Redigerer Henrik Ibsen (avsnitt)

== Forfatterskap ==
<!--
=== Det borgerlige drama, formelle og stilistiske hovedtrekk ===
 – Tittekasse
 – Tidens, stedets og rommets enhet
 – Retrospektiv opprulling
 – 

=== Hovedtema i forfatterskapet ===
 – Kvinnens stilling
 – Prisen for å leve i sannhet

-->

=== Hovedverk ===
==== ''Kongs-Emnerne'' ====
{{Utdypende artikkel|Kongs-Emnerne}}
''[[Kongs-Emnerne]]'', som kom ut i oktober [[1863]] og hadde premiere 17. januar [[1864]], var Ibsens første store tragedie på 1860-tallet. Historien er fra første halvdel av 1200-tallet, der den tvisynte [[Hertug Skule]] kjemper om Norges trone med den unge kong [[Håkon Håkonsson]], mens biskop [[Nikolas Arnesson]] intrigerer for å skape ondt blod mellom dem. Stykket er godt skrevet, med spennende intrige og mange slående replikker, og passet godt samtidas nasjonalromantiske smak. Det viste at Ibsen nå var i ferd med å bli en mesterlig dramatiker. Den største vansken på teatret er at det må skjæres en god del ned for å spilles på en kveld, likevel er det ikke så langt som Ibsens to neste stykker.

I ettertida er ''Kongs-Emnerne'' likevel etter hvert blitt mindre populært enn stykkene som følger etter. Stykkets moral er blant annet en dyrking av den reine viljekraften som også finnes i ''Brand'', og som de fleste moderne tilskuere har vanskelig for å sympatisere med. Det er kanskje typisk at [[Vidkun Quisling]] var begeistret for stykket, og engang beskrev det som ''[[Nasjonal Samling]]s program''. Uten at Ibsen på noen måte kan mistenkes for fascistiske sympatier, uttrykker det nok at i ''Kongs-Emnerne'' fins en nasjonalistisk dyrkelse av mannsmot og blodig død som virker fremmed, 150 år etter. At biskop Nicolas ondskap og feighet koples til at han har forkrøplete kjønnsorganer, er også et poeng som virker veldig gammeldags, for å si det forsiktig.

''Kongs-Emnerne'' skulle bli Ibsens siste stykke fra det som i noe utvidet forstand kan kalles vikingtida, og hans nest siste stykke fra eldre historisk tid (det siste var ''Kejser og Galilæer'' (1873)).

==== ''Brand'' ====
{{Utdypende artikkel|Brand}}

Ibsens gjennombruddsverk som dramatisk forfatter var ''[[Brand]]'' fra [[1866]]. Stykket handler om en rettlinjet prest, som stiller et problematisk hardt krav om konsekvens overfor seg selv og sine nærmeste. Dette kravet fører ham til slutt opp i en umulig situasjon, men som alltid hos Ibsen er slutten åpen, og den avsluttende replikken, «Han er Deus Caritatis [kjærlighetens gud]», kan tolkes på forskjellige vis. Hovedpersonen står som rak motsetning til den unnvikende og frafalne Peer Gynt. Dagens lesere har lett for å fordømme Brand, men Ibsens egne ord var: «Brand er meg selv i mine beste øyeblikk.»

''Brand'' er skrevet i en svært krevende form, med replikker som samtidig er verselinjer på rim. Dette var en form som Ibsen tidligere hadde brukt i Kjærlighetes Komedie, og skulle gjenta i ''Peer Gynt''. At Ibsen faktisk klarte å få til dette og samtidig skrive replikker som er slagkraftige på en scene, viste hans språklige mesterskap. Stykket inneholder mange replikker som er gått inn i vanlig språkbruk som [[fyndord]].

Men verseformen er svært vanskelig å gjengi i oversettelse. Derfor er også fullgode oversettelser på rim til andre språk av Brand og Peer Gynt sjeldne, utenom svensk og nynorsk, der mange av Ibsens egne løsninger kan brukes. I denne forbindelse er det naturlig å nevne at dansker rimeligvis leser originalteksten bedre enn de fleste nordmenn.

Boka vakte både begeistring og debatt i Danmark og Norge. I løpet av 18 år måtte skuespillet gis ut om igjen ti ganger. Stykket ble Ibsens første kommersielle suksess, og Ibsen selv endret etter dette både håndskrift og skjeggfasong.

==== ''Peer Gynt'' ====
[[Fil:1936 edition of Peer Gynt title page.jpg|miniatyr|Tittelsiden av en engelsk utgave fra 1936]]
{{Utdypende artikkel|Peer Gynt}}
Nasjonaleposet ''[[Peer Gynt]]'' ([[1867]]) var en satirisk fantasi om en skryteglad egoist, den lettsindige og uansvarlige Peer, en figur fra norsk folklore. Peer dagdrømmer seg gjennom livet og unngår alle personlige, individuelle valg. Det som til syvende og sist blir Peers frelsesmulighet er Solveig og hennes valg og kjærlighet til ham. Men knappestøperen lar slutten stå åpen også her: «Ved siste korsvei vi møtes, Peer / og så får vi se om&nbsp;... jeg sier ikke mer». Det er liten tvil om at tematikken skrev seg fra Ibsens desillusjonering og forakt for sine landsmenn, et ambivalent forhold som var avgjørende i hans diktning.

