Redigerer Edvard Grieg (avsnitt)

=== Orkesterverk ===

==== Symfoni ====
Symfonien i c-moll, EG 119, fullført i 1864, ble skrevet på oppfordring av [[Niels W. Gade]]. Grieg dirigerte i hvert fall deler av verket ved forskjellige anledninger, men det er mulig at han aldri framførte første satsen. Grieg ønsket heller ikke å gi ut symfonien siden han mente at den gav uttrykk for en svunnen Schumann-periode i hans liv. Han var også blitt kjent med [[Johan Svendsen]]s første symfoni, som han muligens holdt for å være bedre enn sin egen. Dermed la han bort verket og skrev senere «Må aldrig opføres! E.G.» på manuskriptets første side. [[Bergen Offentlige Bibliotek]] pleide likevel å låne bort kopier av materialet, og det er derfor overraskende at symfoniens første fullstendige framførelse i nyere tid ikke skjedde før 10. desember 1980, da Vitalij Katajev oppførte den med det Sovjetiske Statskringkastingsorkester, i dag kjent som Tsjaikovskij Symfoniorkester.<ref>{{Språkikon|en}}[http://www.meloman.ru/?id=143&language=switch Om Tsjaikovskij Symfoniorkesteret]</ref> Bergen Offentlige Bibliotek bestemte seg deretter for å frigi materialet.<ref>[http://www.griegsociety.org/default.asp?kat=1022&id=4778&sp=1 Den forbudte symfoni] {{Wayback|url=http://www.griegsociety.org/default.asp?kat=1022&id=4778&sp=1 |date=20111024213128 }}, besøkt 20/11-2009</ref> Symfonien ble i en lettere retusjert orkestrering oppført ved [[Festspillene i Bergen]] i 1981. Det eksisterer nå en rekke plateinnspillinger av symfonien. [[Max Abraham|Peters]] forlaget i Frankfurt/Main publiserte i 1984 et partitur som imidlertid ikke er helt tro mot Griegs manuskript.<ref>Oelmann, Klaus Henning (1993): Edvard Grieg - Versuch einer Orientierung. Egelsbach Köln New York: Hänsel-Hohenhausen, ISBN 3 89349 485 5, s. 484-517</ref> Symfonien er også tatt med i bd. 11 av Griegs ''Samlede verker''.

Grieg selv hevdet at han ikke trengte mer enn to uker til å skrive og orkestrere symfoniens førstesats.<ref>Kortsen, Bjarne (2001): Glimt fra norsk musikkhistorie fra de eldste tider til i dag (studia musicologica Bergensis, serie a). Bergen: Editio norvegica, ISBN 82 995874 17, s. 66-69</ref> I et historisk-estetisk perspektiv står verket mellom [[Robert Schumann]]s tredje og [[Johannes Brahms]]' første symfoni. Det finnes Schumannske trekk spesielt i andre og fjerde sats, mens koralseksjonen i fjerdesatsen tydelig peker framover mot Brahms. Fra et musikkteoretisk standpunkt er finalesatsen den mest interessante. Grieg gir satsen en form som står mellom [[sonatesatsform|sonatesats]] og sonaterondo.{{Tr}} Det mest bemerkelsesverdige er at Grieg innfører et nytt tema i [[sonatesatsform|gjennomføringen]], det vil si i en formdel som ellers er forbeholdt det [[Motivisk-tematisk arbeid|motiviske arbeidet]] med temaene som er framstilt i [[sonatesatsform|eksposisjonsdelen]].

Det er godt mulig at symfoniens gjenoppdagelse på 1980-tallet mest var et mediefenomen, ikke en kunstnerisk begivenhet.<ref>Johnsen, Geir: Edvard Griegs c-moll-symfoni som mediebegivenhet. Studia musicologica norvegica 1982, «8»:53–68</ref> Analysene og omtalene i musikkhistorisk litteratur viser imidlertid at Grieg kanskje var litt vel streng med seg selv.<ref>Skyllstad, Kjell: Thematic Structure in Relation to Form in Edvard Grieg's Cyclic Works. Studia musicologica norvegica 1977, «3»:75–94</ref>

[[Fil:Piano Concerto in A minor, Op. 16; Allegro moderato molto e marcato.png|thumb|450px|Hovedtema i Griegs klaverkonsert, 3. sats]]
Blant Griegs etterlatte skisser finnes det et utkast til et [[Symfonisk dikt]] ved navn ''I forår'' som kanskje var tenkt som hans andre forsøk i symfonigenren. Det er også mulig at ''I forår'' skulle bli motstykket til konsertouverturen ''I høst'', op. 11.

==== Klaverkonsert ====
:''Utdypende artikkel: [[Griegs pianokonsert i a-moll|Griegs klaverkonsert i a-moll]]''

Klaverkonserten fra 1868 ble skrevet i [[Søllerød]] i [[Danmark]] under en av de mange reisene han gjorde dit for å dra nytte av klimaet. «a-moll-konserten» som den ofte kalles, er et av Griegs viktigste verk, og fremdeles en av verdens mest spilte pianokonserter. Urframføringen skjedde i [[København]] 3. april 1869 med [[Edmund Neupert]] som solist. Grieg kunne ikke være til stede og fikk ikke oppleve den enestående suksessen. Siden verket ble så populært, framførte Grieg verket en rekke ganger, og han foretok flere endringer gjennom årene, den siste så sent som 1907.

