Det ble ofte til at han ikke gikk hjem etter endt arbeidsdag, men sov på kontoret etter å ha drukket whisky og inntatt noen korn Veronal. Han fikk ansatt flere assistenter for å bearbeide resultatene fra nordlysekspedisjonen 1902–03 for å utgi annet bind i serien ''Aura Polaris''. Et annet lyspunkt var at Stortinget hadde bevilget midler slik at observatoriet på Haldde ble en permanent stasjon for nordlysobservasjoner og meteorologi.<ref>[[#Jago|Jago: ''Nordlysets gåte'' side 161.]]</ref> 

==== Forklaringer på andre fenomener i universet ====
Et viktig prosjekt var å få laget en enda større terrellamodell med et stort vakuumkammer, for å studere andre fenomener i verdensrommet enn bare nordlys. Under utviklingen av dette oppsettet, fikk han ideen om at kulen i senter ikke nødvendigvis bare kunne brukes til å etterligne jordkloden, men også solen.<ref>[[#Jago|Jago: ''Nordlysets gåte'' side 162.]]</ref> Dette arbeidet startet i 1908. Ved å anbringe en såkalt ''[[leidnerflaske]]'' i den elektriske kretsen oppstod lange lysstråler som ble bøyd i det magnetiske feltet. Katodestråler fra de simulerte solflekkene, kunne ledes av det magnetiske feltet inne i terrellaen.<ref>[[#EgBu|Egeland og Burke: ''The First Space Scientist'' side 87.]]</ref> 

Ved en [[solformørkelse]] tok han bilder av solens [[korona]], og ut fra disse bildene så han mønstre som lignet mye på det han så via simuleringene i vakuumkammeret. Dermed konkluderte han med at solen måtte ha et magnetfelt, og at dette hadde en styrke på minst 100 ganger jordens.<ref>[[#EgBu|Egeland og Burke: ''The First Space Scientist'' side 88.]]</ref>

Med det nye vakuumkammeret kunne han gjenskape solens korona, de lysende lagene i solens ytre atmosfære og solflekker som beveger seg over dens overflate. Han utviklet en teori om at solen slynget ut store mengder ladede partikler i rommet, som både var kilde til [[Geomagnetisk storm|magnetstormene]], nordlyset og [[zodiakallys]]et. Den nye terrellamodellen kunne også brukes til å etterligne Saturns ringer, zodiakallyset og [[komethale]]r.<ref name="Jago163">[[#Jago|Jago: ''Nordlysets gåte'' side 163.]]</ref><ref>[[#EgBu|Egeland og Burke: ''The First Space Scientist'' side 89.]]</ref> 

Birkeland eksperimenterte med [[komet]]er i sitt vakuumkammer, noe som førte til flere forskjellige teorier om hvordan komethaler oppstår. En av disse teoriene var at katodestråler ladet opp kometene til høye potensialer. Dermed avga de lysene utladninger.<ref>[[#EgBu|Egeland og Burke: ''The First Space Scientist'' side 92.]]</ref> 

For øvrig har Birkeland antydet eksistensen av solflekker, [[Interplanetarisk magnetfelt|solens magnetfelt]], [[solvind]]en, jordens  [[magnetosfære]], bidratt til forståelse av komethaler og sammenheng mellom jordens klima og solaktivitet.<ref>[[#Egeland|Egeland: ''Mennesket og forskeren'' side 22]]</ref>

<div style="text-align:center">'''Noen eksempler på fenomener Birkeland studerte i sitt «verdensrom»''':</div>
<gallery class="center">
Birkeland-anode-globe-fig259.jpg|<small>[[Nordlys]]</small>
Simulation of sun spots in a vacuum chamber.jpg|<small>[[Solflekk]]er</small>
Simulation of comet tail in a vacuum chamber.jpg|<small>[[Komethale]]</small>
Simulation of saturn's rings in a vacuum chamber.jpg|<small>[[Saturns ringer]]</small>
Birkeland-terrella-spiral-nebula.jpg|<small>[[Spiralgalakse]]</small>
</gallery>