Peer Gynt ble skrevet i [[Roma]], på [[Ischia]] og fullført mens han var i [[Sorrento]]<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/yv1M4e|tittel=Et dikterhjem|besøksdato=2021-07-05|dato=27. august 2004|språk=nb|verk=www.vg.no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.ibsen.uio.no/DRINNL_PG%7Cintro_creation.xhtml|tittel=Henrik Ibsens skrifter: Innledning til Peer Gynt: tilblivelse|besøksdato=2021-07-05|verk=www.ibsen.uio.no}}</ref> og ble utgitt [[14. november]] 1867 i [[København]].{{tr}} Fjerdeakten (Afrika-akten) ble fullført i sommervarmen mens [[scirocco]]<nowiki/>en blåste ørkensand fra Nord-Afrika.<ref name=":1" /> Førsteutgaven ble trykt i et opplag på 1&nbsp;250, men etter fjorten dager ble ytterligere 2&nbsp;000 eksemplarer trykt. Dette store salget skyldtes først og fremst den suksess skuespillet [[Brand]] hadde oppnådd.

Peer Gynt kom som en naturlig konsekvens av Brand i Ibsens forfatterskap. Mens Brand var et drama Ibsen slet lenge med, kom Peer Gynt omtrent av seg selv. Dramaene står i et refleksjonsforhold til hverandre, og debatterer begge problemene omkring valg og mangel på valg, konsekvent handling eller fravær av konsekvent handling. Brand kritiserer unnfallenheten i de menneskene han møter, og blir tvunget til å ta et knallhardt oppgjør med seg selv. Peer Gynt representerer den unnfallenheten Brand tar avstand fra, og må på samme vis ta et oppgjør. Filosofisk står begge skuespillene i en dialog med [[Kierkegaard]]s [[eksistensialisme]]. Stykkene gjorde Ibsen til en kjent dramatiker, og gav ham tilstrekkelig med inntekter.

Ibsen oppfattet selv ''Peer Gynt'' som et lesedrama. Det er alt for langt til å spilles i sin helhet på en kveld. Verseforma og en del av de dramatiske scenene (som for eksempel to skipsforlis) kan også skape vanskeligheter. Likevel er Peer Gynt blant Ibsens mest spilte stykker. Den livlige handlinga, de glitrende replikkene og appellen til skikkelser som Peer og Mor Åse har gjort at teatre gjerne lager sine egne redigeringer av stykket ned til et format der det blir spillbart.

I 1874 bestemte Ibsen seg for å lage en teaterversjon av Peer Gynt. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, og Ibsen ante at dette stykket behøvde skikkelig musikk for å lykkes &ndash; og ba [[Edvard Grieg]] om å komponere denne. Den nye produksjonen ble først satt opp [[24. februar]] [[1876]] i Christiania Theater.

Enkelte av stykkene fra Griegs musikk er blitt norske klassikere, for eksempel [[I Dovregubbens hall]] og [[Solveigs sang]]. I den senere tid er det imidlertid sjelden at teaterstykket settes opp sammen med musikken som Grieg komponerte, blant annet på grunn av det man kaller en manglende helhet i teaterstykket og komposisjonen.{{Trenger referanse}}

Den tyske forfatteren [[Dietrich Eckart]] skrev like godt om hele stykket, basert på [[Christian Morgenstern]]s oversettelse fra 1901. Eckart begrunnet dette med at skandinavene ikke forstod Peer Gynt, tvert om: «''Peer Gynt tilhører i sitt innerste vesen det tyske folk»''. Han kunne ikke [[norsk]] og hadde aldri vært i [[Norge]], så Gjendin gjengis som «in den Bergen», mens [[Solveig]]s familie kommer fra «Schwarzbachtal». I 1912 skrev han dog til [[Sigurd Ibsen]] for å få bekreftet at hans egen versjon av farens skuespill passet best for et tysk publikum, og Sigurd Ibsen sendte et meget diplomatisk svar.<ref>«Hitlers venn og forbilde», kronikk av Gerda Moter Erichsen, Bergens Tidende 22. mars 2007.</ref>

==== ''De Unges Forbund'' ====
{{Utdypende artikkel|De unges Forbund}}
I ''[[De unges Forbund]]'', som hadde premiere på [[Christiania Theater]] i [[1869]], brøt Ibsen både med de historiske temaene og tragedien, og laget i stedet en samtidskomedie. Lystspillet er en politisk satire plassert på et storgods i nærheten av en kjøpstad på Østlandet, der den unge, radikale ''Sagfører Steensgaard'' avsløres som en streber og opportunist, mens ''Kammerherre Bratsberg'', som representerer de eldre, aristokratiske og høyreorienterte, ender som helten.

På denne tida hadde nettopp stortingsgruppa som skulle bli grunnlaget for partiet [[Venstre]] organisert seg, og i ''Steensgaard'' kjente folk igjen både [[Bjørnstjerne Bjørnson]] og andre ledende politikere på hans fløy. Bjørnson hadde få år tidligere gitt Ibsen hjelp til å reise til Italia, og stykket ble derfor også oppfattet som svært utakknemlig. Det vakte stor sinne på venstresida og ble møtt av organiserte pipekonserter på teatret.

