Redigerer Engelsk litteratur (avsnitt)

== Etterkrigstiden fram til i dag ==
[[Fil:Nagasakibomb.jpg|thumb|[[Atombombe|Soppskyen]] over [[Nagasaki]], [[Japan]], [[9. august]] [[1945]].]]
[[Fil:John le Carre.jpg|thumb|upright|[[John le Carré]]]]
Etter [[andre verdenskrig|den andre verdenskrig]] begynte gjenoppbyggingen av England: Livet gikk videre, en ny moderne tid var i emning, men man levde på arven fra fortiden. De store dikterne fra mellomkrigstiden var enten middelaldrende eller døde. Med freden kom en ny frykt, [[den kalde krigen]] og [[Kjernefysiske våpen|atombomben]]. Det moderne var ikke uten skyggesider.

=== Krim og spenningsromanens kalde krig ===
Den tradisjonelle detektivromanen ble en egen engelsk sjanger, og nye dyktige forfattere fulgte etter Christie og Sayers, blant annet skotten [[John Innes Mackintosh Stewart|J. I. M. Stewart]] ([[1906]]–[[1994]]), en akademiker og litteraturkritiker som skrev skjønnlitteratur under sitt virkelige navn og rundt førti krimromaner under [[pseudonym]]et Micheal Innes. Krimromanene, mange med John Appleby som detektiv, har elegante intriger med et typisk «highbrow» preg, for eksempel med [[allusjon]]er til engelsk litteratur og renessansekunst.

Spennings- og krimromanene konkurrerte om oppmerksomheten. Spenningsgenren hadde [[Graham Greene]] utnyttet tidligere. Den mest bemerkelsesverdige forfatteren var [[John le Carré]], et pseudonym for David John Moore Cornwell (født [[1931]]). Han arbeidet for [[MI5]] og [[Secret Intelligence Service|MI6]] i 1950 og -60 årene inntil han fikk suksess med ''[[Spionen som kom inn fra kulden]]'' ([[1963]]), en spenningsromanen som på en overbevisende måte framstiller etterretningsagenter og dobbeltagenters harde og iskalde tilværelse i [[Berlin]] under [[den kalde krigen]]. Dramaene i le Carrés romaner skapes hovedsakelig av motstandernes intense mentale aktivitet, og inneholder forholdsvis lite action og vold.

[[Ian Fleming]] ([[1908]]–[[1964]]) skrev om den samme skumle verden som le Carré, men på et annet litterært nivå og med en langt mer forenklet karakterskildring. Flemings helt [[James Bond]], spionen med rett til å drepe, ble så berømt at figuren overlevde sin skaper, slik [[Tarzan]] overlevde [[Edgar Rice Burroughs]]. Fleming var en dyktig teknisk historieforteller som ble et forbilde for andre forfattere.

[[Alistair MacLean]] ([[1922]]–[[1987]]) var en populær forfatter uten en bestemt helt, derfor var forfatternavnet i en større grad enn i Flemings tilfelle viktig i markedsføringen. Skotten MacLean var dessuten mindre engelsk sjåvinistisk enn Fleming, men skrev like spennende. Tittelen på hans første roman, ''HMS Ulysses'' ([[1955]]), henspilte ikke på James Joyce, men på et krigsskip som under [[andre verdenskrig]] gikk i konvoien PQ 17 til [[Murmansk]].

=== I skyggen av fortiden ===
Den engelske skjønnlitterære romanen etter verdenskrigen synes å vende seg bort fra ytre spenning og mot vare, finstemte beskrivelser av det engelske liv, mennesket presentert som en blanding av sosialt og metafysisk individ.

[[Angus Wilson]] ([[1913]]–[[1991]]) virket som bibliotekar i [[British Museum]] fra 1936 og fram til krigen. Etter krigen vendte han, som mange andre, tilbake til sin gamle stilling. I helgene skrev han noveller, og i løpet av en fire ukers ferie sin første roman, ''Hemlock and After'' ([[1952]]). Wilson skrev oppbrakt over sin samtid, refset engelsk besteborgerlighet og liksom-liberalisme, og hans figurer er tidvis sterkt karikerte. Først i [[1955]] sa han opp sin stilling for å bli forfatter på heltid. 

