Redigerer Embetsmannsstaten (avsnitt)

==== Statsrådssaken (1872–1880) ====
En gammel tanke om at statsrådene skulle kunne forklare seg i Stortinget ble foreslått av [[Christian Magnus Falsen]] allerede 1824. Forslaget ble enstemmig nedstemt av et i hovedsak embetsmannsdominert Storting. Frederik Stang var for forslaget i 1850-årene da det ble tatt opp igjen. Han argumenterte for at det kunne hindre misforståelser og skape et bedre forhold mellom regjeringen og Stortinget. Også Schweigaard var for. I 1872 hadde mye forandret seg. Stang så nå at Stortinget ville utnytte dette til å få kontroll på regjeringen, og tanken på å samle all makt i Stortinget – Høyesterett unntatt – var for ham grunnlovsstridig.<ref>Side 323-324, Jensen</ref>

Opposisjonen fremmet statsrådssaken igjen i 1872. Dette var en av Sverdrups hovedsaker, og han brukte mye tid på den. Han lyktes også å få med Søren Jaabæk på forslaget. Det gikk igjennom i Stortinget. Da saken kom til regjeringen, ble det intens diskusjon internt mellom de som støttet og de som var imot. Stang var ikke den eneste som var skeptisk, og han lyktes i å samle folk som var imot vedtaket, og regjeringen anbefalte sanksjonsnektelse. Det kostet enkelte statsråder posisjonene sine, deriblant [[Ole Jacob Broch]] og [[Nils Christian Irgens]]. Disse ble erstattet av statsråder som var på samme politiske side som de gjenværende.<ref>Side 482-94, Try</ref>

Oscar II nektet sanksjon. Stortinget svarte med et mistillitsvotum, men det fikk ingen virkning. Regjeringen hadde lyktes å stå imot angrepene fra Sverdrup og hans allierte.<ref>Side 485, Try</ref> Flere av de som var alliert med Sverdrup så også at en lov om at statsråder skulle møte i Stortinget ville medføre [[parlamentarisme]]. Mange fryktet parlamentarisme, delvis fordi det kunne skifte balansen over til Stortinget som en mektigere part, og andre var bekymret for at parlamentarisme ville hindre den frie diskusjon fordi stortingsrepresentantene ville være for partiavhengige. Ueland delte begge bekymringer.<ref>Side 298, 327, Jensen</ref>

Regjeringen Stang kom med et eget lovforsalg, der de mente at statrådene kunne stille i Stortinget under forutsetning av at det ble oppløsningsrett for kongen, begrensning av tingsamlingene til fire måneder, rett til å avgjøre sanksjonsspørsmålet etter at stortingssesjonen var over, og faste regler for statsrådpensjoner. Forslaget ble avvist enstemmig.<ref>Side 328, Jensen</ref>