Redigerer Indoeuropeere (avsnitt)

=== Keltere og keltisk ===
[[Fil:Celtic expansion in Europe.png|thumb|right|Tilnærmet spredning av keltiskspråklig folk: <br />
{{legend|#ffff43|Kjerneområdet[[Hallstattkulturen|Hallstatt]] på 500-tallet f.Kr.}}
{{legend|#97ffb6|Maksimal keltisk ekspansjon ved 275 f.Kr.}}
{{legend|#d2ffd2|[[Lusitanere|Lusitansk område]] i Iberia hvor keltisk tilstedeværelse er usikkert}}
{{legend|#27c600|Områder hvor [[Keltiske språk|keltisk]] fortsatt snakkes i dag}}
]]
[[Keltere]] var en etnisk-språklig gruppe av stammesamfunn i [[jernalderen]]s og [[middelalderen]]s Europa som ble kjennetegnet av at de snakket [[Keltiske språk|keltisk]],<ref>Koch, John (2005): [https://books.google.com/?id=f899xH_quaMC&printsec=frontcover&q=peoples%20and%20countries ''Celtic Culture: a historical encyclopedia''], Santa Barbara: ABC-Clio, ISBN 978-1-85109-440-0, s. xx</ref> skjønt forholdet mellom etnisitet, språklige og kulturelle elementer har forblitt usikkert og omdiskutert.

Den eldste arkeologiske kultur som er betraktet som urkeltisk er [[urnemarkskulturen]] fra sen bronsealder i Sentral-Europa, og som blomstret fra rundt 1200 f.Kr.<ref>Chadwick, Nora; Corcoran, J.X.W.P. (1970): ''The Celts'', Penguin Books, s. 28–33.</ref> Deres etterkommere i Sentral-Europa var folket i jernalderens [[Hallstattkulturen|hallstattkultur]], ca. 800–450 f.Kr., som har fått navn etter de rike gravfunn i [[Hallstatt]] i [[Østerrike]].<ref>Cunliffe, Barry (1997): ''The Ancient Celts'', Penguin Books, s. 39–67.</ref> Ved den senere [[La Tène-kulturen]], fra rundt 450 f.Kr. og fram til den [[Romerriket|romerske]] erobringen, hadde denne keltiske kulturen ekspandert ved utbredelse eller folkevandring til [[De britiske øyer]] hvor deres gren av keltisk kalles for [[øykeltiske språk]], til [[Frankrike]] og [[Nederlandene]] ([[gallere]] og [[gallisk]]), [[Böhmen]], til dels også [[Polen]], og mye av Sentral-Europa, [[Den iberiske halvøy]] ([[keltiberere]] og etterlatt navn på området i nordlige Spania, [[Gallaecia]]), og Italia ([[Golasecca-kulturen]], ''[[Lepontii]]'', [[ligurere]] og [[Gallia Cisalpina]])<ref>Koch, John T (2010): [http://www.wales.ac.uk/Resources/Documents/Research/ODonnell.pdf ''Celtic from the West''](PDF), Oxbow Books, Oxford, UK, ISBN 978-1-84217-410-4, s. 193 (Kapittel 9: "Paradigm Shift? Interpreting Tartessian as Celtic", se kart 9.3 ''The Ancient Celtic Languages c. 440/430 BC'')</ref> og som følge av den galliske invasjonen på Balkan i 279 f.Kr. nådde de så langt øst som i sentrale Anatolia, hvor området [[Galatia]] har navn etter dem.<ref>Koch, John T (2010): [http://www.wales.ac.uk/Resources/Documents/Research/ODonnell.pdf ''Celtic from the West''] (PDF), s. 190 (se kart 9.2 ''Celtic expansion from Hallstatt/La Tene central Europe'')</ref>

Keltiske språk er nedstammet fra [[urkeltisk]], eller «felleskeltisk», en gren av den større indoeuropeiske språkfamilien. Begrepet «keltisk» ble første gang benyttet for å beskrive denne språkgruppen av [[Edward Lhuyd]] i [[1707]].<ref>Cunliffe, Barry W. (2003): ''The Celts: a very short introduction'', s. 48</ref>

Moderne keltiske språk er hovedsakelig snakket i den nordvestlige utkanten av Europa, det vil si i [[Irland]], [[Wales]], [[Bretagne]], [[Cornwall]] og [[Man]], og i tillegg på [[Cape Breton]], en øy helt i øst av [[Canada]]. Det er også et antall walisiske talere i området [[Patagonia]] i [[Argentina]]. En del snakker eller behersker keltisk i [[USA]],<ref>[http://www.mla.org/map_data_states&mode=lang_tops&lang_id=636 «Language by State – Scottish Gaelic»] {{Wayback|url=http://www.mla.org/map_data_states%26mode%3Dlang_tops%26lang_id%3D636 |date=20120111133616 }}, ''Modern Language Association''</ref> Canada, Australia,<ref>[http://www.omi.wa.gov.au/WAPeople%5CSect1%5CTable%201p04%20Aust.pdf «Languages Spoken At Home»] (PDF), arkivert fra [https://web.archive.org/web/20090325123031/http://www.omi.wa.gov.au/WAPeople%5CSect1%5CTable%201p04%20Aust.pdf originalen] den 25. mars 2009 hos ''Wayback Machine'', fra ''Australian Government Office of Multicultural Interests''</ref> og New Zealand.<ref>[https://web.archive.org/web/20070927232047/http://www.stats.govt.nz/NR/rdonlyres/1C81F07B-28C6-4DDD-8EBA-80C592E8022A/0/20languagespokentotalresponse.xls Languages Spoken:Total Responses] (XLS), ''Statistics New Zealand''</ref> I alle disse områdene er keltiske språk snakket av minoriteter, skjønt det er jevnlige forsøk på å revitalisere språkene. [[Walisisk]] er det eneste keltiske språket som ikke er klassifisert som «truet» av [[UNESCO]].

I løpet av 1000-tallet f.Kr. ble keltisk i en eller annen form snakket over det meste av Europa, på Den iberiske halvøya, fra kystlinjen til [[Atlanterhavet]] og [[Nordsjøen]], opp til Rhindalen og ned Donaudalen og til Svartehavet, i nordlige Balkan, og i sentrale Anatolia. Spredningen til Cape Breton og Patagonia skjedde i moderne tid. Keltiske språk, særskilt irsk, ble snakket i [[Australia]] før føderasjonen i 1901, og er fortsatt praktisert der til en viss grad.<ref>Leitner, G. (2004): ''Australia's Many Voices: Australian English–The National Language'', s. 74</ref>