Åpningstonene A &ndash; A &ndash; G{{Music|sharp}} &ndash; E er et typisk Grieg-[[Motiv (musikk)|motiv]] som han brukte i mange av sine verk. Komposisjonen viser tydelig at Griegs interesse for [[norsk folkemusikk]] var blitt vekket, for eksempel i pianoets [[Lausdans|hallingrytmer]].

==== Peer Gynt ====
:''Utdypende artikkel: [[Peer Gynt (Grieg)]]''
I 1874 bestemte [[Henrik Ibsen]] seg for å lage en teaterversjon av sitt dramatiske dikt [[Peer Gynt]] for fremføring i Christiania. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, men det var også vanlig å oppføre skuespill med tilhørende scenemusikk. Ibsen ba derfor Grieg om å komponere denne. Den nye produksjonen hadde premiere den 24. februar 1876 i [[Christiania Theater]], under ledelse av [[Johan Hennum]].<ref name="Kortsen">Kortsen, Bjarne. (2009, 13. februar). Johan Hennum. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 26. desember 2014 fra https://nbl.snl.no/Johan_Hennum.</ref> Den ble en umiddelbar suksess og spilt mange kvelder, inntil en brann ødela settet og kostymene.

For å gi musikken liv uavhengig av Ibsens drama, arrangerte Grieg to suiter for konsertoppførelse med symfoniorkester, og disse to inneholder noe av hans mest slagkraftige orkestermusikk.

Suite nr. 1 er trolig den mer populære, med satsene «[[Morgenstemning i ørkenen|Morgenstemning]]», «Aases død», «[[Anitras dans]]» og «[[I Dovregubbens hall]]». I suite nr. 2 finner vi «Bruderovet», «Arabisk dans», «Peer Gynts hjemfart» og «[[Solveigs sang]]». En versjon som også inneholdt «Dans av Dovregubbens datter», ble trukket tilbake etter en framførelse den 4. februar 1893 med Gewandhaus-orkesteret i Leipzig.

''Peer Gynt'' er et mangefasettert verk som kan forstås på ulike måter, eksempelvis som en satire, et moralstykke eller et eventyrspill. Griegs musikk er blitt kritisert for å være for romantisk, og har av ettertiden noen ganger blitt beskyldt for å tilsløre Ibsens skildring av livsløgneren og unnvikeren Peer: «Publikum kom til å elske det som den danske kritikeren Frederik Schyberg kalte "den kåpe av stemning" som Griegs musikk kastet over "Ibsens haarde og beske skildring av løgneren, egoisten og selvbedrageren Peer".»<ref>[http://www.dyade.no/artikler/dyade/1997/2_97/dyade_2_97_groendahl_nasjonalmomentet_peer_gynt.shtml Carl H Grøndahl. Nasjonalmonumentet Peer Gynt]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }} I: Dyade, nr. 2, 1997</ref> Dette kan ha noe med å gjøre at det i dag er de åtte satser i de to suitene som identifiseres med Peer Gynt musikken. ''Hele'' Gynt-musikken omfatter derimot opp til 32 numre, avhengig av hvilket partitur som velges. Og råskapen i «Nattscenen» og den underfundige erotikken i «Peer og seterjentene» hører til det ypperste Grieg har komponert.

[[Fil:Peer Gynt montagne thème A.jpg|thumb|450px|Hovedtema i «I Dovregubbens hall» fra ''Peer Gynt''-musikken]]
Koret til «[[I Dovregubbens hall]]» som Grieg av forståelige grunner måtte sløyfe i suiten, synes å tilføye musikken noe uhyggelig og truende som ikke kommer til overflaten i orkesterversjonen. Følgende uttalelse knytter seg til nummeret "Dans av Dovregubbens datter":
:''«… Og så har jeg gjort noe til Dovregubbens hall, som jeg bokstavelig ikke kan tåle å høre på, slik som det klinger av kukaker, av norsknorskhet og segselvnokhet! Men jeg venter meg at ironien skal kunne føles. Især når Peer Gynt etterpå mot sin vilje nødes til å si: 'Både dansen og spillet var katten klore meg riktig pent.'»''.<ref>Edvard Grieg i Brev til Frants Beyer, 27. august 1874, referert i [[#Dahl2007|Erling Dahl jr.]] s. 89, se også Grieg, Edvard (1977): Brev til Frants Beyer. Ny og fullstendig utgave v/Bjarne Kortsen. Bergen: Editio norvegica</ref>

Grieg hadde opprinnelig tenkt å ta dette nummeret med i suiten, men fant ut at det bare hørte hjemme på teatreret.

Et noenlunde fullstendig partitur kom med opusnr. 23 først ut etter Griegs død i 1908, utgitt av [[Johan Halvorsen]] ved [[Max Abraham|Peters]] forlag i Leipzig. Mange andre komponister har før og siden satt musikk til stykket, for eksempel [[August Söderman]] i 1870, [[Werner Egk]] i 1938 og [[Harald Sæverud]] i 1948. Sæverud skrev sin musikk som i dag stort sett er glemt, til [[Hans Jacob Nilsen]]s antiromantiserende oppsett på nynorsk. «Nå vil jeg altså prøve å sette opp Peer Gynt slik at Ibsens mening med stykket kommer frem. Det er såvidt jeg kan forstå en oppgave som bare ligger og venter på å bli løst.».<ref>Fra et brev til komponisten, datert 24/2-1947</ref>