I samtida ble stykket berømmet for realistiske atmosfære og lette, muntlige replikker. For ettertida er miljøet blitt nokså fjernt, og intrigen er for mye preget av gammaldags forvekslings-komedie til at det kan gjøre noe sterkt inntrykk. Stykket inneholder likevel ansatser som skulle slå ut i full blomst i Ibsens samtids-tragedier ikke lenge etter. I noen replikker fra Bratsbergs svigerdatter ''Selma'' finnes skissen til en person som 10 år etter skulle gi Ibsen hans største suksess: ''Nora'' i ''Et Dukkehjem''.

==== ''Kejser og Galilæer'' ====
{{Utdypende artikkel|Kejser og Galilæer}} I 1873 skrev Ibsen sitt mest omfattende verk, ''[[Kejser og Galilæer]]''. Dette er et drama i to deler som handler om keiser [[Julian den frafalne|Julian]] «den frafalne» og hans eksistensielle vei bort fra kristendommen, og om hans økende selvbedrag. Ibsen beskrev verket som sitt hovedverk, blant annet i et brev til [[Ludvig Daae]] i 1873, noe ettertiden ikke har vært helt enig i.

==== ''Samfundets støtter'' ====
{{Utdypende artikkel|Samfundets støtter}}
''[[Samfundets støtter]]'' fra [[1877]] tar for seg en velstående og hyklersk forretningsmann, hvis risikable kurs nesten tar livet av hans sønn. Kvinnefrigjøring og de unges kamp for å frigjøre seg fra de gamle er også sentrale temaer.

Etter ''Kejser og Galilæer'' representerte ''Samfunnets Støtter'' nærmest et fullstendig brudd. Stykket er på nesten alle områder det motsatte av det Ibsen hadde gjort i sitt forrige verk. For første og eneste gang i forfatterskapet hans gikk det hele fire år fra et teaterstykke til det neste. Fra sitt veldigste drama kom han tilbake med et ''kort'' stykke. Det har ganske få, og svært ulike personer. Stykket kan uten større tilpasninger spilles på en kveld, og har en svært teatervennlig tekst. Det er et samtidsdrama, konfliktene handler om penger og posisjon i samfunnet på en måte som tilskuerne umiddelbart kunne kjenne igjen. Her er ingen mystiske og overnaturlige hendelser. De moralske konfliktene er ikke abstrakte og allmene, men jordnære og dagligdagse.

Enkelte kritikere har fremholdt at stykkets største svakhet er den lykkelige slutten: Etter å ha stått frem som en kynisk spekulant som er villig til å sende andre i døden, står «hovedskurken» frem som angrende synder, og alle forsones til slutt. Det gjør slutten lite troverdig. Samtidig har det vært hevdet at en mer besk slutt kunne bli for sterk og samfunnskritisk for mange på den tid da stykket ble skrevet.

I motsetning til ''Kejser og Galilæer'' ble ''Samfundets Støtter'' straks en stor internasjonal suksess på teatrene. Av avgjørende betydning var det at dramaet slo an i [[Berlin]], som var en av Europas kulturelle hovedsteder på denne tida. Konfliktene i stykket appellerte både til tyske liberalere og sosialdemokrater, som gjorde Ibsen til en sentral figur i samfunnsdebatten. Med Berlin og Tyskland som utgangspunkt skulle Ibsens ry etter hvert spre seg til resten av Europa og Nord-Amerika.

''Samfundets støtter'' skulle bli retningsgivende for hele resten av Ibsens dramatiske produksjon. Alle hans senere stykker var samtidsdramaer. Stykkene hadde replikker som la seg etter det daglige talemålet, Ibsen skrev ikke lenger på rim, som i ''Kjærlighetens Komedie'', ''Brand'' og ''Peer Gynt''. Om de skilte seg fra ''Samfunnets Støtter'' på noen måte, var det ved at de ble kortere, fikk færre og mer skarpt ulike personer og som regel endte tragisk.

==== ''Et dukkehjem'' ====
[[Fil:Et dukkehjem. Skuespil i tre akter - no-nb digimanus 78532-9.jpg|miniatyr|''[[Et dukkehjem]]'' fra Nasjonalbibliotekets manuskriptsamling.]]
[[Fil:A Doll's House (1922) - 14.jpg|miniatyr|Reklame for den amerikanske stumfilmen [[Et dukkehjem (1922)|''Et dukkehjem'' (1922)]]]]
{{Utdypende artikkel|Et dukkehjem}}
''[[Et dukkehjem]]'' kom to år etter i [[1879]] og er Ibsens mest berømte stykke. Nora og Torvald lever i et tilsynelatende lykkelig ekteskap helt til Nora får demonstrert Torvalds kynisme og forlater ham og deres tre barn for å finne sin egen vei til modenhet. Torvald representerer den konservative borgermoralen, Nora den frie vilje og individets rettigheter.

