Redigerer Kongeriket Preussen (avsnitt)

===Sosialpolitikk mot sosialistene ===
{{utdypende|sosialistloven|det keiserlige budskap}}
[[Fil:Reichsgesetzblatt34 1878.jpg|thumb|Rikslovsblad med ''Lov mot de allmenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet'']]
Den utløsende årsaken til kulturkampens opphør, var ikke av religiøs art. Årsaken var politisk. Den 19. oktober 1878 hadde Bismarck overtalt Riksdagen til å vedta «[[sosialistloven]]». Dens fulle tittelen var «Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet» (''Gesetz gegen die gemeingefährlichen Bestrebungen der Sozialdemokratie''). Loven var i kraft frem til 30. september 1890, og Bismarck kunne ikke forvente seg støtte fra [[Nationalliberale Partei]] til å forlenge dens gyldighet. Dette første til en politisk konflikt, også med keiser [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]]. Bismarck hadde støtte fra de konservative og [[Nationalliberale Partei]], bortsett fra bestemmelsen om at politiet kunne kaste sosialistiske agitatorer ut av deres hjem, en bestemmelse som hadde vært i hyppig bruk. Nationalliberale Partei kunne ikke gå med på denne bestemmelsen, mens de konservative og Bismarck ville ha lovgivningen igjennom samlet. Vilhelm hadde i mellomtiden engasjert seg i de sosiale forholdene for gruvearbeidere, som hadde vært i streik året før. Han blandet seg derfor inn i Bismarcks argumentasjon og ønsket en mer sosialt orientert politikk. I forhold til Sosialistloven, sto han på samme linje som Nationalliberale Partei, og nektet å legge ned det [[veto]]et som Bismarck krevet da han ikke fikk hele lovgivningen samlet igjennom. Bismarck avslørte at hans hensikt var å provosere sosialistene fram til opprør, slik at de kunne knuses med makt, noe keiseren var sterkt i mot.

For å motvirke sosialdemokratenes fremgang, innledet regjeringen en aktiv sosialpolitikk. Gjennom [[det keiserlige budskap]] (''Kaiserliche Sozialbotschaft'') den 17. november 1881 ble det laget et program for arbeidende som skulle gi dem en viss trygghet ved sykdom, ulykker og alderdom. Dette ble fulgt opp gjennom innføring av sykeforsikring (1883), ulykkesforsikring (1884) og alders- og invalideforsikring (1889). Etterhvert kom også lover om søndagsfri og lønnsbeskyttelse (1891), beskyttelse av barn i arbeidslivet (1903/1904) og beslektede sosiale reformer.