[[C.P. Snow]] ([[1905]]–[[1980]]) var både forfatter og vitenskapsmann, og tok i sine romaner opp forholdet mellom nettopp [[naturvitenskap]]en og [[humanisme]]n. I elleve romaner under fellestittelen ''Fremmede og brødre'' (''Strangers and Brothers''), som ble utgitt i årene mellom [[1940]] og [[1974]], forteller Snow om en mann ved navn Lewis Eliot som i likhet med forfatteren arbeider ved [[University of Cambridge|Universitetet i Cambridge]], og via denne figuren belyser han de nye trusler mot vår sivilisasjon. Bøkene følger hans liv og karriere fra den beskjedne begynnelse i en liten by på den engelske landsbygda, til en rimelig vellykket sakfører i [[London]] til Cambridge, krigstid, tjeneste i [[Whitehall]], og som embetsmann, før han blir pensjonert. Miljøet er utpreget engelsk, og viktigere enn Lewis Eliot er de mennesker han møter.

Den konflikten som Snow belyser gjennomgikk han også i et berømt [[essay]]: ''De to kulturer og den vitenskapelig revolusjon'' (''The Two Cultures and the Scientific Revolution'', [[1959]]). Menneskeheten var skilt i to hovedkategorier: «vitenskapsfolk» ([[Positivisme|positivister]] og [[Modernisme|modernister]]) og de «litterært intellektuelle». Den første gruppen var framoverskuende, mens den siste gruppen var tilbakeskuende. Essayet fikk stor betydning for diskusjonen om hva som er «vitenskap» og hva som er «dannelse», forholdet mellom «naturvitenskap» og «humanisme».

Også Snows hustru [[Pamela Hansford Johnson]] ([[1912]]–[[1981]]) var litteraturkritiker og forfatter, hun skrev romaner, skuespill og poesi.

[[William Cooper (forfatter)|William Cooper]], som egentlig het ''Harry Summerfield Hoff'' ([[1910]]–[[2002]]), var i flere år ansatt ved den britiske atomenergikommisjonen, og sto i likhet med Snow med en fot i hver leir. Hans forfatterskap er preget av lavmælte skildringer, som hans første roman ''Provincial Life'' ([[1950]]) og siden ''Married Life'' ([[1960]]). Hoff og Snow var bekjente som diskuterte romanteknikk, og deres bøker viser klare paralleller, skjønt ikke i emner.

[[Kingsley Amis]]' ([[1922]]–[[1995]]) roman ''Lucky Jim'' ([[1956]]) er et satirisk angrep på den akademiske verdens overfladiskhet. [[Colin Wilson]] (født [[1931]]), romanforfatter og filosofisk essayist, først kjent med sitt lange essay ''The Outsider'' ([[1956]]): de mest interessante menneskene er de som står utenfor de etablerte områdene i samfunnet.<ref>Barber, Lynn: [http://www.guardian.co.uk/books/2004/may/30/biography.features1 «Now they will realise that I am a genius»], The Observer, 30. may 2004</ref>

[[Robert Liddell]] ([[1908]]–[[1992]]) formidlet også med sikker hånd det engelske samfunnets tradisjoner og særtrekk. Hans kanskje beste roman er ''Fortryllelsen tar slutt'' (''The Last Enchantments'', [[1949]]). [[Alan Sillitoe]] (født [[1928]]), [[David Storey]] (født [[1933]]), [[Iris Murdoch]] ([[1919]]–[[1999]]) og [[Lawrence Durrell]] ([[1912]]–[[1990]]) var også markante navn.