''Et dukkehjem'' blir ofte tolket som Ibsens viktigste innlegg i debatten om [[Kjønn|kvinnerettigheter]] og har lenge blitt hyllet av [[feminister]] som et stort bidrag til [[kvinnefrigjøring]]en. Ibsen selv sa senere at han ikke hadde tenkt spesielt på kvinnefrigjøring da han skrev, men på menneskefrigjøring. Samtidig satte han stor pris på den støtten han fikk fra de radikale kvinneorganisasjonene, deltok gjerne på tilstelninger de laget til ære for ham og snakket blant annet om kvinnefrigjøring i den eneste politiske talen han holdt da han kom tilbake til Norge.{{Citation needed}}

Sammenlignet med ''Samfundets Støtter'' har dette stykket færre rollefigurer, noe som gjør stykket strammere, og ikke en lykkelig slutt. Protester mot stykkets slutt fra en kjent tysk skuespillerinne gjorde riktignok at Ibsen i 1880 skrev en alternativ slutt for henne, der Nora ''ikke'' går, men blir hos mann og barn, under protest. Mangelen på opphavsrettslig beskyttelse for norske åndsverk i Tyskland gjorde at tyskerne kunne endre Ibsens skuespill om de ønsket – og det skulle vise seg at flere tyske teatre satte opp ''Et dukkehjem'' med andre sluttscener enn den Ibsen opprinnelig hadde skrevet.<ref name=":2">{{Kilde www|url=https://www.gbm.no/ibsenmuseet/no/artikler/naar-leken-tar-slutt-i-et-dukkehjem/|tittel=Når leken tar slutt i et dukkehjem|besøksdato=2024-03-27|verk=www.gbm.no|forlag=Grimstad Bys Museer|sitat=I 1880 skrev nemlig Henrik Ibsen en alternativ slutning hvor Nora blir hos sin mann. Hvordan kunne det ha seg? Og hvorfor gjorde han det? [---] Da stykket ble satt opp i Tyskland de første gangene, skjedde det med endret slutning. Både byteatrene i Flensburg og i Kiel (premiere 6. februar og 24. februar 1880) brukte alternativ slutning. Flere andre oppsetninger i Tyskland fulgte den samme linjen. Ibsen var maktesløs og måtte se på det som skjedde, uten å kunne gripe inn.}}</ref> Derfor redegjorde Ibsen selv i et brev for at han hadde fryktet i forkant og deretter erfart at flere nordtyske teatre laget sine egne versjoner av sluttscenen, og derfor hadde han selv skrevet den alternative avslutningen, noe han karakteriserte slik:<blockquote>«Denne forandring har jeg til min oversætter selv betegnet som «en barbarisk voldshandling» imod stykket. Det er altså aldeles imod mit ønske, når der gøres brug af den; men jeg nærer det håb, at den ikke vil blive benyttet ved ret mange tyske theatre.»<ref name=":2" /></blockquote>Stykket ble en umiddelbar suksess. På et tidspunkt spilte fem teatre i Berlin stykker av Ibsen samtidig. Etter Berlin ble det satt opp i mange land i Europa og Nord-Amerika, og bidro til å gjøre Ibsen verdensberømt.

Temaet, at en gift kvinne kan bli nødt til å gå fra mann og barn for å vinne sin personlige og moralske frihet, er det mest lett forståelige som Ibsen noen gang tok opp. Det har bidratt til å gjøre dette stykket til et av verdens mest spilte, med oppsetninger også i land og kulturer der mange av Ibsens andre stykker er vanskeligere tilgjengelige. ''Et Dukkehjem'' er også filmet mange ganger.

==== ''Gengangere'' ====
{{Utdypende artikkel|Gengangere}}
[[Fil:Sorrente, l'arrivée au Port.jpg|miniatyr|Hotell Tramontano i Sorrento der Ibsen oppholdt seg i 1881 mens han fullførte ''Gengangere''.]]
''[[Gengangere]]'' fra [[1881]] og ble skrevet mens Ibsen oppholdt seg i [[Sorrento]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Sorrento|url=http://snl.no/Sorrento|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-12-07|besøksdato=2021-07-05|språk=nb|fornavn=Åse|etternavn=Thomassen}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.uio.no/link/ffs-old/unimedia/produksjoner/ibsen-i-sor-italia.html|tittel=Ibsen i Sør-Italia – LINK – Senter for læring og utdanning|besøksdato=2021-07-05|fornavn=Besøksadresse Georg Sverdrups|etternavn=hus|språk=no|verk=www.uio.no|arkiv-dato=2021-07-09|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210709185334/https://www.uio.no/link/ffs-old/unimedia/produksjoner/ibsen-i-sor-italia.html|url-status=yes}}</ref> Dramaet rører ved en rekke kontroversielle og forbudte temaer som [[syfilis]], [[incest]], ekteskap som institusjon, barn utenfor ekteskap, sosiale konvensjoner som ødeleggere av frihet og et lykkelig liv, og ikke minst [[eutanasi|aktiv dødshjelp]]. Ibsen anvender en retrospektiv teknikk som på en meget effektiv måte utfordrer ikke bare stykkets karakterer og dets samtid, men også vår egen tid.

Stykket er enda strammere, kortere og med færre personer enn Et Dukkehjem. Hovedrollen, fru Alving, er mer allsidig tegnet enn Nora, og er blitt en av de store drømmerollene for kvinnelige skuespillere. Slutten er kanskje den følelsesmessig sterkeste som Ibsen noen gang skrev.

