Redigerer Ernest Shackleton (avsnitt)

== Ettermæle ==
Før Shackleton ble fraktet tilbake til Sør-Georgia, ble det holdt en minnestund for ham med full militær æresbevisning ved Holy Trinity Church i [[Montevideo]], og 2. mars ble det holdt en minnestund i [[St. Pauls katedral]] i [[London]], hvor kongen og andre medlemmer av kongefamilien var representert.{{Sfn|Fisher|s=481–83}} Innen ett år ble den første biografien, [[#{{SfnRef|Mill}}|''The Life of Sir Ernest Shackleton'']], gitt ut av [[Hugh Robert Mill]]. Boken var, i tillegg til en hyllest av oppdageren, et praktisk forsøk på å hjelpe familien. Da Shackleton døde hadde han omtrent {{formatnum:40000}} pund i gjeld (ca. 1,6&nbsp;millioner pund i 2011).{{Sfn|Measuring Worth}}{{Sfn|Huntford|s=692}} Et annet initiativ var etableringen av et minnefond, som ble brukt til å hjelpe til med utdanningen av hans barn og for å støtte hans mor.{{Sfn|Fisher|s=485}}

[[Fil:Shackleton.jpg|thumb|upright|Statuen av Sir Ernest Shackleton utenfor [[Royal Geographical Society]]s hovedkvarter i London.]]

I løpet av de påfølgende tiårene ble Shackletons status som polarhelt generelt slått av kaptein Scott. Scotts polgruppe hadde i 1925 blitt markert med mer enn 30&nbsp;monumenter bare i Storbritannia, inkludert glassmalerier, statuer, byster og minnetavler.{{Sfn|Jones|s=295–96}} En statue av Shackleton, designet av [[Edwin Lutyens]], ble avduket ved Royal Geographicals Societys hovedkvarter i [[Kensington]] i 1932,{{Sfn|Fisher|s=486–87}} men offentlige minnesmerker etter Shackleton var relativt få. Likeledes ga det trykte ord mer oppmerksomhet til Scott. Et førti-siders hefte om Shackleton, utgitt av OUP som en del av «Great Exploits»-serien, er av kulturhistorikeren Stephanie Barczewski beskrevet som et «ensomt eksempel på en populærlitterær behandling av Shackleton i et hav av lignende behandlinger av Scott».{{Efn|name=sitat13}} Dette misforholdet fortsatte inn i 1950–årene.{{Sfn|Barczewski|s=209}}

I 1959 ble Alfred Lansings [[#{{SfnRef|Lansing}}|''Endurance: Shackleton's Incredible Voyage'']] gitt ut. Dette var den første av en rekke bøker om Shackleton som begynte å dukke opp, og som viste ham i et svært positivt lys. Samtidig endret holdningen mot Scott seg gradvis etter hvert som mer kritiske røster kom frem i litteraturen. Det hele kulminerte i [[Roland Huntford]]s omtale av Scott i boken ''Scott og Amundsen'' (1979), en omtale som av Barczewski beskrives som «ødeleggende angrep».{{Sfn|Barczewski|s=282}} Dette negative bildet av Scott ble akseptert som den populære sannhet{{Sfn|Fiennes|s=432}} etter hvert som den heroismen som Scott representerte falt for den kulturelle endringen sent på 1900–tallet.{{Sfn|Barczewski|s=282}} Innen få år ble Scotts aktelse i det offentlige grundig forbigått av Shackleton, hvis popularitet steg mens hans forhenværende rival falt i popularitet. Under en meningsmåling på [[BBC]] i 2002 for å fastslå de «100 største britene» ble Shackleton rangert som nummer elleve, mens Scott havnet nede på 54.-plass.{{Sfn|Barczewski|s=283}}