[[Fil:William Golding medal.jpg|thumb|Et minne om [[William Golding]] ved hans gamle skole i Salisbury.]]
[[William Golding]] ([[1911]]–[[1993]]) er etterkrigstidens store engelske forfatter, beæret med [[Nobelprisen i litteratur]] i [[1983]], og mest kjent for sitt mesterverk, og første roman, ''[[Fluenes herre]]'' ([[1954]]) som faktisk ble refusert av flere forleggere før [[T.S. Eliot|T. S. Eliots]] forlag antok romanen.<ref>Beyer, Edvard (red.): ''Verdens litteraturhistorie'', bind 12, Oslo 1973. Side 275</ref> ''Fluenes herre'' er ingen omskriving av [[Daniel Defoe]]s ''[[Robinson Crusoe]]'', men en voksen og dypt alvorlig versjon av [[Robert Michael Ballantyne|R. M. Ballantynes]] viktorianske barneboken ''Koralløya'' (''The Coral Island'', [[1857]]) hvor tre gutter havner på en øy og oppfører seg som fullkomne britiske gentlemen som bringer sivilisasjon og kristendom til øya. 

Golding skrev sin bok i løpet av de første årene av atomalderen og den kalde krigen, og hendelsene skjer mot et bakteppe av en ikke nærmere spesifisert kjernefysisk krig hvor et fly krasjer og en grupper gutter overlever. Boken portretterer deres nedstigning fra sivilisasjon og til villskap. Golding var desillusjonert over den menneskelige natur, og mente at overlatt til seg selv ville mennesker uansett utdannelse og bakgrunn, om ikke nødvendigvis, forfalle til en mulig primitiv tilstand. Boken er [[Realisme (litteratur)|realistisk]] og handlingen sannsynlig, men samtidig er teksten en [[allegori]] der figurer og handlinger representerer bestemte ideer eller verdier. Selve tittelen, «Fluenes herre», er en oversettelse av navnet på en avgudene i ''[[Det gamle testamente]]s'' som krever menneskeoffer.

I en senere bok, ''Martin den skipbrudne'' (''Pincher Martin'', [[1956]]) fortelles det om en annen prekær situasjon: Den halvveis druknede Martin er blitt torpedert i [[Atlanterhavet]] og klamrer seg til en øde klippe. Han beskrives virkelighetsnær og heroisk fra øyeblikk til øyeblikk i sitt desperate forsøk på å overleve med havet fossende rundt seg. Temaet i ''Spiret'' (''The Spire'' [[1964]]) er også ensomhet.

=== ''Se deg tilbake i vrede'' ===

[[Fil:Arnold Wesker.jpg|thumb|[[Arnold Wesker]] på bokmesse i [[Durham (England)Durham]], 2008]]
1950-tallets engelske teater var preget av en ny generasjons nyskapninger. To teaterselskaper sto i spissen for det nye: ''The English Stage Company'' og ''The Theater Workshop'', sistnevnte drevet av den radikale [[Joan Littlewood]] ([[1914]]–[[2002]]), i ettertid kalt for «det moderne teaters mor». Teateret ble benyttet for politisk kamp og like viktig var den kollektive bearbeidelse av manuskriptet. [[Shelagh Delaney]] (født [[1939]]) og irske [[Brendan Behan]] ([[1923]]–[[1964]]) var blant de som skrev for Littlewoods selskap. 

''The English Stage Company'' ble opprettet for nye unge dramatikere og det var her [[John Osborne]] ([[1929]]–[[1994]]) fikk antatt ''Se deg tilbake i vrede'' (''Look Back in Anger'') som hadde premiere den [[8. mai]] [[1956]]. Stykket slo an en ny tone i engelsk teater, her var raseri, fattigdom og en avskyelig hovedperson, men også grunnen til at han er slik han er, da hans verden ikke er mindre avskyelig. I dette stykket satte Osborne navn på den nye generasjonen dramatikere: «de sinte unge menn». Ikke alle de som ble karakterisert som unge sinte likte denne betegnelsen. Et fellestrekk var tvisynet på hovedpersonen, som kunne være både helt og skurk.

Osbornes neste stykke, ''Gjøgleren'' (''The Entertainer'', [[1957]]) ga en skarpt portrett av en mislykket varietéskuespiller, og er blitt forstått som en [[metafor]] hvor det utdøende engelske varietéteateret (music hall) representerer [[det britiske imperiet]]. Imperiets undergang blir tydeliggjort ved hjelp av [[Suezkrisen]] i 1956.

