Redigerer Den spanske borgerkrig (avsnitt)

== Kamphandlingene ==

[[Fil:Mugas d'Alcubierre, Rota Orwell.jpg|miniatyr|Restaurerte skyttergraver i Nord-Spania]]

=== 1936 ===
{{Utdypende|Guipúzcoafelttoget|Kampene om Madrid}}
Kupplederen Sanjurjo ble omkom i en flyulykke 20. juli, rett etter at kuppet ble iverksatt. Flyet som skulle frakte ham til Spania for at han skulle slutte seg til kuppet, kolliderte da det skulle ta av i Portugal. Den operative militære ledelsen ble da delt mellom Franco i sør og Mola i nord. Den neste dagen tok nasjonalistene marinebasen i [[Ferrol]], som for øvrig også var Francos fødeby.

Fram til september var det harde kamper om [[Gipuzkoa]], fram til nasjonalistene erobret provinsen og slik isolerte de republikanske styrkene i nord. 13. september falt [[San Sebastián]] og nasjonalistene gikk mot [[Bilbao]], men ble hindret av de republikanske styrkene i [[Bizkaia]].

I sør fikk nasjonalistene en tidlig triumf med stor symbolverdi ved å vinne [[Toledo]] 27. september og slik bryte den republikanske beleiringen av de nasjonalistiske styrkene i militærakademiet i den gamle festningen Alcázar i byen. To dager etter, proklamerte Franco seg selv som ''[[generalissimo]]'' og ''[[caudillo]]''.

I oktober gikk Francos styrker mot Madrid, og innledet et større angrep på byen 8. november. Den republikanske regjeringen hadde evakuert to dager før angrepet kom til [[Valencia]], da det var forventet fra begge sider at nasjonalistene skulle lykkes med å innta hovedstaden. Men nasjonalistenes angrep på Madrid ble slått tilbake etter harde kamper fram til 23. november. Det noe sammenraskede forsvaret, bestående av hovedsakelig utrente sivilister: studenter, arbeidere, kvinner og [[milits]]menn<ref>Lindquist, side 374</ref> sto imot det nasjonalistiske angrepet. En årsak til dette var blant annet ankomsten av militære rådgiver fra [[Den røde armé]], de første enhetene med det innkjøpte sovjetiske materiellet, og de første enhetene av de internasjonale brigadene, selv om bare rundt 3&nbsp;000 av soldatene deltok i de aktive kampene. Da angrepet på Madrid viste seg å være mislykket, sørget Franco for at byen ble bombet, og prøvde i de neste to årene å omringe byen for å [[Beleiring|beleire]] den i stedet.

=== 1937 ===
[[Fil:RobertCapabyGerdaTaro.jpg|miniatyr|[[Robert Capa]] på arbeid i Spania i mai 1937{{Byline|Gerda Taro}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-17036-0005, Spanischer Bürgerkrieg, Nordahl Grieg, Ludwig Renn.jpg|miniatyr|venstre|[[Nordahl Grieg]] i [[1937]] sammen med [[Gerda Grepp]] og [[Ludwig Renn]] (til h.) som var kommandant for den tyskspråklige [[Thälmann-bataljonen]] som også det skandinaviske kompaniet var en del av. Bataljonen hadde en periode [[Lise Lindbæk]] som redaktør for bataljonsavisen<ref>Beevor 2009, side 590</ref>{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-2006-1204-513, Spanien, Schlacht um Guadalajara.jpg|miniatyr|Ødeleggelser i Guadalajara etter [[Slaget om Guadalajara|kampene om byen]] i mars 1937{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Espagne guerre octo.png|miniatyr|Frontene i oktober 1937]]
Franco prøvde under [[slaget ved Jarama]] i februar å avskjære de republikanske styrkene ved [[Jarama]]-elven rett øst for Madrid og slik isolere byen. Etter tre ukers harde kamper hadde nasjonalistene ikke klart å skape noe gjennombrudd, men heller ikke de republikanske motangrepene resulterte i noen militær gevinst.

Med forsterkninger fra italienske styrker og eliteavdelinger fra Marokko, gjorde Franco i januar og februar et nytt, forgjeves forsøk på å innta Madrid. For å gjenvinne initiativet og sikre sine områder i sør, innledet nasjonalistene en offensiv med sikte på å erobre den republikansk-kontrollerte landstripen langs kysten som også inkluderte [[Málaga]]. Denne offensiven kulminerte med [[slaget om Málaga]] i dagene 3.–8. februar, da en sammensatt nasjonalistisk styrke av tropper fra Nord-Afrika og karlistiske Requetés med italiensk stridsvognstøtte erobret byen fra en republikansk styrke bestående hovedsakelig av milits fra CNT. Nederlaget førte til regjeringskrise innen republikken og [[Francisco Largo Caballero]] kom tilbake som statsminister.

