Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

===Katolikkene i Yuan-Kina===
[[Fil:Marco Polo at the Kublai Khan.JPG|thumb|[[Marco Polo]] hos [[Kublai-khan]]]]
====Storkhanens ønske om katolske misjonærer====
Allerede i [[1268]] hadde Kublai Khan i et personlig budskap til paven bedt om misjonærer. Det ble overbragt av Nicolo og Maffeo Polo (hhv far og onkel til [[Marco Polo]], de var kommet til Storkhanens rike i 1260); khanen ønsket at paven skulle sende ham 100 lærde til hans hoff i Kina. Polobrødrene fortalte dette til en pavelig representant i [[Akko]] i [[1269]]; da meldingen nådde Roma var det da pavestolen stod tom i lengre tid. Ingen ny pave var valgt da de i [[1271]] reiste østover på nytt, men rett etter ble pave [[Gregor X]] valgt. Han sendte ilbud, og så fikk de snart som reisefølge to dominikanere, Nikolas av [[Vicenza]] og Viljam av [[Tripoli (Libanon)|Tripoli]] - og Marco. De to dominikanerne fikk imidlertid snart kalde føtter og snudde. Polo-gruppen fortsatte, og kom etter hvert frem til Cathay. Marco Polo tok tjeneste hos Storknanen og ble der  flere år. Etter noen år nådde et falsk rykte Roma om at Storkhanen hadde latt seg døpe. Paven Nikolas III sendte da fem fransiskanere avsted i [[1278]], men de kom ikke frem - kanskje snudde de i Sentral-Asia da de fikk bud om at ryktet ikke stemte.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 67-68</ref>

====Rabban Bar Saumas reise til Europa====
:''(Utdypende artikkel: [[Rabban Bar Sauma]])''

I [[1286]], da atter pavestolen stod tom, kom samme ønskemålet fra Storkhanen formidlet av ilkhanen Arghun og videre via Rabban Sauma til Roma, og da var det tydeligere at det var misjonærer khanen ønsket seg. Henimot [[1280]] dro den ösgötiske syro-orientalske munken [[Rabban Bar Sauma|Rabban Sauma]] (eller Çauma) og hans unge ledsager Markus fra [[Beijing|Dadu]] på en lang pilegrimsferd til Vesten. I [[Bagdad]] ble Markus vigslet til patriark for alle byer i [[Cathay (Kina)|Cathay]] (Nord-Kina). I [[Roma]] feiret Rabban Sauma en messe etter orientalsk skikk, og deltok i pave [[Nikolas IV]]s palmesøndagsmesse i [[1288]] og mottok [[nattverd|kommunion]] fra hans hånd.<ref>''Histoire du Patriarche Mar Jabalaha III. et du moine Rabban Cauma'' (J. B. Chabots redaksjon og oversettelse fra syrisk) i ''Revue de l'Orient latin'', Paris 1895</ref> En av grunnene til Rabban Saumas reise var å foreslå en mongolsk allianse med det kristne Vesten mot muslimene. Forslaget vant ingen tilslutning, skjønt [[Edvard I av England]] viste en viss interesse for det dog uten å følge opp tanken på noen måte.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk'', New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 15-16</ref>

====Johannes av Montecorvinos reise til Kina====

Omtrent samtidig kom den [[fransiskanerordenen|fransiskanske]] pavelige utsending [[Giovanni da Montecorvino|Johannes av Montecorvino]] tilbake fra det sin reise i Østen med lignende budskap som han hadde plukket opp i [[Armenia]]. Det endte med at pave Nikolas IV gav ham i oppgave å reise som pavelig utsending til Kina og overrekke [[Kublai-khan]] noen pavelige brev. Han reiste i følge med dominikaneren Nikolaus av [[Pistoia]], som imidlertid døde underveis. I [[1294]] kom Johannes av Montecorvino via India og til [[Quanzhou|Zaitun]] i [[Fujian]] og derfra frem til Khan-balyq. Kublai Khan var akkurat død, men den nye storkhan [[Chéngzōng-keiseren|Temür]] tok ham vel imot.<ref name="John W. Witek 2001">John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk'', New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 16</ref>

====Fransiskanermisjonen i Kina==== 
Om Johannes av Montecorvino skal regnes som den første katolske misjonær i Kina, avhenger av perspektivet. Syro-orientalerne betrakter ikke seg selv som katolikker. Men de kinesere som har skrevet om den kinesiske katolske kirkes historie har en tendens til å betrakte dem som katolikker, og dermed blir den katolske ankomst til landet fremskjøvet med nesten tusen år.<ref>Slik f.eks. Gu Baogu: ''A Chronology of Mayor Events in the History of the Catholic Church in China,'' Taiwan: Guangqi Press 1970, forordet. Men vanligvis aksepteres ikke denne synsmåten.</ref>