[[Arnold Wesker]] (født [[1932]]) har skrevet over 40 teaterstykker preget av underliggende politiske tema, og han står selv åpenbart på [[arbeiderklasse]]ns side i [[klassekamp]]en. Sentralt står trilogien ''Hønsesuppe med byggegryn'' (''Chicken Soup with Barley'', [[1959]]), ''Røtter'' (''Roots'', [[1959]]), og ''Jeg snakker om Jerusalem'' (''I’m Talking About Jerusalem'', [[1960]]): preget av nærgående [[Realisme (litteratur)|realisme]] og politisk [[idealisme]].

Kanskje enda mer intens var [[Harold Pinter]] ([[1930]]–[[2008]]). Han forente det [[Absurd teater|absurde teater]] (i likhet med [[Samuel Beckett|Beckett]] og [[Eugène Ionesco|Ionesco]]) med en gjenkjennbar realisme (jfr. [[Henrik Ibsen|Ibsen]]) som tidvis var skremmende. Han startet sin profesjonelle karriere i [[1951]], og skrev i alt 29 stykker i løpet av knapt 50 år. I [[2005]] mottok han [[Nobelprisen i litteratur]]. <!--Hans første stykke var ''Rommet'' (''The Room'', [[1957]]).--> Hans dramatikk er ofte preget av sterke konflikter blant ambivalente karakterer som kjemper en verbal kamp for å få gjennomslag for sin versjon av fortiden – stilistisk preget av teatralske pauser, komisk beregning, ironi og trusler. I den grad en dramatiker tvinger sitt publikum til å høre etter var det Pinter som greide det, samtidig som han viste dagligspråkets særegenheter og rikdom. «Han fikk oss til å høre nærmere på oss selv.»<ref>Clapp, Susannah: [http://www.guardian.co.uk/culture/2008/dec/28/pinter-theatre ''He made us listen to ourselves more closely''] The Observer, 28. desember 2008</ref> Et eksempel er ''Hjemkomsten'' (''The homecoming'', 1964) hvor en sønn kommer tilbake fra Amerika med sin nye hustru. Hun er en tidligere [[Prostitusjon|prostituert]] som fortsatt jager menn, og som utenforstående opptrer hun som en [[katalysator]] som utløser hun latente konflikter.

Andre betydningsfulle dramatikere var [[John Arden]] (født [[1930]]), som blandet realisme med poetisk dialog, og tragikomikerne [[Joe Orton]] ([[1933]]–[[1967]]), [[Tom Stoppard]] (født [[1937]]), og [[Peter Nichols]] (født [[1927]]).

=== ''Ikke gå stille inn i natten'' ===
[[Fil:Dylan Thomas's study Laugharne.jpg|thumb|right|[[Dylan Thomas]] enkle skrivebord til 5 [[britisk pund|britiske pund]] er bevart slik det var i hans skrivestue, en tidligere garasje nærheten av Boat House i Laugharne.]]
[[Fil:Roger McGough water poetry Liverpool 2.jpg|thumb|En skulpturinstallasjon i London basert rundt [[Roger McGough]]s poetiske påkalling av [[vann]].]]
[[Dylan Thomas]] ([[1914]]–[[1953]]) fra [[Wales]] ble en levende legende: begavet som få, men med en livsappetitt som kunne drepe de fleste. Når han ikke diktet eller drakk livnærte han seg som journalist. Hans dikt var fyldige, hypnotiske ordmalerier. ''Under Milk Wood'' var et radiohørespill som senere ble tilpasset teateret. Horen Polly synger om sitt mangfoldige nattliv og blir overhørt av presten. Når sangen slutter sukker han: «Lovet være Gud! Vi er et musikalsk folk.» Også Thomas dikt lød godt i øret, han la vekt på vellyd, og hans høytlesning med [[walisisk]] aksent ble berømte, også i [[Amerikas forente stater|USA]]. Hans dikt ''Do not go gentle into that good night'' handlet om farens død. Diktet har ingen annen tittel enn første linje som blir gjentatt som et refreng. Dylan Thomas’ harde liv tok ham igjen til slutt. Han kollapset på en turné i USA i 1953 og døde på [[Chelsea Hotel]] i [[New York]]. Han ble 39 år.

