Redigerer Discoveryekspedisjonen (avsnitt)

== Etterspill ==
Scott fikk permisjon fra marinen for å skrive den offisielle ekspedisjonsutredningen, ''The Voyage of the Discovery'', som ble publisert i 1905 og solgte godt.<ref>Crane, s. 322</ref> Scotts utredning i boken om Shackletons sammenbrudd på vei nordover mot «Discovery» førte imidlertid til uenighet mellom de to. Uenigheten stod spesielt om Scotts versjon av i hvilken utstrekning hans følgesvenn hadde blitt fraktet på sleden. Implikasjonen var at Shackletons sammenbrudd hadde forårsaket den relativt lite imponerende sørlige rekorden.<ref>Huntford (Shackletons biografi), s. 143-44</ref>  

Scott gjenopptok til slutt sin karriere i marinen; først som assistent for sjefen for marinens etterretning, og deretter som flaggkaptein for [[kontreadmiral]] [[George Egerton]] på [[HMS «Victorious» (1895)|HMS «Victorious»]].<ref>Crane, s. 325</ref> Til tross for hans aversjon mot rampelyset hadde han på denne tiden blitt nasjonalhelt,<ref name="P80" /> og ekspedisjonen ble presentert for offentligheten som en triumf. Denne eufori var ikke gjenstand for objektiv analyse eller gjennomtenkte vurderinger av ekspedisjonens styrke og svakheter. Spesielt Scotts forherligelse av menneskelig trekkraft som noe mer nobelt enn andre teknikker for isferder ledet til en generell mistillit mot metoder som utnyttet ski og hunder. Denne tenkemåten ble viderebrakt til senere britiske ekspedisjoner.<ref>Jones, s. 71</ref> Dette forundret erfarne isfarere som [[Fridtjof Nansen]], som vanligvis ble spurt til råds om slike anliggender, men ofte ble avfeid.<ref>Huntford, s. 138–39</ref><ref>Jones, s. 83</ref>  

Discovery-ekspedisjonen ble starten på den antarktiske karrieren for flere personer som ble betrodde deltagere og ledere for ekspedisjoner i de etterfølgende femten år. Bortsett fra Scott og Shackleton vendte Frank Wild og Ernest Joyce fra nedre dekk gjentatte ganger tilbake til isen, tilsynelatende ute av stand til å komme seg tilbake til et normalt liv.<ref>Riffenburgh, s. 126</ref> William Lashly og Edgar Evans, Scotts følgesvenner på reisen vestover i 1903, allierte seg med lederens fremtidige planer og ble hans faste sledepartnere. Tom Crean fulgte både Scott og Shackleton på senere ekspedisjoner. Løytnant «Teddy» Evans, førsteoffiser på unnsetningsskipet «Morning», begynte å legge planer for en egen ekspedisjon før han ble med på laget til Scott i 1910.<ref>Crane, s. 401–02</ref>

Kort tid etter at han gjenopptok sine oppgaver i marinen avslørte Scott sin intensjon om å vende tilbake til Antarktis ovenfor Royal Geographical Society, men informasjonen ble ikke offentliggjort på dette stadiet.<ref name="Riff108">Riffenburgh, s. 108–16</ref> Shackleton kom Scott i forkjøpet da han tidlig i 1907 annonserte sine planer om å lede en ekspedisjon med de to målsettingene om å nå både den geografiske og den magnetiske Sydpolen. Under press gikk Shackleton med på ikke å arbeide fra McMurdo-sundet, ettersom Scott hevdet det var hans arbeidsområde.<ref name="Riff108" /> Shackleton var imidlertid tvunget til å bryte dette løftet ettersom han ikke var i stand til å finne et annet trygt landingssted.<ref>Riffenburgh, s. 153–55</ref> Hans ekspedisjon var svært vellykket. Fremstøtet mot sør endte ved 88°23', mindre enn 100 geografiske miles fra Sydpolen, og gruppen i nord nådde punktet for den magnetiske Sydpolen.<ref>Riffenburgh, s. 221–33 og s. 235–44</ref> Shackletons avtalebrudd førte imidlertid til en betydelig forverring i forholdet til Scott, som avviste sin tidligere ledsager som en løgner og en kjeltring.<ref>Huntford (Shackletons biografi), s. 304</ref>

Scotts planer ble etter hvert en realitet &ndash; en omfattende vitenskapelig og geografisk ekspedisjon med erobringen av Sydpolen som sitt hovedmål. Scott var ivrig etter å unngå amatørstempelet som hadde vært knyttet til Discovery-ekspedisjonens vitenskapelige arbeid. Han utnevnte Edward Wilson som sin viktigste vitenskapsmann, og Wilson valgte ut et erfarent mannskap.<ref>Preston, s. 111–12</ref> Ekspedisjonen satte avsted i juni 1910 i «Terra Nova», et av Discovery-ekspedisjonens unnsetningsskip. Ankomsten til Antarktis samtidig som [[Roald Amundsen|Amundsens]] norske ekspedisjon kompliserte [[Terra Nova-ekspedisjonen|ekspedisjonens]] program og det påfølgende [[kappløpet om Sydpolen]]. Amundsens gruppe nådde Sydpolen [[14. desember]] 1911, og returnerte trygt hjem. Scott og fire ledsagere, inkludert Wilson, ankom Sydpolen [[17. januar]] 1912; alle fem omkom på hjemreisen.<ref>Preston, s. 197–205</ref>