Redigerer Filosofiens historie (avsnitt)

==Moderne tid: 1800-tallet ==
* ''Se hovedartikkel, [[Filosofi på 1800-tallet]]''
[[Fil:Philipp Jakob Loutherbourg d. J. 002.jpg|thumb|Coalbrookdale om natten, Philipp Jakob Loutherbourg d.y., 1801.]]

Tidlig på [[1800-tallet]] fremmet [[Jeremy Bentham]] og [[John Stuart Mill]] ideen at handlinger er riktige så lenge de fremmet lykke og lykke alene. Århundrets filosofi grep fant de radikale forestillingene om selvorganisering og indre orden fra [[Johann Wolfgang von Goethe]]s og [[Immanuel Kant]]s [[metafysikk]], og gikk videre med å skape en lang utdyping på spenningen mellom systematisering og organisk utvikling. Fremst var arbeidet til tyske [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel|Hegel]] hvis verker som ''Åndens fenomenologi'' (''Phänomenologie des Geistes'', 1807) og ''Logikkens vitenskap'' (''Wissenschaft der Logik'', 1812-1816) skapte et [[Dialektikk|dialektisk]] rammeverk for disponeringen av kunnskapen. 1800-tallet kom også til å omfatte [[Arthur Schopenhauer]]s viljens negasjon. 

[[Fil:Charles Darwin photograph by Herbert Rose Barraud, 1881.jpg|thumb|left|Charles Darwin, foto 1881.]]

På 1800-tallet hadde filosofene fra opplysningstiden begynt å få en dramatisk effekt, milepælene fra verkene til filosofer som Immanuel Kant og Jean-Jacques Rousseau hadde påvirket en ny generasjon med tenkere. På slutten av 1700-tallet begynte en ny litterær bevegelse kjent som [[romantikken]], da det ble reist spørsmål omkring det irrasjonelle ved mennesket, og som anerkjente sterke følelser som en autentisk kilde til [[Estetikk|estetiske]] opplevelser og framhevet slike følelser som angst, skrekk og ærefrykt. De nøkkelideene som satte i gang slik endringer var [[evolusjon]]en, postulert av [[Johann Wolfgang von Goethe]], [[Erasmus Darwin]], og særlig [[Charles Darwin]], og [[Adam Smith]]s lære om [[det frie marked]]. Presset for [[egalitarisme]], og raskere endringer, kulminerte i en periode med sosiale [[revolusjon]]er og uro, og som også endret filosofien. [[Den industrielle revolusjon|Industrialismen]], sosial uro, økonomisk vekst, en dannet [[Borgerskap|borgerklasse]] var også grobunn for samfunnsfilosofi som ulike utopiske sosialistiske tanker, blant annet [[anarkisme]]n, og [[Karl Marx]]' [[marxisme]], som lånte grunnlag fra Hegels [[dialektisk materialisme]].

1800-tallet så også utviklingen i vitenskapen som kom fra og deretter utfordret filosofien: hovedsakelig arbeidet til [[Charles Darwin]] som var basert på tanken om en organisk selvregulering som hadde gjenklang fra filosofer som [[Adam Smith]], men som på fundamentalt vis endret de etablerte oppfatningene. Den [[Danmark|danske]] filosofen [[Søren Kierkegaard]] tok filosofien til en ny retning ved å fokusere mindre på de abstrakte konsepter og mer på hva det betydde å være et eksisterende individ. Hans tekster førte til en drivkraft for mange 1900-tallets filosofiske bevegelser, blant annet [[eksistensialisme]]n. En del av denne retningen var tyske [[Friedrich Nietzsche]], som forsøkte å underminere samfunnets tradisjonelle moralske verdier ved å avsløre dets grunnlag. De amerikanske filosofene [[Charles Sanders Peirce]] og [[William James]] utviklet den [[Pragmatisme|pragmatiske]] filosofi på slutten av århundret.

===Historiesyn===
På [[1800-tallet]] endret noen filosofer synet på historietolkning. Tidligere hadde man sett historiske hendelser i forhold til forholdene på analysetidspunktet, mens man startet å se på historien i en større kontekst og gjennom de aktuelle forholdene og normene på hendelsenes tidspunkt. Historiefaget ble profesjonalisert. Ifølge [[historismen]] hadde enhver tidsepoke sin egenart. Dersom en fortiden skulle forstås, måtte en forsøke å undersøke tidsepoken så fordomsfritt som mulig. Dette skulle skje ved å forsøke å skille ut hva som var sant fra hva som var usant i primærkilder. Målet var å rekonstruere «hva som faktisk skjedde», ikke å moralisere over fortidens dumskap som ofte var motivet i opplysningstiden. Historiefilosofene Herder og Hegel var viktige i denne utviklingen.

====Herder====
[[Johann Gottfried von Herder]] var en tysk dikter, filosof og teolog som ønsket å formulere en filosofi som ivaretok alt det unike ved kulturer. Han ble forløper for den såkalte [[historismen]], som innebar at man ikke kunne se historien når man selv var midt i den. Det vil si hans ideer var en forløper til at alt måtte settes inn i en kontekst for at å se den hele sannheten.