Gjengangere vakte mye voldsommere debatt enn noen av Ibsens stykker før eller siden. Mens han tidligere hadde angrepet korrupte rikfolk (i Samfunnets Støtter) og undertrykkende ektemenn (i Et Dukkehjem) ble dette stykket oppfattet som et angrep på ''ekteskapet som institusjon''. At personer i stykket sier at det er bedre å leve ugift i kjærlighet enn å forsøke å redde et forgiftet ekteskap, var blant det som i samtida ble oppfattet som ''usedelig''. At «skurken» i stykket er presten Manders, som fremstår som en hykler som nedkaller ulykke over de andre hovedpersonene, ble spesielt fra konservativt, kristelig hold tatt som en krigserklæring.

Stykket ble møtt med svært harde angrep, noe som gjorde at de færreste teatre våget å sette det opp. I Tyskland ble det forbudt, og spilt illegalt på hemmelige steder. I Norge kom det ikke opp før flere år senere, og da var det en omreisende svensk trupp som spilte det, ingen norsk teatersjef turte.

Kanskje aller mest alvorlig for Ibsen var en bokhandlerboikott. Ibsen levde av salget av stykkene sine. Nå organiserte norske bokhandlere tilbakesending av ''Gengangere'' til forleggeren i [[København]]. Ulikt andre stykker av Ibsen, som solgte svært raskt, solgte førsteutgaven ikke ut før på 1890-tallet. Dette var en direkte trussel mot Ibsens økonomiske eksistens, mot at han kunne leve videre som forfatter.

Ibsen oppfattet angrepene på stykket som et forsøk på å ødelegge ham sosialt, nærmest som en kamp på liv og død. Men på litt lengre sikt skulle denne kampen bidra til å øke beundringen for Ibsen enda mer. Blant ungdommen som vokste opp på 1880-tallet fikk Ibsen ry som en uforferdet forkjemper for frihet og sannhet, mot mørkemannsvelde og reaksjon. De gjorde Ibsen til sin store helt. Da denne generasjonen få år etter dominerte det intellektuelle livet, gjorde de også Ibsens posisjon urokkelig.

==== ''En Folkefiende'' ====
{{Utdypende artikkel|En Folkefiende}}
''[[En folkefiende]]'' kom i [[1882]], ett år etter ''Gengangere''. Dette var eneste gang etter 1860-tallet Ibsen bare lot det gå et år mellom stykkene sine. Fortellingen om badelegen Dr. Stockmann som finner ut at badet hele byen lever av er forgiftet, og venter å bli feiret som en helt for oppdagelsen, er et av Ibsens bitreste. Stockmanns berømte uttalelser om at flertallet tar alltid feil og den står sterkest, som står alene, er blitt utlagt som et politisk credo fra Ibsen, og mange har oppfattet moralen i stykket som vanskelig å tolke.

Det er rimelig å se En Folkefiende som et uttrykk for Ibsens ønske om å slå tilbake etter kritikerne av Gjengangere. Slik sett er En Folkefiende en allegori: Badet er samfunnet, eller kanskje en samfunnsinstitusjon som er «forgiftet» som det borgerlige ekteskapet. Badelegen er Ibsen, som avslører råttenskapen. Byens befolkning steiner Stockmann, som de konservative kritikerne av Gjengangere gikk til angrep på Ibsen. Men nettopp den som tør si sannheten i tross mot det massive flertallet er den eneste som er sterk nok til å tørre å ha rett.

Stykket virker som om det er skrevet i hellig raseri, og Ibsen slår løs mot alle kanter. Radikalere og liberalere, som når samfunnskritikken koster noe velger å slutte seg til majoriteten, hadde han kritisert før i ''De Unges Forbund'' og han fortsatte kritikken senere, blant annet i ''Rosmersholm''. De konvensjonelle, de servile og alle som fulgte dem var som alltid hans skyteskiver. Noen ganske få står igjen som Ibsens helter: Representanter for ungdommen, frigjorte kvinner representert ved Stockmanns datter Petra og «gatekjøterne», fattigfolks unger, er de eneste som finner nåde til slutt.

Som skuespill er en folkefiende et nytt mesterverk, vittig, satirisk og grotesk, med en mye livligere ytre handling enn i de tre tidligere samtidsdramaene hans. Samtidig kom den bitre tonen til å prege de neste stykkene han skrev.

==== ''Vildanden'' ====
{{Utdypende artikkel|Vildanden}}
I [[1884]] kom ''[[Vildanden]]'', et psykologisk drama om ''Hjalmar Ekdal'' og hans familie. På loftet deres bor en villand sammen med Hjalmars sosialt ødelagte gamle far. Det blir avslørt at Hjalmars datter, ''Hedvig'', ikke er hans datter allikevel. ''Gregers Werle'', Hjalmars barndomsvenn, prøver å hjelpe familien Ekdal frem til «sannhet» gjennom å konfrontere alle de ubehagelige hemmelighetene og løgnene de omgir seg med. Til slutt råder han Hedvig til å ofre det dyrebareste hun eier, Villanden. I stedet skyter hun seg selv. Fra dette stykket kommer det kjente sitatet: ''«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnitsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.»''

Denne merkelige fortellinga inneholder mye av den samme bitterheten som ''En Folkefiende'', og kan også leses som en fortsettelse av Ibsens svar på kritikken av ''Gjengangere'': Det nytter ikke å fortelle folk flest sannheten, det tåler de ikke. Dette kan også tolkes som at Ibsen geiper til standpunkter han før har forfektet, blant annet i ''Brand''. Vilje til sannhet er ikke det viktigste i verden, egentlig. Kanskje gjør den bare skade, som hos den overspente sannhetssøkeren Gregers Werle.

