Redigerer Hilmar Reksten (avsnitt)

== Straffesak, sykdom og død (1978–1980) ==

Et lengre juridisk forspill fulgte som følge av straffesakens omfang og kompleksitet. Tiltale mot ham ble tatt ut på åtte hovedpunkter. Da Reksten 4. september 1978 møtte i Bergen forhørsrett, meddelte han at han ikke ville forklare seg før selve rettssaken. Hans eneste erklæring var skriftlig og ble lest opp av ham selv:
{{Sitat|Etter å ha mottatt denne omfangsrike pakke spørsmål, som jeg først fikk for et par uker siden, og som er fylt med insinuasjoner som etter min oppfatning grenser til det pøbelaktige, har jeg bestemt meg for at jeg ikke vil forklare meg om noe som helst før jeg må møte i retten – etter at riksadvokaten har vist at han på dette helt sviktende grunnlag mener at det finnes tilstrekkelige bevis for å kunne utferdige tiltalebeslutning og reise straffesak mot meg. Jeg ønsker og vil forklare meg første gang for den rett som eventuelt skal dømme meg. Jeg ber om at retten har forståelse for dette, og vil gjerne få lov til å tilføye at etterforskning har pågått i mer enn 4 år, og de 2 siste år av politiet. Jeg har i disse år ikke blitt stilt spørsmål fra politiet, men er blitt utsatt for en form for tortur som jeg ikke trodde var mulig i en rettsstat som Norge.<ref>Jens Kristian Thune og Kristian Roll: ''Sluttberetning til Bergen Skifterett i konkursbo nr.34/80,'' del 1 (2003), s. 41</ref>}}
Tidlig i etterforskningens gang viste en legeundersøkelse at Reksten var rammet av kreft i tykktarmen. Han ble operert, men behandlingen fikk kortvarig virkning, for sommeren [[1978]] konstaterte legene at sykdommen hadde spredt seg til lungene. Etter det forsvant utsiktene til å bli helbredet, og nye undersøkelser viste at spredningen bare fortsatte. Reksten forventet at en kjennelse i byretten ville bli anket, uansett utfall, men regnet ikke med å være i live når ankesaken kom opp. Han søkte derfor regjeringen om å få saken ført direkte for lagmannsretten, fremfor i byretten først. Da dette ble avslått, protesterte Reksten ved å nekte å forklare seg for byretten. Han hadde på forhånd gjort det kjent at de utenlandske selskapene, som han ifølge tiltalen stod bak, var blitt opprettet med norske myndigheters velsignelse. I tillegg mente han at selskapene hadde blitt tilført midler fra Norge på lovlig vis. Da rettssaken startet 20. august [[1979]] i Bergen Tinghus, fremstod Reksten som kampvillig, til tross for at han var hardt rammet av sykdom og måtte til behandling på sykehus etter rettsmøtene.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Kristian Ilner
| utgivelsesår= 2006
| tittel= Reksten
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 249
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> Forsvaret hans ble ført av advokatene Erik M. Martens (1906–1991) og Per Hagelien (f. 1943).

Den gamle rivalen [[Erling Dekke Næss]] dro på eget initiativ til Bergen og vitnet til Rekstens forsvar, noe som vakte en del oppsikt. Rettssaken endte med at Reksten 17. desember ble frifunnet på alle åtte punkter unntatt ett. For dette, som gjaldt utelatelsen av 13,6 millioner kroner i 1973-selvangivelsen etter salget av T/T «Clementine Churchill», fikk han en bot på en million kroner. Reksten så likevel på dommen som en seier og vedtok den. På den andre siden ville han ikke akseptere den ene domfellelsen, og mente den hadde sammenheng med at han ikke hadde forklart seg. Etterpå gjorde Reksten et kortvarig forsøk på å engasjere seg i rederidriften igjen. Dessuten utkom hans erindringsbok, ''Opplevelser'', som tok for seg hendelsene i perioden 1966–1979, foruten å inneholde opplysninger om [[Fred. Olsen (1929–)|Fred. Olsens]] hittil ukjente utenlandsimperium.<ref>Hilmar Reksten: ''Opplevelser'' (Oslo, 1979), s. 5-10</ref> Boken fikk en blandet mottakelse, mye preget{{tr}} av de nå polariserte oppfatningene av Reksten i det offentlige rom. Imidlertid var opinionen i Bergen i overveiende grad og på en svært synlig måte på Rekstens side.

