Redigerer Dionysos (avsnitt)

=== Moderne syn ===
Dionysos har forblitt en inspirasjon til kunstnere, filosofer og skribenter inn i moderne tid. ''Die Geburt der Tragödie'', 1872 (''Tragediens fødsel'', 1969) har den tyske filosofen [[Friedrich Nietzsche]] satt Dionysos opp som kontrast til guden [[Apollon]] som et symbol på en fundamental, uinnskrenket [[Estetikk|estetisk]] prinsipp for kraft, musikk, og beruselse versus prinsippet av innsikt, form og skjønnhet representert av den sistnevnte. Nietzsche hevdet også at de eldste formene for gresk tragedie var i sin helhet basert på Dionysos' lidelser. Nietzsche fortsatte å overveie og studere figuren Dionysos som han reviderte i de siste sidene av sin verk fra 1886 ''Jenseits von Gut und Böse'', 1886 (''Hinsides godt og ondt'', 1989). Denne nye oppfatningen av den nietzchianske Dionysos ble påberopt som en legemliggjøring av den sentrale vilje til makt i Nietzsches senere verk som ''Der Antichrist'', 1888 (''Antikrist'', 2003) og ''Ecce Homo'', 1888 (''Ecce Homo'', 1970)

[[Károly Kerényi]], en [[Ungarn|ungarsk]] forsker av [[Klassisk|klassisk filologi]] og en av grunnleggerne av [[gresk mytologi]] karakteriserte Dionysos som en representant for det psykologiske livskraften (Zoê).<ref>Kerenyi, K. (1976): ''Dionysus; Archetypal Image of Indestructible Life'', Princeton/Bollingen</ref> Andre forskere, som også har fulgt den psykologiske fortolkningen, har plassert Dionysos' følelsesbetoning i forgrunnen ved å fokusere på glede, redsel eller hysteri assosiert til guden.<ref>Jeanmaire, H. (1951): ''Dionysus: histoire du culte de Bacchus'', Payot, s. 106ff</ref><ref>Johnson, R. A. (1987): ''Ecstasy; Understanding the Psychology of Joy'', HarperColling</ref><ref>Hillman, J. (1972): "Dionysus Reimagined" i: ''The Myth of Analysis'', HarperCollins, ss. 271-281; Hillman, J. (1980): "'Dionysus in Jung's Writings" i: ''Facing The Gods'', Spring Publications</ref><ref>Thompson, J. (2010): [http://www.mythopoetry.com/mythopoetics/scholar09_thompson.html 'Emotional Intelligence/Imaginal Intelligence'] i: Mythopoetry Scholar Journal, bind 1,</ref><ref>Lopez-Pedraza, R. (2000): ''Dionysus in Exile: On the Repression of the Body and Emotion'', Chiron Publications</ref>

Den russiske poeten og filosofen [[Vjatjeslav Ivanov]] utviklet teorien om dionysianisme som sporet røttene til litterær kunst generelt og til tragedien i særdeleshet til de dionysiske mysterier. Hans syn ble uttrykt i avhandlingene ''The Hellenic Religion of the Suffering God'' (1904), og ''Dionysus and Early Dionysianism'' (1921).

Inspirert av [[James Frazer]] har en del forskere gått Dionysos i sømmene som en [[Døende gud|liv-død-gjenfødsel-guddom]]. Den nevnte mytografen Károly Kerényi benyttet mye energi på Dionysos i sin lange karriere; han oppsummerte sine tanker i verket ''Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life'' (1976).

Dionysos er hovedfigur i [[Aristofanes]]' drama ''Froskene'', senere oppdatert til en moderne versjon av [[Burt Shevelove]] (libretto) og [[Stephen Sondheim]] (musikk og tekster) («Tiden er i dag. Stedet er oldtidens Hellas...»). I stykket dra Dionysos og hans slave Xanthios til Hades for å føre en berømt forfatter tilbake fra de døde og med det håp om at forfatterens tilstedeværelse i verden vil ordne alle jordiske problemer. Aristofanes' drama konkurrer [[Evripides]] mot [[Aiskhylos]] for å ble reddet fra dødsriket, men i det moderne stykket er det [[George Bernard Shaw]] som møter [[William Shakespeare]].