Villanden er også et stykke som fengsler tilskuerne gjennom det rare og nærmest absurde miljøet: Kontrasten mellom villandens naturromantiske fantasiverden på loftet og det prosaiske, fattigslige og snusfornuftige livet i stua til Hjalmar Ekdal. Ibsen griper tilbake til noe drømmeaktig, poetisk som han har latt ligge i de tidligere samtidsdramaene. Han malte med breiere pensel enn før, og viste enda en gang at han klarte å holde et høyt tempo og samtidig fornye seg.

==== ''Rosmersholm'' ====
{{Utdypende artikkel|Rosmersholm}}
[[Fil:Rosmersholm by Henrik Ibsen, Copenhagen, Gyldendal, 1886.jpeg|miniatyr|Førsteutgaven av ''[[Rosmersholm]]'' ([[Gyldendal (Danmark)|Gyldendal]], 1886)]]
''[[Rosmersholm]]'' (1886) har blitt beskrevet som et av Ibsens mørkeste, mest sammensatte, subtile og mangetydige skuespill. Mange kritikere regner ''Rosmersholm'' som Ibsens mesterverk, ved siden av ''Vildanden''.<ref>McFarlane, James (1999). «Introduction». I: Ibsen, Henrik, An Enemy of the People; The Wild Duck; Rosmersholm. Oxford World Classics. Oxford, England: Oxford University Press. s. ix. ISBN 0192839438, ISBN 9780192839435.</ref>

I ''Rosmersholm'' vender Ibsen tilbake til flere av temaene fra ''Gengangere''. På en gammel herregård på Sørlandet bor presten Rosmer, han har hatt konservative synspunkter men vil nå gå ut offentlig til støtte for frisinn. Rebekka West, hans sterke og selvstendige husholderske, elsker ham. Pastor Kroll, Rosmers gamle kampfelle, kan ikke godta at Rosmer har skiftet side og truer med å skandalisere ham og Rebekka West. Den liberale redaktøren, som svikter og går over til reaksjonen under press (en type som går igjen i flere Ibsen-stykker) er også med. Under presset fra samfunnets motstand bryter både Rosmer og Rebecca West sammen. Han gir opp alle sine store drømmer, hun avslører at hun har lurt Rosmers kone i døden for å vinne ham. Sammen går de to i fossen. Det er det gamle samfunnets fordommer og ideer, dets «gjengangere» som har knust dem.

[[Jon Nygaard]] skriver at tapet av livsgleden er et underliggende tema for flere av Ibsens skuespill, herunder ''Rosmersholm'', der «de dødes og embetsaristokratiets ånd [hviler] over prestegården [og] det rosmerske livssyn adler – men det dreper lykken». Et hovedtema i ''Rosmersholm'' og andre skuespill var ifølge Nygaard «livsgleden som gikk tapt – og den nye puritanske [[embetsmannsstaten]] som kom. Det var embetsmanns- og forvalterånden fra [[Øvre Telemark]], familien [[Paus]]».<ref name=Nygaard2012>{{cite journal |last1= Nygaard |first1=Jon|author-link=Jon Nygaard|date=2012 |title= Henrik Ibsen og Skien: «... af stort est du kommen, og till stort skalst du vorde engang!» |url= |journal=[[Bøygen (tidsskrift)|Bøygen]] |volume=24 |issue=1 |pages=81–95|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2018030781098_001}}</ref>

Stykket var preget av at Ibsen hadde vendt tilbake til Norge og opplevd kampen om parlamentarismen i [[1884]], den voldsomme partistriden sjokkerte ham. Den intolerante reaksjonære Kroll skal være bygget over en levende modell Ibsen traff.{{Citation needed}}

Rosmersholm er også det første store litterære verk i Norge i nyere tid som behandler [[incest]].{{Citation needed}} Rebecca West får opplysninger som avslører for henne at hun kan være incestoffer, det bidrar til å drive henne i døden. Samtidig er incestofferet og mordersken West stykkets sterkeste, mest sympatiske og på mange måter beste person (ingen selvfølge på 1800-tallet, da det var vanlig å fremstille incestofre som «skyldige»).{{Citation needed}} Her tok Ibsen opp temaer som ikke ble vanlige i norsk litteratur før omtrent 100 år etter. Med Rebecca West gikk han også et langt skritt videre i å utvikle kvinneskikkelser som var like allsidige, motsetningsfylte og problematiske som de største mannlige litterære heltene.{{Citation needed}}

Rosmersholm (som i motsetning til ''Gjengangere'' har med et virkelig skrømt) inneholder også sterkere drag av mystikk enn noe Ibsen-stykke siden ''Kejser og Galilæer''. Fra ''Samfunnets støtter'' hadde Ibsen lagt det overnaturlige på hylla, nå tok han det frem igjen. Det bidro til å skape en naturmystikk, noe nærmest folkeviseaktig rundt tragedien, og gjøre ''Rosmersholm'' til et av Ibsens vakreste og mest særegne stykker.