Waliseren [[Ronald Stuart Thomas]]' ([[1918]]–[[2000]]) enkle, direkte og ærlige stil om fattige slitere på landsbygda, markerte walisisk nasjonalitet, åndelighet og dype motvilje mot angliseringen. [[John Heath-Stubbs]] ([[1918]]–[[2006]]) vendte seg mot klassiske myter, som i hans lange [[Arthur av britene|arthurianske]] dikt ''Artorius'' ([[1972]]). [[Philip Larkin]] ([[1922]]–[[1985]]), karakterisert som en av de største engelske poetene i moderne tid, fikk sitt gjennombrudd med utgivelsen av sin andre diktsamling, ''The Less Deceived'' ([[1955]]). Man kan finne svake ekko av den frodig Thomas hos Larkin, men han er likevel langt mer forsiktig og akademisk.

Anglo-amerikanske [[Thom Gunn]] ([[1929]]–[[2004]]) vakte kritikernes interesse allerede med sin første diktsamling, ''Fighting Terms'' (1954), som han skrev i sin ungdomstid i England. På denne tiden var han med i den engelske litterære bevegelsen ''The Movement'', og lyrikken hans var preget av en hard, direkte og metrisk konsentrert form. I 1954 bosatte han seg i USA og beveget seg mot en løsere stil med frie vers. [[Ted Hughes]] ([[1930]]–[[1998]]), tragisk gift med amerikanske [[Sylvia Plath]] ([[1932]]–[[1963]]), benyttet seg av naturens voldsomme krefter som tema og billedstoff. Han er blitt karakterisert som en av de beste poeter i sin generasjon, og ble ''[[poet laureate]]'' fra [[1984]] og til sin død.

[[Liverpool-poetene]] viser til et antall av unge, innflytelsesrike poeter på [[1960-årene|1960-tallet]] fra [[Liverpool]]. Disse var en engelsk forlengelse av den amerikanske [[Beat-generasjonen|beat-bevegelsen]]. Deres utgangspunkt var den frodige [[Populærkultur|popkulturen]] i Liverpool som også frambrakte [[The Beatles]] og andre popgrupper. De fremste var [[Adrian Henri]] ([[1932]]–[[2000]]), [[Roger McGough]] (født [[1937]]) og [[Brian Patten]] (født [[1946]]), men også andre lyrikere fra andre steder i England var knyttet til den samme bevegelsen, som [[Pete Brown]] fra [[London]] som blant annet skrev sangtekster for rockegruppa [[Cream|The Cream]]. Det musikalske er et nøkkelord, både Henri og McGough hadde bakgrunn i [[jazz]]miljøet. Dikterne reiste på turnéer med diktene sine leste dem opp på scenen i nattklubber og i [[pub]]er, utga dem på grammofonplater, ofte ledsaget av musikk, og først senere ble de trykket tradisjonelt i en bok. Til tross for folkeligheten og det musikalske i diktene, var de også preget av eksperimenter og nyskapende lek med ord.

=== Det fantastiske og populære ===
[[Fil:Jk-rowling-crop.JPG|thumb|upright|[[J.K. Rowling]]s syv romaner om Harry Potter har så langt (2009) solgt i over 300 millioner bøker på i alt 60 språk.]]
Engelsk «fantasy» eller [[fantastisk litteratur]] står i en posisjon for seg, og er kanskje mer solid tuftet på en litterær tradisjon enn den tilsvarende [[Amerikansk litteratur|amerikanske]]. Det gjelder ikke minst [[J.R.R. Tolkien]] ([[1892]]–[[1973]]) som var professor i [[angelsaksisk språk]], [[engelsk]] og [[litteratur]]. Hans tredelte roman ''[[Ringenes herre]]'' ([[1954]]–[[1955]]) var lenge kun dyrket av liten skare beundrere, men fra [[1960-årene|1960-tallet]] begynte antallet lesere å vokse, særlig blant unge, noe som kulminerte i den spektakulære filmatiseringen fra 2001-03 ved regissøren [[Peter Jackson]]. 