==== Offentlig forelesning om verdensrommet ====
Birkeland arrangerte en åpen forelesning om sine teorier om verdensrommet i januar 1913. I denne forelesningen ble terrellaen demonstrert offentlig for første gang. Blant annet ble solflekker, solens korona, zodiakallyset, Saturns ringer og komethaler vist.<ref>[[#Jago|Jago: ''Nordlysets gåte'' side 167.]]</ref> Forelesningen ble annonsert under tittelen «Skapelsen av vårt solsystem og andre verdener i universet», og [[Haakon VII|Kong Haakon]] (1872–1957) var til stede. Birkeland hadde først tenkt å inkludere avansert fysikk for å forklare sin [[kosmogoni]] basert på elektromagnetisme. Etter å ha tenkt seg om, kom han i siste liten frem til at dette ville bli for komplisert, dermed endret han manuset. Isteden ville han gi tilhørerne en reise rundt i kosmos og gi noen forenklede forklaringer.<ref name=jago168>[[#Jago|Jago: ''Nordlysets gåte'' side 168.]]</ref>  

I tillegg til denne forelesningen, holdt han en annen offentlig forelesning i mars samme år med tittelen «Andre verdener i universet».<ref>[[#EgBu|Egeland og Burke: ''The First Space Scientist'' side 133.]]</ref> 

{{Sitat|For å fatte de dimensjoner som jeg har bygget inn i denne beholderen, må man tenke seg at vår sol bare er et sandkorn på en millimeter i diameter. Da vil jorden være et usynlig støvfnugg ti centimeter unna. Og den nærmeste stjernen, [[Alfa Centauri|Alpha Centauri]], vil da være tjue kilometer unna. Det er i dette enorme, grenseløse rommet at alle himmellegemer blir til. All materie vi ser, det være seg våre egne kropper, vår jordklode, andre planeter, solen, vårt solsystem, andre solsystemer, all materie er sammensatt av flygende atomer som hele tiden slynges ut fra vår sol og andre soler av elektriske krefter som fortettes og danner partikler. Disse fortettes i sin tur og danner store sfærer, til slutt planeter og alt som finnes på dem. Av dette følger at all materie, alle levende  vesener i universet er knyttet sammen.<ref name=jago168/>|''Birkeland i forelesningen «Skapelsen av vårt solsystem og andre verdener i universet»''|right}}

Forelesningene fikk god omtale i Norge, men den trykte utgaven som ble utgitt i vitenskapelige tidsskrifter på flere språk, fikk få kommentarer.<ref name="Jago163"/>

Sommeren 1913 ble andre bind av ''The Norwegian Aurora Polaris Expedition'' utgitt. I dette var det flere fotografier av terrellaen. Birkeland var stolt over bredden i stoffet og ideenes originalitet. Ingen hadde tidligere utgitt en så omfattende beskrivelse av jordens magnetisme. Imidlertid kom det andre vitenskapelige publikasjoner på denne tiden, som fikk enda større oppmerksomhet. Spesielt ble den danske fysikeren [[Niels Bohr]]s (1885–1962) [[Kvantemekanikk|kvantefysikk]] og [[Bohrs atommodell|atommodell]] viktig. Tidligere hadde Birkelands teorier blitt møtt av motargumenter fra mange hold, men nå ble hans teorier møtt av stillhet.<ref name=jago170>[[#Jago|Jago: ''Nordlysets gåte'' side 170.]]</ref>

Birkeland var likevel optimistisk og mente at alt arbeidet han hadde lagt ned var verdifullt. Dette til tross for at han på denne tiden hadde skrantende helsetilstand etter alle anstrengelsene med å finansiere forskningen, med problemer som drikke- og medikamentmisbruk, et havarert ekteskap, utstøtelse fra Norsk Hydro som han hadde vært med på å skape, kritikk og bitterhet fra kollegene ved universitetet og manglende vitenskapelig anerkjennelse.<ref name=jago170/>

På tross av all motgangen var han interessert i å komme videre med forskningen. I 1913 kunne han ikke holde ut tanken på enda en vinter i Kristiania. Hans bror hadde rådet han til å reise til et varmere land, og slutte med Veronal og whisky. Dermed bestemte han seg for å reise til Egypt. En medvirkende årsak til at Egypt ble valgt, var at han ville utforske zodiakallyset.<ref name=jago170/> Han hadde fått en ide om at zodiakallyset var et fjernt, men synlig bevis på at solen sendte ut katodestråler som kunne bre seg ut i hele solsystemet.<ref name=jago171>[[#Jago|Jago: ''Nordlysets gåte'' side 171.]]</ref>