I 1980 ble Rekstens sykdom ytterligere forverret, og han ble etter hvert innlagt på [[Haukeland Sykehus]]. På bakgrunn av dette valgte påtalemyndighetene å trekke tilbake sin anke til lagmannsretten. Før det hadde [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] forkastet [[Riksadvokaten]]s anke. Sine svinnende krefter brukte Reksten på å forberede utgivelsen av sin dagbok fra krigsårene. Han var ellers opptatt av sin omfattende kunstsamling, som i 1979 hadde kommet på plass i egne lokaler på Fjøsanger og blitt åpnet for publikum. Kunsten ble huset i villaen Ekhaug, en tidligere eldrebolig som Reksten hadde kjøpt i 1965, og to fjellhaller bygget for å knytte villaen sammen med rederiets representasjonsbygning, «Pentagon», som stod ferdig på samme tid, like inntil Rekstens villa «Einbu» og «Nordbu». Utstillingslokalene fikk navnet [[Rekstensamlingene]]. Det var i forbindelse med det norske kronprinsparets Bergensbesøk og tur til Rekstensamlingene i juni 1980 at Reksten valgte å forlate sykehuset og reise tilbake til Fjøsanger for personlig å vise [[Harald V|kronprins Harald]] og [[Sonja av Norge|kronprinsesse Sonja]] rundt der.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Kristian Ilner
| utgivelsesår= 2006
| tittel= Reksten
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 250
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> Omvisningen i kunstsamlingene maktet han å gjennomføre stående. Det ble Rekstens siste offentlige opptreden. Han døde en måned senere. [[Fil:Rekstengraven.jpg|thumb|Gravstedet på Fjøsanger.]]

Hilmar Reksten var avholdt blant sjøfolkene som arbeidet for ham. Dette manifesterte seg igjen under Rekstens begravelse i Storetveit kirke, da hans kiste, drapert i det norske flagget, ble båret av seks av rederiets [[sjøkaptein]]er i full uniform.<ref>''Skrivian''. Informasjonsorgan for Rederiet Johan Reksten, nr. 2, 1980, s. 20</ref> Pastor [[Sverre Riisøen]] (1906–1986), som hadde kjent Reksten siden 1930-årene, forrettet i begravelsen. Han forsøkte der i sin tale å sammenfatte Rekstens personlighet:
{{Sitat|Ditt liv var noe mer enn en bragd og triumf. Det var seier gjennom nederlag. Din holdning minner oss om vårt dyrebare symbol: Det korsmerkede norske flagg. Også det blir vakrest når det folder seg ut i storm. (…) Ikke noe ligger meg fjernere enn å skjønnmale kantete Hilmar Reksten. Men redeligheten i hans legning og lynne skal ingen med rette kunne kaste skitt på. Spør hans medarbeidere. Fra toppsjiktet til gutten på dørken. Et ordspill melder seg uvilkårlig: Hans redelighet var nerven i hans rederrikhet. Feilfri? Aldeles ikke. Men skuddfri - som skussmål? Ja. Den dag Reksten ble frikjent, feiret hele Bergen et stillferdig 17. mai. Fra de røde til de mørkeblå. Som fanabu er jeg stolt over å kunne markere: De to mest ruvende gamblere i nyere norsk historie, hver på sin måte, var fra Fjøsanger. . . Men ett hadde Christian Michelsen og Hilmar Reksten felles. Biskop [[Eivind Berggrav|Berggrav]] har formet frihetens vesen i et uforlignelig fyndord: «Det vesentlige i en kinkig situasjon er at situasjonen ikke er det vesentligste.» Den mulighet er knyttet til sindigheten i din dristighet. Beskjeden? Å nei. Besteborgerlighet var et fremmedord i hans vokabular. Ydmyk? Ja, som servilitetens motsetning som livskvalitet. Et bilde: En stålfjær som presses ned, samler krefter opp. Ei tusen ord seg prenter som en gjernings spor. Han sa så, fader [[Henrik Ibsen|Ibsen]].<ref>''Skrivian''. Informasjonsorgan for Rederiet Johan Reksten, nr. 2, 1980, s. 18</ref>}}
I parken utenfor redervillaen og rederikontorene ble urnen hans murt inn i en steinvegg. Dette ble også gravstedet til hans kone Carol etter hennes død i 1990. Bare tre andre bergensere er begravet på egen eiendom: [[Edvard Grieg]], [[Harald Sæverud]] og [[Christian Michelsen|Chr. Michelsen]].