Tolkien tilhørte en litterær diskusjonsgruppe, ''The Inklings'', sammen med en annen britisk akademiker og forfatter, hans nære venn [[C.S. Lewis]] ([[1898]]–[[1963]]). Mens Tolkien trakk veksler på [[norrøn mytologi|norrøn]] og [[germansk mytologi]], var Lewis preget av klassisk [[gresk mytologi]] og sin [[Kristendom|kristne tro]], noe han ga uttrykk for både som [[essay]]ist og i sin syvbinds romanserie ''[[Narnia|Legenden om Narnia]]'' ([[1950]]–[[1956]]), mer skrevet for et yngre publikum. 

Også [[Philip Pullman]] (født [[1946]]) tilhører samme fantastiske tradisjon med trilogien ''[[Den mørke materien]]'', utgitt mellom [[1995]] og [[2000]]. I motsetning til Lewis er Pullman [[ateisme|ateist]], og han har blitt angrepet av kristne for at bøkene hans formidlet negative holdninger til religion, og særlig kristendom, noe Pullman selv har avvist. Det er [[teokrati]]et han angriper.

[[Neil Gaiman]] (født [[1960]]) er en forfatter av fantasy, tegneserier og filmmanus. Hans kanskje mest kjente verk er den lange tegneserien ''[[The Sandman|Sandman]]'' (utgitt i årene [[1988]]–[[1996]]), som opptegner hendelsene til Morpheus, som hersker over [[drøm]]menes verden, noe Gaiman selv har sammenfattet i forordet til ''Endless Nights'': ''«Drømmenes herre erfarer at man må endre seg eller dø, og tar sin beslutning.»''<ref>"The Lord of Dreams learns that one must change or die, and makes his decision."</ref><ref>[http://www.greenmanreview.com/book/book_gaiman_sandmanomni4.html Neil Gaiman] {{Wayback|url=http://www.greenmanreview.com/book/book_gaiman_sandmanomni4.html |date=20090822131031 }}</ref>
Både Gaiman og [[Alan Moore]] (født [[1953]]), som har en tilsvarende produksjon, har vunnet mange priser og har en nær kultlignende status hos sine lesere.

[[J.K. Rowling]] (født [[1965]]) har også hatt enorm suksess hos en noe yngre lesergruppe med sin populære, syv bind sterke romanserie om den unge trollmannen [[Harry Potter]], utgitt i tiden mellom [[1997]] og [[2007]]. Felles for alle de nevnte forfatterne er at bøkene deres har gitt opphav til påkostede og teknisk avanserte filmer.

=== Røtter utenfor Storbritannia ===
[[Fil:Salman Rushdie in New York City 2008.jpg|right|thumb|upright|[[Salman Rushdie]] i 2008.]]
[[Fil:Kazuo Ishiguro by Kubik.JPG|thumb|upright|[[Kazuo Ishiguro]] i 2005.]]
Å avgrense den engelske litteraturen er et evigvarende problem. Enkelte irske, skotske og walisiske forfattere faller naturlig innenfor engelsk litteratur ved at de virket i det engelske litterære landskapet. I de siste tiårene oppsto et særtrekk ved at mange av de mest framtredende forfatterne hadde røtter utenfor [[Storbritannia]], noe som naturlig nok også preget deres forfatterskap. Det kan se ut som en ironi at 1900-tallets engelske litteratur ble innledet med [[Rudyard Kipling]]s skildringer av briters liv i koloniene, og ble avsluttet med en rekke forfattere som skildret den motsatte reisen: ''fra [[Det britiske imperiet|koloniene]], og til Storbritannia''.

