Redigerer Fredrik Vogt (avsnitt)

==== Krafteksport ====
[[Fil:NVE-huset som nytt..jpg|thumb|[[NVE - Administrasjonsbygget - Middelthunsgate 29|NVEs administrasjonsbygg]] i Middelthunsgate 29 i Oslo stod nytt i 1964.{{byline|Henrik Svedahl}}]]

Allerede Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919 hadde tatt diskutert mulighetene for eksport av elektrisitet, ikke bare mellom regioner i Norge, men også til utlandet. Selv det mindre ambisiøse forslaget om samkjøring mellom distrikter og regioner i Norge ga politisk dårlig gjenklang når dette ble foreslått lovfestet. En mente at en slik lov ville gi staten «fullstendig enevoldsherredømme». Den utvikling som loven la opp til ville på sikt gi statlig kraftforsyning, og virke mot lokaldemokrati og selvstyre, ble det sagt. Imidlertid viste det seg at Elektrisitetsforsyningskommisjonens eget tekniske utvalg ikke støttet denne delen av loven, fordi de var skeptiske til at omfattende samkjøring med mange kraftstasjoner var teknisk mulig.<ref>[[#SK|Lars Thune:''Statens kraft 1890-1947'' side 199-200.]]</ref>

I Danmark hadde det i krigsårene vært store problemer med kraftproduksjonen fordi denne var basert på [[varmekraftverk|kullkraftverker]] og importert kull hadde blitt meget kostbart. Også etter krigen var kull dyrt. I Norge ble det rett etter andre verdenskrig stemning i opinionen og politisk for å eksportere elektrisk kraft til Danmark. Danskene fikk store forventninger til at elektrisitet kunne eksporteres i rikt monn fra Norge. Vogt hadde uformelle diskusjoner med representanter for dansk kraftforsyning, hvor han måtte dempe deres forventninger. Stramt arbeidsmarked i Norge og presset leverandørindustri ville gjøre det vanskelig å prioritere kraftutbygninger for eksport. Dessuten informerte han om at kraftkrevende industriproduksjon var noe regjeringen gikk sterkt inn for. Vogt holdt et foredrag på de Nordiske elektrisitetsverkers fellesmøte i København under tittelen «Kraftbalansen i Norden». Dette redegjorde for norske beveggrunner for tilbakeholdenhet med å love noen krafteksport innenfor den tidshorisont som danskene så for seg. Foredraget ga stor skuffelse i Danmark, men var klarert på høyeste politiske nivå i Norge.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 143-144.]]</ref>

Saken om krafteksport fortsatte mot slutten av 1940-årene og en felles kraftutvekslingsavtale mellom Norge, Sverige og Danmark kom på dagsordenen. Det ble fra svensk hold argumentert med at kraftutveksling mellom Norge og Sverige ville gi gjensidige reserver, samt at hydrologiske forskjeller mellom de to land ville kunne utnyttes til et samlet stort utbytte. Vogt var imidlertid mer interessert i å få bygget en kraftlinje mellom Vestlandet og Østlandet for å få utnyttet de hydrologiske forskjellene innenlands. Selv om en del av kraften i Norge ville bli brukt til elektrokjeller for sentralvarme i husholdninger og industri ville dette være mer lønnsomt, mente Vogt. Han vurderte dette slik i et brev til den danske ingeniøren Sigurd Rump i 1951: «Med de priser danskene regner som topp for levering herfra lønner det seg med de nåværende brenselpriser bedre å fyre opp hver eneste kWh i kjeleanleggene enn å sende dem ut av landet». Videre sier han at «...det faktiske forhold er, at vi har et umettelig energibehov som vi ikke er i stand til å dekke, selv med en meget intens utbyggingsvirksomhet...Rundt om i landet forberedes nå på ny detaljene for kommende vinters rasjonering. Stemningen er derfor temmelig amper.»<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 158.]]</ref>

[[Fil:Erik Brofoss with his son Karl Erik have a lunch break.jpg|mini|Handelsminister [[Erik Brofoss]] med sønnen Karl Erik. Brofoss var den enkeltpersonen som hadde størst innflytelse på norsk økonomisk politikk i [[etterkrigstiden]],<ref>{{nbl|Erik Brofoss|Erik Brofoss}}</ref> og spørsmålet om krafteksport hadde stor nasjonaløkonomisk betydning. {{byline|Leif Ørnelund}}]]