I Kina møtte Johannes heftig motstand fra syro-orientalerne, men ble likevel godtatt av hoffet. I [[1300]] hadde han bygd en kirke med klokketårn og tre klokker i Cembalue. Frem til 1305 hadde han døpt omkring 6&nbsp;000 konvertitter, og i 1306 var en annen kirke klar i hovedstaden. Religiøse skrifter ble utgitt. Johannes arbeidet i tolv år alene som prest, men unntak av to år da han var hjulpet av en Arnold av [[Köln]]. Paven hadde riktignok sendt av sted flere prester som forsterkninger, men de andre kom seg enten ikke av gårde eller falt fra (antagelig døde) på ferden østover.

Johannes av Montecorvinos virke var svært fruktbart, og i [[1307]] gjorde pave [[Klemens V]] ham til erkebiskop med fullmakter til å etablere og organisere kirkelige strukturer. Bispevielsen fant sted i [[1310]] i nærvær av storkhanen, [[Külüg Khan]] (keiser Wuzong), da tre av de seks biskopene som ble sendt for å ordinere ham og forsterke misjonen endelig ankom.<ref name="John W. Witek 2001"/>

To katolske bispedømmer ble opprettet. Det første var [[erkebispedømme]]t ''Cambalue'' (Běijīng) i [[1307]], og seks år etter fikk Sør-Kina et katolsk bispesete i landsdelens  viktigste havneby, Zaitun (nå Quanzhou) i Fujian. Den første biskopen, Gerard,  var en av de tre som var kommet i 1310, og da han døde overtok den annen (Peregrinus), og da han døde i 1323 den tredje og siste (Andreas av [[Perugia]]). Misjonen i begge bispebyene var svært fremgangsrik. En av de mest kjente av fransiskanermisjonærne der var [[Oderik av Pordenone]], som virket der fra 1322 til 1328).<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/odoricpo.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 26. februar 2007</ref>, som skulle bli saligkåret i [[1755]]. Kirkens institusjoner og virksomhet ble støttet finansielt av keiserne.

Da erkebiskop Johannes døde i [[1328]] (eller noen år senere) hadde hans 34 års virke i hovedstaden ført til et katolsk fellesskap på flere titusener, med mange kirker, klostre, skoler og andre institusjoner. [[Bibelen]] og [[breviar|prestenes bønnebok]] var også oversatt, skjønt til mongolsk (erobrerfolkets språk) og ikke til kinesisk.<ref>Gianni Criveller: ''Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni'', Taipei Ricci Institute, Taipei 1997, s. xxi</ref> Keiseren sendte etter noen år en delegasjon til Roma om å be om en etterfølger for Johannes da ikke noen var kommet (i virkeligheten hadde paven sendt av sted en, Nikolaus, som synes å ha dødd på veien dit). Paven sendte da biskop [[Giovanni de Marignolli]], som reiste ut fra pavens by [[Avignon]] samme år i følge med femti fransiskanere, og var på plass i Khan-balyk i [[1342]].<ref name="John W. Witek 2001"/> Med som gave til keiseren hadde han en vestlig stridshest, fremgår det av Yuan-dynastiets annaler.<ref>Lauren Arnold: ''Princely Gifts and Papal treasures: The Franciscan Mission to China and Its Influence on the art of the West, 1250-1350'', San Francisco: Desiderata Press, 1999</ref> Men Giovanni forble bare i noen få år, [[1347]] gjorde han vendereis og var tilbake i Avignon i 1353. Ikke lenge etter begynte Yuan-dynastiet å miste grepet om Kina. I [[1362]] ble den siste katolske biskop av Zaitun, Giacomo da Firenze, drept av de kineserne som hadde grepet makten i byen. I [[1369]] ble alle kristne, det være seg katolikker eller syro-orientalere, utvist av det kinesiske Ming-dynastiet som nå var kommet til makt.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk'', New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 16-17</ref>

====Hvem katolikkene var====
Det kan avgrenses fire distinkte gruppe katolikker i Kina i fransiskanergruppens tid: Italienske handelsfolk som bodde fast eller midlertidig i handelsbyer, et lavere antall etterkommere av slaver som mongolene hadde tatt med seg tilbake fra sine erobringstokt i Øst-Europa, fransiskanermisjonærene selv, og konvertitter.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 68-78</ref>

'''Italienerne''': Reiseberetninger, kinesiske kilder og arkeologiske funn gjør at man kan fastslå italiensk nærvær for eksempel i Khan-Balyk, Zaitun, [[Yangzhou]], [[Shangdu]] (Xanadu) og langs [[Keiserkanalen]]. Det berettes om både [[Republikken Venezia|venetianske]] og [[Republikken Genova|genovesiske]] handelsfolk, og de kjente både [[Silkeveien]] og sjøveien til Vest-Asia og videre til Europa.