[[V.S. Naipaul]] (født [[1932]]), født i [[Trinidad og Tobago]], en daværende britisk koloni, av [[hinduisme|hinduisk]] og [[Karibia|vestindisk]] slekt, ble tildelt [[Nobelprisen i litteratur]] i [[2001]], og ble siden adlet av den britiske dronningen. I sine bøker fokuserer han blant på religionens rolle, hvor især hans syn på [[islam]] har vakt vrede i [[islam|muslimske]] kretser. [[Nasjonalisme]] og [[kolonialisme]] er likeledes emner han har vært opptatt av.

[[Salman Rushdie]] (født [[1947]]) er født i [[Mumbai|Bombay]], men utdannet ved [[University of Cambridge|Universitetet i Cambridge]]. Hans verker beveger seg i grenselandet mellom mange forskjellige [[sjanger|sjangre]], som [[magisk realisme]], [[postmodernisme]] og [[postkolonialisme]]. Rushdies måte å bruke språket på er levende og utfordrende, og han eksperimenterer med å blande uttrykk fra andre språk, særlig [[urdu]]/[[hindi]] inn i teksten. Han ble verdenskjent med ''[[Sataniske vers (roman)|Sataniske vers]]'' ([[1988]]). I et kapittel henviser Rushdie til en [[apokryfer|apokryf]] muslimsk legende hvor profeten [[Muhammed]] i et svakt øyeblikk anerkjente andre guddommer enn [[Allah]]. Til tross for bokens åpenbare litterære kvaliteter, druknet disse nesten i en politisk fordømmelse, særlig fra muslimsk hold, noe som gikk så langt som at forfatteren ble truet på livet. Selv om forfølgelsen har kostet mye, har Rushdie fortsatt som kunstner, og videreutviklet sitt blomstrende forfatterskap.

[[Timothy Mo]] (født [[1950]] av britisk mor og [[Kina|kinesisk]] far) levde i [[Hongkong]] til han var ti år. Han har blitt nominert («shortlisted») til den prestisjefylte [[Bookerprisen]] flere ganger, blant annet for ''Sour Sweet'' ([[1982]]), selv om hans forfatterskap foreløpig kun teller fem romaner.

[[Hanif Kureishi]] født i [[London]] i [[1954]]) av [[pakistan]]ske foreldre, skriver særlig drama, men også romaner. Temaene er rase, nasjonalisme, [[innvandring]] og [[seksualitet]].

[[Kazuo Ishiguro]] (født [[1954]]) ble født i [[Japan]] og familien flyttet til England i [[1960]]. En rekke av hans romaner har handling fra fortiden, slik som ''Resten av dagen'' – som er filmet. ''Never Let Me Go'' fra [[2005]] har [[Futurisme|futuristiske]] overtoner med en handling som paradoksalt nok er plassert på slutten av [[1990-årene|1990-tallet]], men i en alternativ verden. Ishiguro skrev også fire sangtekster til [[jazz]]sangeren [[Stacey Kent]]s album ''Breakfast On the Morning Tram''.

[[Zadie Smith]] (født [[1975]] i London av en mor fra [[Jamaica]]) tjente i studietiden til livets opphold som jazzsanger. På samme tid skrev hun en serie noveller for en studentavis (utgitt som ''May Anthologies'') og romanen ''Hvite tenner'' (''White Teeth'', 2000) – hennes debut og gjennombrudd. Senere har hun gitt ut bøkene ''The Autograph Man'' (2002 ) og ''On Beauty'' (2005). Den siste ble nominert til ''Man Booker Prize'' og tildelt ''Orange Prize'' for skjønnlitteratur i 2006.

=== De siste tiårenes fremste romaner ===
[[Fil:Ianmcewan.jpg|thumb|upright|right|Ian McEwan]]
[[Fil:Douglas adams portrait.jpg|thumb|upright|right|Douglas Adams]]
De siste tiårene har blant annet [[Anthony Burgess]] ([[1917]]–[[1993]]) levert litteratur av høy kvalitet. Burgess' [[dystopi]]ske roman ''Den mekaniske appelsin'' ([[1962]]) er bedre kjent under originalnavnet ''[[A Clockwork Orange]]'', og er manusgrunnlag for kultfilmen med samme navn. Hans ''opus magnum'', ''Earthly Powers'' (''Jordiske makter''), ble utgitt i [[1980]]. Burgess var også en habil komponist og [[Lingvistikk|lingvist]].