Handelsminister Erik Brofoss var våren 1953 bekymret for et underskudd i betalingsbalansen med utlandet. Et tiltak kunne være å få svenskene til å investere i Norge. Brofoss trakk frem et prosjekt som hadde vært drøftet i flere år, nemlig utbyggingen av [[Nea kraftverk]] i Trøndelag og en kraftlinje til Stockholm. Et slikt prosjekt ville også skaffe elektrisitet til Trondheim og Trøndelag. Det var Trondheim Elektrisitetsverk som ville finansiere Nea kraftverk sammen med Stockholm by. Dette var Vogt sterk motstander av, fordi han mente Sverige snart ville ha realisert alle billige utbyggingsprosjekter. Om en i Norge ventet til 1960-årene ville svenske kraftpriser være betydelig større, dermed ville Norge stå i en betydelig bedre posisjon for å eksportere energi.<ref name="ReferenceB">[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 159.]]</ref> NVEs hovedstyre var også overveiende negative til dette da saken ble behandlet i 1954.<ref name="ReferenceB"/> Regjeringen med Brofoss arbeidet intenst for å få en avtale om krafteksport med Sverige for å få investeringer i Norge og skaffe kapital. Brofoss la frem en skisse til omfattende kraftsamarbeid der svenskene i løpet av 10-15 år kunne få bygge ut kraftverker for omfattende eksport. Vogt ble bevisst hold utenfor disse forhandlingene.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 162.]]</ref>

[[Fil:Stortransport fra Reitan til Nea Kraftverk i Tydal.jpg|mini|Transport av en stor [[transformator]] til [[Nea kraftverk]]. Dette prosjektet var et samarbeid mellom Trondheim elektrisitetsverk og Stockholm, der hensikten for kraftforsyning til Stockholm. Dette prosjektet var  Fredrik Vogt sterkt motstander av.{{Byline|Oskar A Johansen}}]]

I 1955 fikk Trondheim elektrisitetsverk reguleringskonsesjon for bygging av Nea kraftverk med en avtale om eksport av 330 GWh som en årsmiddel over 15 år. Det ble gjort endringer i kontraktene etter påtrykk fra Vogt. Det ble også laget kontrakter for tre andre kraftverk basert på eksportavtaler, dette var [[Hegsetfoss kraftverk|Heggsetfoss]], Linnvasselv og [[Tunnsjødal kraftverk|Tunnsjødal]]. I sum omfattet alle avtalene til sammen 980 GWh i årlig middelverdi, noe som utgjorde mindre enn 10 % av Brofoss' opprinnelige ønske. Vogt var etterhvert mer positiv til disse prosjektene og forbauset over at det ble undertegnet for «...oss overmåte gunstige kontrakter».<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 165.]]</ref> Dog var Vogt mest interessert krafteksport til landene med overveiende varmekraftverker, det vil i første rekke si Danmark, men også Tyskland. Her kunne en selge toppkraft til meget gunstige priser. Han hadde også samtaler med danske og tyske kraftselskaper.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 167.]]</ref>

I november 1959 hadde [[Nordisk råd]] blitt enige om at de Nordiske landene skulle arbeide for mer omfattende utveksling av elektrisk kraft. Nå var også Finland og Island med i planene om et slikt samarbeidsorgan. Vogt sørget for å få satt en stopper for dette som noe av det siste han gjorde som generaldirektør i NVE. I dette organet skulle også private og kommunale kraftverker være representert. Norge med sin billige vannkraft ville bli presset til å senke prisene om norske kraftselskaper ble uttatt for konkurranse seg imellom, advarte Vogt. I Norge burde en heller tenke på sin nasjonale industri og staten burde derfor ha full kontroll over eksport og prisavtaler. Norges offisielle syn tok hensyn til Vogts innvendige, og det ble i første omgang ikke noen av den nordiske organisasjonen som spesielt svenskene ivret for. Imidlertid ble forhandlingene raskt gjenopptatt etter at Vogt gikk av, og den 9. mai 1963 ble [[Nordel]] konstituert i København.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 168-169.]]</ref> Etter dette ble kraftnettet i Norden ofte omtalt som Nordel-nettet.

Vogt fratrådte fra NVE den 30. juni 1960 i en alder av 67 år. Hans etterfølger ble [[Halvard Roald]] Etter dette arbeidet han med konsulentoppdrag bede for NVE og ved internasjonale prosjekter.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 196.]]</ref>