Individet er ikke noen ensom øy, men en del av en større helhet. Med dette mener han at mennesket er hva det uttrykker seg.

====Hegel====
Den tyske filosofen [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]] formulerte en system for historisk og ekspressiv forståelse av mennesket. Georg Wilhelm Friedrich Hegel var av en litt mer [[metafysisk]] art en Herders. Hegel mente nøkkelen til å forstå verden var gjennom hans system som han kalte [[dialektikk]]. Dette innebar at man dannet er dialektisk forståelse av verden gjennom ''teser'' som måtte sees opp mot ''antiteser''. Om man kunne se begge disse motpartene kunne man komme opp på et nytt nivå i forståelse, ''syntese''. Finner man så en antitese til denne syntesen, kan man komme enda nærmere sannheten i en nye syntese.

===Evolusjon ===

:''Se hovedartikkel: [[Evolusjonsteori]]''

Evolusjonsteorien betegner den forklaringen på evolusjon som går tilbake på [[Charles Darwin]]s teorier. Evolusjonsteorien er [[Evolusjonsbiologi|evolusjonsbiologers]] rådende forklaring på hvordan evolusjon – utvikling og endring av arter – foregår. Dagens evolusjonsteori er såkalt [[Nydarwinisme|nydarwinistisk]], det vil si basert på Darwins teorier, men komplettert med beslektet og nyere forskning som ikke var kjent for Darwin. 

I dag er den darwinistiske evolusjonsteorien med visse modifikasjoner (se [[nydarwinisme]]) bredt akseptert blant fagfolk. Darwinismens startskudd var utgivelsen av Darwins bok ''[[Artenes opprinnelse]]'' i [[1859]]. I dette verket argumenterte Darwin grundig og kritisk for et syn på evolusjon som fortsatt gjelder i dag. Dette skapte mange spørsmål i forhold til samtidens syn på mennesket og historie. 

Det kom i sterk kontrast til kirkens tro. Ut fra dette utviklet det seg to syn om opprinnelsen og menneskenes utvikling. [[Kreasjonisme]] som støtter kirkens teorier om Gud som skapte verden og Darwinisme som omfattet Darwins teori.

===Utilitarismen===

:''Se hovedartikkel: [[Utilitarisme]]''

Utilitarismen er en vitenskap som prøver å formulere etiske og sosiale problemstillinger på en slik måte at det tilfredsstiller empiriske krav. Det var en vitenskap som sprang ut av forsøkene på å reformere samfunnet på 1800-tallet. 

I utilitarismen skulle man se handlinger utfra deres konsekvenser, ikke som følge av en nåværende etikk. Det var en konsekvensetikk. Det vil si at om man skulle dømme en drapsmann, måtte det være på grunn av konsekvensene av drapet han gjorde, ikke av den direkte handlingen.

===Kunstsyn===
Mot slutten av 1800-tallet endrer kunstsynet seg. Man tok et oppgjør med klassiske idealer for tema og formgivning. Den nye kunsten ble sett på som et uttrykk for kunstnerens egen tid, og fremsto dermed som et oppgjør med tidligere måter å oppfatte virkeligheten på. Dette kalles ofte modernismen. Modernismen begynte å ta form sent på 1800-tallet, og ofte får for eksempel [[Picasso]]s maleri «Pikene fra Avignon» fra 1907 markere begynnelsen på epoken. Begrepet er nokså svevende og udefinerbart, og er blitt revurdert med jevne mellomrom siden det ble tatt i bruk. Det var et opprør mot de etablerte sannhetene om at kunst måtte være laget av akademiske utdannende og estetisk vakkert. Modernistene mente kunsten de fine, så vel som det vondt, stygge eller umoralske.

===Positivisme===
Vitenskapelig metode fikk et nytt oppsving på 1800-tallet. Bare vitenskapen kunne frembringe ny kunnskap. Representanter for [[positivisme]]n var [[Auguste Comte]] i Frankrike, [[John Stuart Mill]] i England og [[Marx]] i Tyskland.

Den hypotetisk-deduktive metode er en teori som omhandler hvordan man burde forholde seg til vitenskapelige teorier. Denne teorien erstattet etter hvert den [[Aksiomatisk-deduktivt system|aksiomatisk deduktive metoden]]. Den går kort ut på at vitenskap skal lages gjennom hypoteser som blir testet ut i praksis. Hypotetisk-deduktive metode er et vitenskapsideal – et ideal på hvordan vitenskapelig forskning burde foregå. Det burde skje gjennom at forskere setter opp hypoteser på hvordan de kan se en teoretisk sammenheng med spørsmål og løsning. Dette skal så settes på prøve gjennom en mengde tester og forsøk og skal under alle forhold være klar for å erstattes om en mer korrekt modell kommer på banen. Den hypotetisk-deduktive metode er empirisk