Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

=== Kielfreden ===

Etter koalisjonens seier over Napoléon i [[folkeslaget ved Leipzig]] hadde Karl Johan krasse diskusjoner med de andre statslederne om strategien videre.<ref name="AlanPalmer244-247" /> Mens de andre forfulgte Napoléons styrker inn i Frankrike, marsjerte Karl Johans styrker nordover.<ref name="AlanPalmer248-254">Alan Palmer 1992, s. 248-254</ref> Fra slutten av oktober 1813 til midten av februar 1814 deltok Karl Johans hovedstyrke ikke i større operasjoner mot Napoléon.<ref name="AlanPalmer248-254" /> Formelt var hensikten med fremrykkingen nordover å støtte britene mot franske styrker i Hannover og Hamburg. Men Karl Johans reelle mål var å tvinge kong [[Frederik VI av Danmark og Norge|Frederik VI]] av Danmark-Norge til å kapitulere ved å angripe [[Holstein]].<ref name="AlanPalmer248-254" />

Etter [[slaget ved Bornhøved]] 7. desember 1813, [[Christianspris]]' kapitulasjon 19. desember og overgivelsen av [[Glückstadt]] 4. januar 1814, var Danmark tvunget til å gi opp.<ref name="AlanPalmer248-254" /> Ved undertegningen av [[Kielfreden]] 14. januar 1814 ble kongeriket Norge avstått til kongen av Sverige,<ref name="AlanPalmer248-254" /> forent med Sverige i en [[personalunion]].<ref name="AlanPalmer248-254" /><ref name="ErikBjornskau450-451">Erik Bjørnskau 1999, s. 450-451</ref> I Kiel mottok Karl Johan rapporter fra agentene han hadde i Norge om at den danske stattholderen i Norge, prins Christian Frederik, ville gripe makten om landet ble forsøkt innlemmet i Sverige.<ref name="HojerKronprinstiden226">Torvald T:son Höjer 1943, s. 226</ref>

Etter traktaten i Kiel var det krav fra deler av svensk opinion om at kronprinsen skulle vende hjem. Samtidig ble Karl Johan advart av den britiske utenriksminister [[Robert Stewart|Castlereagh]] mot å trekke svenske styrker ut av koalisjonen før Napoléon var endelig avsatt.<ref name="AlanPalmer248-254" /> Fra Kiel førte Karl Johan sine styrker sørover, først til [[Köln]], hvor han utstedte en proklamasjon til det franske folk.<ref name="AlanPalmer248-254" /> I proklamasjonen forsøkte han å forklare sin kamp for sitt nye fedreland Sverige, men den ble kjølig mottatt. Til tross for tsarens tilsynelatende støtte var Karl Johan på sidelinjen som kandidat til å bli Napoléons etterfølger.<ref name="AlanPalmer248-254" /><ref name="HojerKronprinstiden241-244">Torvald T:son Höjer 1943, s. 241-244</ref>

{{Sitat|Han trekker seg nå tilbake til Sverige, mislykket i alle sine foretak og fullstendig nedsunket i vanheder, til og med  hos sin egen armé, som kjenner seg ydmyket av den uvirksomhet, som den har vært dømt til under hele felttoget.|Kommentar om Karl Johan i brev av den britiske utenriksminister [[Robert Stewart|Castlereagh]]<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 272</ref>|right}}

Karl Johan fortsatte i slutten av februar 1814 med sin hovedstyrke til [[Liège]] i [[Belgia]], hvor han stoppet videre fremrykking, dels på grunn av uenigheter med de allierte, dels av motvilje mot med militær makt å trenge inn i sitt gamle fedreland.<ref name="AlanPalmer248-254" /> I Liège ble Karl Johan oppsøkt av en budbringer fra Désirée og Napoléon, og han ble forespeilet at han ville bli foretrukket som Frankrikes nye statsoverhode om han som den første av de allierte lederne rykket inn i Paris.<ref name="AlanPalmer248-254" /> Karl Johan meddelte budbringeren at Napoléon burde abdisere, og selv ville han ikke gjøre noe som kunne fremkalle [[borgerkrig]], men svare på enhver bønn fra en samlet nasjon.<ref name="AlanPalmer248-254" /> Karl Johan kom under oppholdet i Liège i stadig sterkere opposisjon til sine koalisjonspartnere og forsøkte forgjeves å spille en rolle i spørsmålene rundt Frankrikes kapitulasjon. Hans personlige ambisjoner ble møtt med mistro og tildels bitterhet av hans svenske stab.<ref name="HojerKronprinstiden254-271">Torvald T:son Höjer 1943, s. 254-271</ref> Hans holdning til koalisjonen og lange uvirksomhet i Liège satte unionen med Norge på spill.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 275</ref> Fraværet fra Sverige og mangelen på initiativ for å realisere Kiel-traktatens bestemmelser ga prins Christian Frederik handlefrihet til å sette seg i spissen for norske motstandere av unionen med Sverige. Prinsen lot seg utrope til [[regent]] og utskrev valg til en grunnlovgivende forsamling som skulle tre sammen på [[Eidsvoll]] 10. april.

Russiske styrker inntok Paris 31. mars 1814, og som den første av de allierte statsledere kom tsar Alexander.<ref name="AlanPalmer248-254" /> De første dagene bodde han hos den forhenværende utenriksministeren [[Charles-Maurice de Talleyrand|Talleyrand]] og antydet for ham at Jean Baptiste Bernadotte (Karl Johan) kunne være et bedre alternativ for Frankrike enn [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig Bourbon]], men Talleyrand var avvisende.<ref name="AlanPalmer248-254" />

Fra Liège flyttet Karl Johan sitt hovedkvarter til [[Brussel]]. Etter at Napoléon var styrtet og [[Huset Bourbon]] gjeninnsatt i Frankrike reiste han så til Paris, hvor han ankom 12. april 1814.<ref name="AlanPalmer257-260">Alan Palmer 1992, s. 257-260</ref><ref>Kjell Arnljot Wig 1998, s. 77</ref> Karl Johan forsøkte å balansere sin lojalitet til Sverige og Frankrike. Han støttet ikke de alliertes krav mot Frankrike, og det ble inngått en separatfred mellom de to landene.<ref name="AlanPalmer257-260" /> Hensikten med besøket i Paris var å være nær de andre allierte lederne for å kunne sikre unionen med Norge. Han hadde mottatt urovekkende rapporter fra sine agenter om norsk motstand og selvstendighetserklæring.<ref name="AlanPalmer257-260" /> Han hadde møter med tsaren, kong [[Fredrik Vilhelm III av Preussen|Fredrik Wilhelm]] av Preussen og Storbritannias utenriksminister Castlereagh. Sistnevnte lovet fortsatt britisk blokade av norske havner for å legge press på nordmennene.<ref name="AlanPalmer257-260" /><ref name="ErikBjornskau470">Erik Bjørnskau 1999, s. 470</ref> I midten av mai 1814 forlot Karl Johan Paris og Frankrike, det var siste gang han satte sin fot i Europa sør for Østersjøen.<ref name="AlanPalmer257-260" /><ref name="ErikBjornskau521-525">Erik Bjørnskau 1999, s. 521-525</ref>

[[Fil:Madame de Staël.jpg|miniatyr|[[Germaine de Staël]] var en av Bernadottes beundrere og en ledende fransk intellektuell, maleri fra omkring 1810 {{Byline|François Gérard (1770–1837)|type = Malt av}}]]