==== ''Fruen fra havet'' ====
[[Fil:HenrykIbsen.jpg|miniatyr|Ibsen malt ved skrivebordet av Carl Frithjof Smith, 1888.]]
{{Utdypende artikkel|Fruen fra havet}}
''[[Fruen fra havet]]'' ([[1888]]) ble Ibsens lyseste og vennligste stykke på 1880- og 1890-tallet. Historien er enda et ekteskapsdrama fra en småby, der en kvinne har giftet seg med en mann hun ikke elsker for å komme unna en vanskelig fortid. Nå lever de to tilsynelatende ganske lykkelig sammen med mannens to døtre fra et tidligere ekteskap. Men er hun så lykkelig under overflaten, egentlig? Dessuten drømmer hun om en gammel elsker, en finsk morder med kniv, og en natt kommer han tilbake fra sjøen, Skal hun gå, eller skal hun bli?

Dette lyder jo ikke akkurat muntert. Men det er noe forsonlig i atmosfæren, som mangler i de bitre, brutale tragediene Ibsen skrev i årene like før. Ektemannen, Dr. Wangel, er ikke slik en fæl fyr som ektemenn i de tidligere stykkene ofte var. Han er en ganske bra og klok kar, egentlig. Det er sommersol over landskapet, og noe lekent over bifigurene som går ut og inn av fortellinga. Det blir ikke så opplagt at Ellida Wangel absolutt må gå sin vei.

Temaet er riktignok alvorlig nok. Det går an å se Fruen fra Havet som en kommentar til tidligere Ibsen-kvinner som Nora Helmer og Fru Alving, som stiller spørsmålet: Under hvilke forhold er det riktig av en kvinne å ''bli'' i et ekteskap? Svaret stykket kommer med, er: Hvis ektemannen har mot til å la henne gå. Hvis hun helt fritt kan bestemme det selv. ''DA'' kan hun bli. Samtidig som stykket sier dette, mer enn antyder det at unge jenter vil fortsette å gjøre mødrenes feil.

Ibsen fortsetter sin flørt med det overnaturlige i dette stykket. Finnen med kniven, f.eks., er han et virkelig menneske eller en draug, som kommer tilbake fra et forlis på havet? Tilskuerne får egentlig aldri noe svar på dette (akkurat som de aldri får svar på mange andre mysterier i andre Ibsen-stykker).

''Fruen fra Havet'' er et av de to Ibsen-stykkene der som har samme viktige rollefigur: Dr Wangels yngste datter, den opprørske ''Hilde Wangel''. Hun kommer tilbake som den unge forførersken i stykket om ''Byggmester Solness''.

Sommeren 1887 ferierte Ibsen i [[Sæby]], sør for [[Frederikshavn]] i Danmark. Utsikten mot det åpne Kattegat skal ifølge kildene ha påvirket Ibsen til å skrive «Fruen fra havet».<ref>[http://ibsen.uio.no/DRINNL_FH%7Cintro_background.xhtml UiO: Fruen fra Havet (Ibsen.uio)]</ref><ref>{{Kilde www |url=https://nordjyske.dk/nyheder/saeby-er-danmarks-ibsen-by/22ce525b-d2de-43ed-a772-c21b59959b9f |tittel=Nordjyske.dk (2006): Sæby er Danmarks Ibsen-by |besøksdato=2018-07-09 |arkiv-dato=2018-07-09 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20180709123335/https://nordjyske.dk/nyheder/saeby-er-danmarks-ibsen-by/22ce525b-d2de-43ed-a772-c21b59959b9f |url-status=død }}</ref> Om Ibsen der og da skal ha påbegynt skuespillet er uvisst, det er ifølge kildene hovedsakelig skrevet i München i 1888, men Sæby har nesten gjort krav på skuespillet, og fått reist en statue av Ibsen, og et stort monument i havnen, laget av den norske skulptøren [[Marit Benthe Norheim]].<ref>{{Kilde www |url=https://www.visitsaeby.dk/fruen-fra-havet-saeby-gdk598928 |tittel=Skulptur «Fruen fra havet» i Sæby |besøksdato=2018-07-09 |arkiv-dato=2018-07-09 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20180709123433/https://www.visitsaeby.dk/fruen-fra-havet-saeby-gdk598928 |url-status=død }}</ref>

==== ''Hedda Gabler'' ====
{{Utdypende artikkel|Hedda Gabler}}
''[[Hedda Gabler]]'' (1890) er en studie av en kvinne som er opptatt av å bli en sosial suksess, men samtidig dypt utilfreds med det. Hedda er 29 år, har giftet seg med en mann hun ikke elsker for pengenes skyld, og er kanskje gravid med et barn hun ikke ønsker seg. Før hun ble gift, flørtet hun med den fordrukne skribenten Eilert Løvborg – som noen mener er et portrett av Ibsens yngre litterære utfordrer, [[August Strindberg]]. Når hun ikke kan få Løvborg, intrigerer hun for at han skal gå under. Hun lurer ham til å drikke igjen, og brenner manuskriptet som kan få ham sosialt på benene. Assessor Brack, en annen og mer kynisk gammel flamme, avslører at Hedda er medskyldig i Løvborgs selvmord på et bordell, Brack truer med å avsløre det offentlig hvis hun ikke vil bli hans elskerinne. Hun velger selvmord heller enn å havne i hans makt. 

