Redigerer Krigsskip i hellenistisk tid (avsnitt)

== Bevæpning og taktikk ==
I forbindelse med innføringen av de større åredrevede krigsskipene med større deplasement i den skipsteknologiske utviklingen fra den lette triremen som var et effektivt vedderfartøy med hovedvekten på å ramme sitt fiendtlige motstykket med et vedderbaug, ble de sjøtaktiske prinsipper endret om fra veddertaktikk til entringstaktikk.

===Prosjektilvåpen===
[[Fil:Roman w.jpg|thumb|right|250px|Rekonstruksjon av en mindre ballista fra 2007.]]
Innføringen av entringstaktikken som det ledende prinsippet under et sjøslag mellom krigsskip utstyrt med vedderbaug skyldes utplassering av katapulter på dekket på fartøyene. Aleksander den store hadde brukt det nye våpenet montert på sine skipene med betydelig effekt under beleiringen av [[Tyr]] fra havet i 332 f.Kr. Formålet med katapulten gikk ikke ut på å senke fiendtlige skip, men heller skade eller drepe roere for å svekke det fiendtlige skipets ytelser med sin avhengighet på åredrift. På lengre avstand ble det mulig å bombardere hverandre med prosjektiler fra deres katapulter oppstilt på dekket eller i midtertidige stridstårner reist på dekket.

Allerede under sjøslagene mellom athenerne og syrakusanerne ved [[Syrakus]] i 413 f.Kr oppdaget man at roere på det øverste nivået, ''thranitai'', var sterkt sårbart for fiendtlige prosjektiler ettersom de var blottstilt med bare det lette konstruerte dekket (''katastroma'') som beskyttelse ovenpå. Krigsskip uansett type og størrelse med en slik konstruksjon som blottstilte roere har fått betegnelsen «''aphract''» mens disse som hadde lukket konstruksjon omkring deres roere også helt opp til dekket, betegnes som «''cataphract''». De lette krigsskipene opptil triremen normalt er av ''aphract'' type som bare hadde vertikale skjermer og lette overhenger som midtertidig beskyttelse, men ikke mot katapulter med deres kraftigere prosjektiler. Alle krigsskip i den hellenistiske tiden som deltok i slaglinjen under et sjøslag måtte deretter være av ''cataphract''-typen.

Det vanligste prosjektilvåpenet ombord på de hellenstiske krigsskipene har oppgitt å være katapulter eller mer presist [[ballista]] som for første gang var nedskrevet for å ha vært brukt i Syrakus rundt 400 f.Kr. En ballista ligner en gigantisk [[armbrøst]] som skjøt steiner, bolter eller piler. Svakheten med disse våpnene på et stort skip er at det ikke er mulig å skyte under [[horisont]], at en blindsone rundt dette skipet på kloss hold oppstod. Bruk av disse massive prosjektilvåpner på et stridsplattform i stadige bevegelse under et sjøslag var ikke enkelt, og kunne være mer fordelaktige som et defensivt tiltak enn som et offensivt våpen. Det var lettere å treffe et skip på langs enn på tvers med nedfallende prosjektiler. Soldatene som måtte stod på deres post uten å bevege seg mye på det åpne dekket, var langt mer utsatt for de dødelige prosjektiler enn roere.

En ballista kunne skyte ut minst tre bolter per minutt for å rydde rent dekket for fiendens soldater. For å forårsake skader på fartøyet deriblant å slå seg gjennom dekket ned til roere, ble massive stein benyttet. Den største ''lithobolos'' (steinskytende ballista) skjøt et 27&nbsp;kg prosjektil av stein med en rekkevidde på 500 m. Som sett under slaget ved Actium var katapulten eller ballistaen et morderisk og nådeløst våpen for å ødelegge fiendtlige skip som nektet å kapitulere ved bruk av ildpåsettende prosjektiler.

===Rambukk===
[[Fil:Haifa-maritime-museum-ram-1.jpg|thumb|right|250px|Rambukken funnet i havet ved Athlit, Israel i 1980. Den var støpt i bronse, er 226 cm lang og 76 cm bred, 96 cm i høyde.]]
Bruk av ramming som taktikk under sjøstridighetene hendt under de fleste sjøslagene i perioden, men hensikten med å vedde det fiendtlige skipet var ikke om å senke det, men om å slå overende dette ute av stand til å slåss videre. Den greske forfatteren [[Thukydid]] beskriver i sitt hovedverk [[Historien om Peloponneskrigen]] (fra det femte århundre) skip som var slått ut, med verbene ''diaphtheirein'' («slå ut») eller ''katadyein'' («senke»). Etter å ha blitt veddet av fienden, ville det ikke være mulig å kontrollere det beskadige skipet som var blitt stillestående med mye vann innabords.