'''Europeiske slaver''' av første generasjon kjenner man først til fra mongoler-hoffet før erobringen av Kina, men de og deres etterkommere fulgte med på erobringen. Selv om de var fange i Ungarn eller lenger øst, er det vesteuropeere det for det meste dreier seg om. De fleste var franskmenn (Willem av Rubruck nevner flere), men der var også en engelskmann som var nevø til en normannisk biskop i Ungarn, og en tysk slave med barn født på steppene.
       
'''Fransiskanere, pavelige legater''': De fleste europeiske katolikker man kjenner med navn, er - på grunn av de rapporter og skildringer de selv sendte hjem - biskoper, misjonærer og pavelige utsendinger.

'''Konvertitter''': De som gikk over til katolisismen i Yuan-Kina kan deles i to: '''Utlendinger''' (særlig fra det '''mongolske''' herskerfolk og '''kinesere'''. Man vet med sikkerhet at de utenlandske dominerte; hva gjelder kinesiske katolikker blir de ikke nevnt direkte i noen kilder, men indirekte kan gir kildene grunnlag for å si at det må ha vært noen få. I det hele representerer Yuan-tidens lokale kilder en utfordring ved at alle kristne kalles det samme uansett trosretning, nemlig ''Yelikewen''.  Utlendingene var tildels fra de turkomongolske eller mongolske stammer som allerede var eksponert for kristendommen, men det er også kildefast at et stort antall ''armenere'' og ''bysantinere'' i hovedstaden (altså kristne grupper uten egne sjelesørgere) sluttet seg til katolikkenes rekker.

Fransiskanerne forkynte også blant jøder og muslimer, men uten at noen av dem lot seg døpe.

====Fransiskanermisjonens endelikt====
Etter det man vet, var Johannes av Marginolli den siste biskop som lyktes i å komme frem til Kina. Det kan sannsynligvis tilskrives [[svartedauden]], som rammet kirken hardt i Europa og kraftig reduserte evnen til å sende folk til Orienten. Samtidig ble reiseveien til Kina farligere i og med sammenbruddet av de sentralasiatiske mongolske riker. Men det må ha vært flere navnløse fransiskanere som nådde frem, og det er kjent at Cembaluc hadde ti erkebiskoper etter Johannes av Montecorvino.

Cembaluc gikk under etter at erkebiskopen ble bortført av tyrkerne i [[1375]]. Etter syv års fangenskap ble han løslatt, og han døde i 1383 i Italia. Det hele svant hen, skjønt ingen av bispedømmene ble formelt opphevet. Når den store kirke i Běijīng gikk under, kan det også skyldes at svært mange av de troende var mongoler, og at mange rett og slett ble utvist fra Kina etter at [[Ming-dynastiet]] overtok. De kinesere som måtte ha blitt katolikker, falt antagelig fra, men om det gikk raskt eller tok generasjoner, er umulig å vite.  Det antas at det katolske fellesskap i Zaitun holdt seg lengst ettersom byen fremdeles var en verdensåpen havneby også til langt inn i Ming-tiden, men at det gikk under før [[1500-tallet]].

Da jesuittene senere kunne etablere seg i landet, lette de iherdig etter spor av disse katolikkene, men uten å finne noe levende. Det eneste var at de hørte rykter om folk i [[Jiangsu]] som slo korsets tegn uten å vite hva det betød, men ettersom man ikke har noen kilder som tyder på at det noensinne var noen fransiskanermisjon der, kan det ha vært en feiltolkning. I [[Quanzhou]] fant de tre kors<ref>Louis Gaillard S.J.: ''Croix et swastika en Chine'', Shanghai: Imprimerie de la Mission Catholique, 1893, s. 151-154.</ref> og i [[Changshu]] (i [[Jiangsu]]) en latinsk Bibel fra rett tidsepoke<ref>Arthur C. Moule: ''The failure of Early Christian Missions in China'', i ''«The East and the West»'', 1914, s. 382-410</ref>, men ingen menighet av noe slag. I [[1940-årene]] ble det dessuten funnet et betydelig antall steinkors i Quanzhou blant steinene fra den delen av bymuren som ble tatt ned og brukt som befestning mot japanerne.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 56</ref>