I 2001 presenterte Margaret Morrell og Stephanie Capparell Shackleton som en modell for bedriftslederskap i boken [[#{{SfnRef|Morrel & Capparell}}|''Shackleton's Way: Leadership Lessons from the Great Antarctic Explorer'']]. De skrev: «Shackleton resonerer med leder i dagens foretningsverden. Hans folkesentrerte tilnærming til lederskap kan være en guide til noen i en posisjon med autoritet».{{Efn|name=sitat14}}{{Sfn|Barczewski|s=292}} Andre lederforfattere fulgte snart denne tråden, og brukte Shackleton som et eksemplar for å holde orden under kaos. Centre for Leadership Studies ved [[University of Exeter]] i [[Storbritannia]] tilbyr kurs om Shackleton, som også inngår i programmet for lederutdannelse ved flere amerikanske universiteter.{{Sfn|Barczewski|s=294–95}} I [[Boston]] i USA ble en «Shackleton-skole» satt opp etter «Outward Bound»-prinsippet med mottoet «Ferden er alt».{{Sfn|Barczewski|s=294–95}}

Shackleton har også blitt nevnt som en ledermodell av [[United States Navy|den amerikanske marinen]], og i en lærebok om kongressens ledere kaller Peter L. Steinke Shackleton for arketypen av «ubekymrede ledere» hvis «ro og reflekterende holdning blir den antibiotiske advarselen mot giftigheten av reaktiv oppførsel»{{Efn|name=sitat15}}{{Sfn|Barczewski|s=294–95}} Athy Heritage Centre-Museum i [[Athy]] i [[Kildare (grevskap)|Kildare]] i [[Irland]] etablerte i 2001 Ernest Shackleton Autumn School, som avholdes årlig for å ære minnet etter Ernest Shackleton og for å minnes en heroisk ære av polarforskning.

Shackletons død markerte slutten på [[den heroiske tidsalder for antarktisutforskning]], en periode med oppdagelser karakterisert av ferder med geografiske og vitenskapelige utforskning i et stort sett ukjent kontinent uten noen av fordelene med moderne transportmetoder eller radiokommunikasjon. I forordet til boken ''The Worst Journey in the World'' skriver [[Apsley Cherry-Garrard]], en del av Scotts lag under Terra Nova-ekspedisjonen,: «For et felles vitenskapelig og geografisk organisering, gi meg Scott; for en vinterferd, Wilson; for en strek til polpunktet, og ingenting annet, Amundsen, og hvis jeg er i en djevel av et hull og ønsker å komme ut av det, gi mag Shackleton hver gang».{{Efn|name=sitat16}}{{Sfn|Wheeler|s=187}}

I 2002 produserte [[Channel 4]] serien ''[[Shackleton (TV-serie)|Shackleton]]'', en TV-serie i to deler som skildret ekspedisjonen i 1914 med [[Kenneth Branagh]] i hovedrollen. Serien ble også sendt på A&E i USA, hvor den vant to [[Emmy-prisen|Emmy-priser]].{{Sfn|Emmys.com, ''Shackleton''}} 15.  februar 2011 ble jubiléet for Shackletons 137.&nbsp;fødselsdag feiret med en [[Google|Google-logo]] på søkemotorens hjemmeside.{{Sfn|Hooton, ''Google Doodle''}} I 2011 ble en kjeks som Shackleton ga til en «sulten reisekammerat» under Nimrod-ekspedisjonen solgt for {{formatnum:1250}} pund på en auksjon hos [[Christie's]] i London.{{Sfn|ABC, ''Shackleton's biscuit''}}

I januar 2013 startet en felles britisk-australsk ekspedisjon for å kopiere Shackletons ferd over [[Sørishavet]] i 1916. Laget ble ledet av oppdageren og miljøforskeren Tim Jarvis, og resten av laget ble satt sammen etter ønske fra Alexandra Shackleton, Ernests barnebarn, som følte at denne ekspedisjonen ville ære hennes bestefars arv.{{Sfn|Marks, ''Shackleton's epic journey''}}