Rambukken ofte støpt i [[bronse]] egentlige var ikke ment for å penetrere det fiendtlige skipets bordkledningen, men for å bryte opp plankene på bordkledningen i skroget. Den vanligste typen blant rambukkene på krigsskipene har flere sløve horisontale finner forrest designet for å rette enorme krefter ved sammenstøt på et mindre kontaktområde, men uten å penetrere for langt inn. Skipbyggingsteknikken i antikken er basert på [[tappsammenføyning]]en med bruk av låste tretapper i tapphull som forbandt plankene kant mot kant. Med denne type rambukken var det mulig å bryte opp sammenføyningen på skroget og skape omfattende lekkasjer så vannet strømmet inn.

I moderne tid har en rambukk fra det tredje århundret f.Kr blitt funnet i Athlit, Israel. Denne rambukken som trolig hadde tilhørt en «femmer» har et stykkvekt på 465&nbsp;kg. Etter slaget ved Actium hadde Octavian reist et seiermonument med rambukker tatt fra de erobrede skipene. De største veiet opptil 2 tonn.

Rhodierne fra [[Rhodos]] var ansett som eksperter på veddertaktikk med deres mindre og raskere skip som lettere kunne manøvreres. I møte med bedre beskyttede og større skip tok de fram en meget effektiv veddertaktikk med vektforskyvning. Det angripende skipet av type ''trihemiolia'' midt under et angrep ble tvunget dypere i vannet ved å flytte så mange menn som mulig framover, så rambukken skulle støte rett inn i skroget under vannlinjen.

Det finnes to forskjellige typer vedderbaug med tilhørende rambukk, disse med rambukken liggende i vannlinjen og disse med rambukken hevet over vannlinjen, betegnet som «''anasteiroi''», utelukkende de større typer av krigsskipene som foranledning til entring. Et krigsskip med rambukken over vannlinjen skulle hugge seg fast på det fiendtlige skipet ved sammenstøtet for at deres soldatene skulle være i stand til å borde og innlede entringskamp med de fiendtlige soldatene.

===Entring===
Under et sjøslag måtte den stående kontingenten av stridsmenn eller marinesoldater oppholdt seg på dekket midtskips for deretter å forflytte seg mot forstevnen når angrepet startes. Et ''anasteiroi'' skip med rambukken hevet over vannet skulle dermed ramme det fiendtlige skipet langt over vannlinjen for å penetrere langt inn i det lette konstruerte «bokset» som rommet de to øverste nivå roere. Det var langtfra uvanlig å ramme hverandre i baug mot baug. For å entre var det ikke nok med å kjøre sitt skip inn i det fiendtlige skipet, entredregg ble benyttet for å forankre seg fast for at den angripende troppen skulle ta seg over til det andre skipet.

Romerne som utviklet deres egne sjømilitære taktikk basert på entringskamp under punerkrigene om å entre fiendens skip, hadde først benyttet et spesielt bordingsutstyr kalt ''[[corvus]]'' som ikke var mer enn en bro med nedvendte spiss styrt fra en påle reist forrest på forstevnen. Men innretningen var en stor byrde for skipene som deretter ble ustabilt som et resultat, og deretter erstattet med entredregger.

I slutten på de romerske borgerkrigene i det første århundret f.Kr hadde [[Octavian]] kommet inn i en dramastisk sjøkrig med admiral [[Sextus Pompeius]] i 40 til 36 f.Kr. Octavians [[admiral]] [[Marcus Vipsanius Agrippa|Agrippa]] vant sjøkrigen ved å introdusere en ombordsinnretning kalt ''[[harpax]]'', en slags [[harpun]] med dregg forbandt med en massiv snøre av tauverk tilbake til [[ballista]]en på skipet. Agrippa kunne med denne innretningen skyte ut store harpuner som ble sittende fast i det fiendtlige skipet. Snøren ble rullet opp så skipene møttes for entringskamp.

Entringsstridighetene som en regel uansett tidsepoke er meget intenst og blodigt mellom flokker av menn som sloss med sverd, dolke og spyd i brutale basketak. Fra de reiste stridstårner omtalt som ''propugnacula'' skjøt stridsmenn (''propugnatores'') pil og kaste spyd som sten nedover på det fiendtlige skipets dekket.