Hedda Gabler er en slags Nora Helmer på vranga. Nora har romantiske ideer om ekteskap, kjærlighet, samliv og så videre. Hedda har et dypt kynisk syn på det alt sammen, hun ser på alt sånt som trappetrinn på vei til sosial status i et spill der hun satser alt for å vinne. Samtidig er hun dypt utilfreds med dette livet, og drømmer uklart om noe helt annet. Når Noras illusjoner brister overveier hun selvmord, men isteden går hun ut av det gamle livet sitt som en fri kvinne. Når Hedda oppdager at den sosiale klatringa hennes ikke kan gi henne noe av det hun ønsker seg ser hun ingen utvei, men skyter seg.

Samtidig er Hedda på mange måter et mye mer levende menneske enn Nora. Noras litterære feil er at hun blir litt en-dimensjonal bare god og snill. Hedda er mye mer sammensatt: Hun kan være både snill og slem, egoistisk og idealistisk, kynisk og drømmersk samtidig. På teatret hadde bare menn fått lov til å ha slike allsidige personligheter før Ibsen begynte å skrive sine sene kvinneroller. Kvinner som er både intelligente, sympatiske, har store feil og spiller «skurkeroller», som Hedda på et vis gjør, er en oppfinnelse av den gamle Ibsen.

Dette har gjort Hedda Gabler til en av de store ønskerollene for kvinnelige karakterskuespillere. I Ibsens samtid gjorde hun voldsomt inntrykk, ikke minst ved teatrene, der kvinneskikkelser som var søte, myke, snille og ofte dumme dominerte. I England fikk Hedda spesielt mye å si for en del radikale unge skuespillerinner. Noen av dem, som senere ble ledende i kampen for [[kvinnelig stemmerett]] sa senere at å spille Hedda Gabler hadde vært viktig for at de ble aktive i stemmerettskampen.

''Hedda Gabler'' ble første gang spilt i [[München]] i Tyskland, den [[31. januar]] [[1891]] ved «Königliches Residenz-Theater». Den første forestillingen i Storbritannia var 20. april samme år på «The Vaudeville Theatre» i [[London]]. Stykket vakte sterk debatt, blant annet fordi noen (mannlige) kritikere mente Hedda var en «unaturlig» kvinne. Men den sterke støtten til stykket, ikke minst fra teaterfolk, bidro til at det snart ble allment anerkjent som et nytt, stort Ibsen-stykke.

==== ''Byggmester Solness'' ====
{{Utdypende artikkel|Byggmester Solness}}
''[[Byggmester Solness]]'' som kom i [[1892]], innledet en ny vending i Ibsens forfatterskap. Hovedpersonen er en gammel mann som har nådd toppen i sin karriere, men som oppdager at han ikke er tilfreds. Han synes at han egentlig ikke har oppnådd det han ville, hverken i kunsten eller i kjærligheten. Han frykter og undertrykker de som er yngre enn seg, men han lengter desperat etter ungdom, også. Den unge og forførende frekke ''Hilde Wangel'' (som også er med i ''Fruen fra havet'') trenger inn i livet hans og tvinger ham til å se alt dette i øynene.

Mens Ibsens samtidsdramaer opp til nå har hatt enkle og klare sosiale konflikter, ekteskapsdramaer, økonomiske kriser og så videre, er Solness en person som er konfrontert med mer abstrakte eksistensielle dilemmaer. Han sier han har drømt om å bygge tårn, men har bygd hus. Det symbolske og det mystiske, som begynte å komme til syne i Rosmersholm, preger nå måten Ibsens bygger opp intrigen på.

Det er rimelig at mange har spurt seg om Ibsen nå skrev om seg selv som gammel mann. Alle hans fire siste stykker handler om veletablerte menn som hadde feilet, i sine egne eller andres øyne. I tre av dem dør disse mennene før stykket er over. Mislykket kjærlighet, og gjerne lengsel etter ungdom, er også sentrale temaer.

===Den planlagte selvbiografien ''Fra Skien til Rom''===
Henrik Ibsen begynte på en selvbiografi med tittelen ''Fra Skien til Rom'', men fullførte bare noen få sider om barndommens Skien som siden ble utgitt. I mai 1880 skrev han til forleggeren [[Frederik Hegel]] at han hadde begynt på en bok om sin livshistorie og som skulle fortelle hvordan hans verk var kommet til. Hegel advarte ham mot bokprosjektet, men Ibsen la ikke ideen helt fra seg. I et brev til [[Olaf Skavlan]] i 1881 skrev Ibsen at «jeg har [...] i længere tid beskæftiget mig lidt med at skrive på en bog, som skal hede ''Fra Skien til Rom'', og som handler om mine oplevelser omtrent i samme stil som fortalen til anden udgave af ''Catilina''».<ref>Henrik Ibsen (12. november 1881). [https://www.ibsen.uio.no/BREV_1880-1889ht%7CB18811112OSk.xhtml Brev til Olaf Skavlan]. ''Henrik Ibsens Skrifter''</ref> I 1898 tok han igjen opp at han ønsket å skrive en bok som skulle knytte hans «liv og digtning sammen til en forklarende helhed», men sykdom i Ibsens siste år gjorde at planene aldri ble fullført.<ref>«[https://books.google.no/books?id=eo1RDwAAQBAJ&pg=PT4&lpg=PT4 Indledning]», ''Breve fra Henrik Ibsen: 1849–1873</ref> Sigurd og Suzannah Ibsen brente alt de fant av brev og dokumenter etter Ibsens død.