Redigerer Fascisme (avsnitt)

===Andre verdenskrig (1939–1945)===
I det fascistiske Italia og Nazi-Tyskland forfulgte både Mussolini og Hitler en territorialt ekspansjonistisk og intervensjonistisk politisk agenda fra 1930-årene fram til 1940-årene, noe som kulminerte i andre verdenskrig. Mussolini satte i rop om at [[irredentistisk]]e italienske krav ble gjenvunnet, noe som ville etablere italiensk herredømme over [[Middelhavet]] og sikre italienerne tilgang til [[Atlanterhavet]], og skape italienske ''[[spazio vitale]]'' («vitalt rom») i middelhavs- og [[Rødehavet|rødehav]]sområdet.<ref name="expansionism50" /> Hitler talte om at irredentistiske tyske landkrav skulle gjenvinnes, i tillegg til en opprettelse av tysk ''[[lebensraum]]'' («livsrom») i Øst-Europa, blant annet i landområder kontrollert av [[Sovjetunionen]], som igjen skulle koloniseres av [[Germanere|germanske]] bosettere.<ref name="expansionism51" />

[[Fil:Inmate at the Rab concentration camp.jpg|thumb|left|Underernært mannlig innsatt i den italienske [[Rab konsentrasjonsleir|konsentrasjonsleiren Rab]].]]
Fra 1935 til 1939 eskalerte Tyskland og Italia sine krav om territoriale landkrav og økt innflytelse på verdensscenen. Italia [[Den andre italiensk-etiopiske krig|invaderte Etiopia i 1935]] noe som endte med fordømmelse i [[Folkeforbundet]] og bred diplomatisk isolasjon. I 1936 marsjerte tyske styrker [[Remilitariseringen av Rhinland|inn i det demilitariserte Rhinland]]; området hadde vært demilitarisert i tråd med Versaillestraktaten. I 1938 annekterte Tyskland Østerrike og Italia assisterte Tyskland i å løse den diplomatiske krisen mellom Tyskland og Frankrike og Storbritannia angående krav på [[Tsjekkoslovakia|tsjekkoslovakiske]] landområder ved å arrangere [[Münchenavtalen]], hvori Tyskland fikk [[Sudetenland]], og det ble ansett at en europeisk krig hadde blitt avverget. Dette håpet svinnet hen da Hitler brøt Münchenavtalen da han invaderte og delte Tsjekkoslovakia mellom Tyskland og [[marionettestat]]en Slovakia i 1939. På samme tid fra 1938 til 1939 gjorde Italia krav på territoriale og koloniale avståelser fra Frankrike og Storbritannia.<ref name="university52" /> I 1939 forberedte Tyskland seg på krig mot Polen, men forsøkte første å få territoriale avståelser fra Polen med diplomatiske midler.<ref name="Eugene Davidson s. 371-372" /> Den polske regjeringen stolte ikke på Hitlers løfter, og avviste de tyske kravene.<ref name="Eugene Davidson s. 371-372"/>

Tysklands invasjon av Polen var uakseptabel for Storbritannia, Frankrike og deres allierte, noe som resulterte i en felles krigserklæring mot et Tyskland som ble ansett som aggressoren, og utbruddet av andre verdenskrig. I 1940 brakte Mussolini Italia inn i andre verdenskrig på aksemaktenes side. Mussolini var klar over at Italia ikke hadde militær kapasitet til en langvarig krig mot Frankrike eller Storbritannia, og ventet til Frankrike var på kollapsens og kapitulasjonens terskel før de selv erklærte Storbritannia og Frankrike krig den 10. juni 1940, på antagelsen at krigen ville være kortvarig etter Frankrikes kollaps.<ref name="university53" /> Mussolini antok at Italia, etter en kortvarig inngang i krigen mot Frankrike, etterfulgt av en fransk overgivelse, ville få territoriale avståelser fra Frankrike, og kunne deretter konsentrere sine styrker i en storstilt offensiv i Egypt, hvort Storbritannia og Samveldet var italienerne tallmessig underlegne.<ref name="university54" /> Tyske planer om en invasjon av Storbritannia mislykkes etter at Tyskland tapte kampen om luftherredømme i [[slaget om Storbritannia]]. I 1941 bredte aksemaktenes felttog seg ut til Sovjetunionen, etter at Hitler iverksatte [[operasjon Barbarossa]]. Aksemaktstyrker besatte på sitt makthøydepunkt nærmest hele Fastlands-Europa. Krigen ble langvarig, stikk i strid med Mussolinis planer, noe som førte til italienske tap på flere fronter, og behov om tysk assistanse.

[[Fil:Buchenwald Corpses 60623.jpg|thumb|right|Lik, ofre for den tyske [[konsentrasjonsleiren Buchenwald]].]]
Under andre verdenskrig deltok de europeiske aksemaktene, anført av Nazi-Tyskland, i utryddelsen av millioner av polakker, jøder, sigøynere, og andre folkegrupper i [[folkemord]]et senere kjent som [[Holocaust]].

Etter 1942 begynte aksemaktene å vakle. Innen 1943, etter at Italia var konfrontert av flere militære fiaskoer, den komplette avhengigheten og underdanigheten til Tyskland, den allierte invasjonen av Italia, og den påfølgende internasjonale ydmykelsen, ble Mussolini [[25 Luglio|avløst som statsoverhode og arrestert]] på kong [[Viktor Emmanuel 3.]]s ordre, som fulgte på med å demontere fasciststaten og erklære Italias overgang til alliert side. Mussolini ble reddet fra arrestasjon av en tysk styrke, og fortsatte som leder av en tysk klientstat, [[Den italienske sosialrepublikk]], fra 1943 til 1945. Nazi-Tyskland ble møtt av flere tap og jevne sovjetiske og vestallierte offensiver fra 1943 til 1945.

Den 28. april 1945 ble Mussolini arrestert og henrettet av italienske kommunistiske partisaner. Den 30. april 1945 begikk Hitler selvmord. Kort tid etter overgav Tyskland seg, og [[Avnazifisering|naziregimet ble systematisk demontert]] av de okkuperende allierte maktene. Et internasjonalt militært tribunal ble videre samlet i Nürnberg. Fra november 1945 til 1949 ble flere politiske, militære og økonomiske naziledere [[Nürnberg-prosessen|stilt for retten og dømt]] for [[krigsforbrytelse]]r, med påfølgende dom om [[dødsstraff]] for de verste gjerningsmennene.