[[John Fowles]]' ([[1926]]–[[2005]]) roman ''Den franske løytnantens kvinne'' ([[1969]]) ble filmatisert i [[1981]] etter manus av Harold Pinter. 

[[Patrick O'Brian]] ([[1914]]–[[2000]]) fikk en renessanse etter at han ble relansert i USA tidlig på 1990-tallet, og ikke minst i forbindelse med filmatiseringen av ''Master and Commander: The Far Side of the World''. Filmen inneholder utvalgte hendelser fra tre av de 20 historiske sjøromanene i [[Aubrey/Maturin-serien]].

Journalisten [[Giles Foden]] (født [[1967]]) skrev ''The Last King of Scotland'' i [[1998]], en fiktiv skildring av den [[afrika]]nske [[diktatur|diktatoren]] [[Idi Amin]]s regime i [[Uganda]]. [[Douglas Adams]] ([[1952]]–[[2001]]) fornyet [[science fiction]]-sjangeren i det [[humor]]istiske og absurde fembindsverket ''[[Haikerens guide til galaksen]]''.

''[[Bookerprisen|Man Booker Prize for Fiction]]'' blir årlig utdelt til den beste romanen skrevet på engelsk av en innbygger i [[Samveldet av nasjoner|Samveldet]], [[Irland]] eller [[Zimbabwe]].<ref>[http://www.themanbookerprize.com/prize/about/rules-and-entry Booker Prize: rules] Besøkt 09.09.2009</ref> Prisen har så høy status at bare det å bli nominert gir stor omtale og salg, og er derfor også av stor betydning for bokbransjen.<ref>[http://www.newstatesman.com/books/2008/10/booker-prize-british-literary'' The Booker's Big Bang'', New Statesman, 09.10.2008] {{Wayback|url=http://www.newstatesman.com/books/2008/10/booker-prize-british-literary |date=20090822030423 }} besøkt 09.092009</ref> Bookerprisen har ført en rekke forfattere av lødige romaner fram i lyset siden den første utdelingen i [[1968]].

Blant britiske prisvinnerne fra senere år er [[Pat Barker]] (født [[1943]]) med romanen ''The Ghost Road'' i [[1995]], det tredje bindet i en trilogi som følger britiske offiserer skadet av bombesjokk under den første verdenskrig. [[Graham Swift]] (født [[1949]]) vant prisen i [[1996]] med ''Last Orders'' som utforsker forholdene til en gruppe krigsveteraner i London. Den produktive [[Ian McEwan]] (født [[1948]]) fikk prisen i [[1998]] for ''Amsterdam'', en moralsk fortelling om en avisredaktør og en komponist. [[Alan Hollinghurst]] (født [[1954]]) fikk prisen for sin femte roman ''[[Den skjønne linje]]'' i [[2004]] som følger den homoseksuelle hovedfiguren mot et bakteppe av hykleri, [[aids]], rikdom og galskap.

[[Salman Rushdie]] vant i 1981 Bookerprisen for sin episke roman ''Midnattsbarn'', en bok som ved hjelp av [[magisk realisme]] skildrer [[India]]s overgang fra britisk kolonialisme til uavhengighet. Under prisens 25-årsjubileum i 1993 ble ''Midnattsbarn'' kåret til den beste prisbelønte boka så langt, og under 40-årsjubiléet i 2008 ble Rushdie tildelt en lignende pris for samme bok.<ref>ABCnyheter: [http://www.abcnyheter.no/node/70206 «Midnattsbarn» kåret til beste roman], 11. juli 2008</ref><ref>[http://books.guardian.co.uk/news/articles/0,,2258500,00.html ''Best of the Booker'', The Guardian, 21. february 2008] besøkt 4. september 2009</ref><ref>[http://news.bbc.co.uk/1/hi/entertainment/7499495.stm ''Rushdie wins Best of Booker prize'', BBC News, 10. july 2008] besøkt 4. september 2009</ref>