På denne tiden ble Folkeforbundets forbud mot utenlandske frivillige gjort gjeldende, og hemmet rekrutteringen til de internasjonale brigadene.

Samtidig sikret Franco seg full politisk kontroll på nasjonalistsiden ved å forordne sammenslåing av alle politiske grupper, herunder [[falange]]n til ett parti under hans kontroll.

Ved [[slaget om Guadalajara]] 26. april ble den baskiske byen [[Guernica]] bombet og anslagsvis mellom 200 og 400 sivile ble drept, til tross for at byen var uten militær betydning. Bombingen vakte stor internasjonal oppmerksomhet og er blitt oppfattet som det første eksemplet på [[Strategisk bombing|terrorbombing]]. Dagen etter ble den inntatt av nasjonalistene.

Indre strid spisset seg i mai også til på republikansk side. Det Moskva-tro kommunistpartiet var svært lite, men hadde fått stor politisk innflytelse som følge av sovjetiske våpenleveranser. Kommunistene krevde at deres politiske motstandere på venstrefløyen måtte nøytraliseres. Det ble satt igang forfølgelser av det uavhengige marxistiske partiet POUM så vel som av de mektige anarkistene (FAI) og syndikalistene (CNT). I Barcelona kom det til blodige kamper mellom kommuniststyrte regjeringsstyrker og militsgrupper fra CNT/FAI og POUM. Sosialistpartiet valgte å støtte kommunistene, ikke minst av hensyn til fortsatte våpenleveranser fra Sovjet, og resultatet ble at militsene tapte. POUMs leder ble fengslet og torturert,<ref>Beevor 2009</ref>, mens FAI og CNT mistet mye av sin innflytelse. Kampmoralen på republikansk side ble også sterkt skadelidende. Situasjonen er skildret av [[George Orwell]] i boka ''Hyllest til Katalonia''.

Da [[Bilbao]] falt i juni, ble Mota drept og Franco ble nasjonalistenes øverste leder alene. Men etter Guernicas fall, ga de republikanske styrkene stadig større motstand. I juli gikk de til motangrep mot [[Segovia]], noe som førte til at Franco måtte overføre styrker fra Madrid-området for å stoppe dem.

Dette ble fulgt opp med en republikansk mot-offensiv under ledelse av [[José Miaja]] i perioden 6. til 25. juli i Madrid-området, kalt [[slaget ved Brunete]] etter en by i [[Madrid (autonom region)|Madrid-regionen]]. De republikanske styrkene nådde ikke sine mål om å avskjære de nasjonalistiske styrkene som stod i utkanten av Madrid i en [[knipetangsmanøver]], til tross for et meget stort tap av styrker og materiell. Republikken mistet store mengder av sine beste styrker og materiell. Samtidig førte erfaringene fra den militære disponeringen til at kampmoralen hos de internasjonale brigadene ble sterkt svekket.<ref name="Beevor 2009, side 378-379"/>

Etter at forsøket på å lette presset mot Madrid mislyktes ved Brunete, besluttet republikkens militære ledelse at de skulle prøve å avlede den nasjonalistiske framgangen i nord ved å gå til motoffensiver andre steder. En slik motoffensiv ble planlagt i Aragón. I tillegg ville en framgang her kunne svekke anarkistenes og POUMs innflytelse i maktkampen innen republikken, da deres styrker i dette området slik ville bli inkorporert og underlagt sentral kommando. Det militære målet var å ta Aragóns hovedstad [[Zaragoza]]. De republikanske styrkene hadde en viss framgang i innledningen av offensiven, men ble stanset i [[slaget ved Belchite]]. Da den lille byen omsider falt, hadde offensiven stoppet opp, og nasjonalistene hadde fått samlet seg, fått inn forsterkninger og slått tilbake.

[[Fil:Frente del Norte - Spanish Civil War (March-Sept 1937).svg|miniatyr|venstre|[[Kampene i Nord-Spania]] mars-september 1937]]
I august inntok Franco [[Santander (by)|Santander]] og den isolerte republikanske hæren i [[Baskerland]] kapitulerte. Etter en rekke slag, omtalt som [[kampene i Nord-Spania]], mistet republikken sitt siste støttepunkt ved erobringen av [[Gijón]]. Slik kom hele Nord-Spania under nasjonalistenes kontroll. Dette ga nasjonalistene kontroll over verdifull industri som var viktig for krigføringen, men store deler av denne gikk som betaling til Tyskland for Legion Condors bidrag til å innta området.<ref>Beevor 2009, side 320</ref> Men aller viktigst for Franco frigjorde dette nasjonalistiske militære styrker som så kunne settes inn på andre frontavsnitt<ref>Beevor 2009, side 316 og 409</ref>, blant annet mot republikkens midlertidige hovedstad Valencia. Seieren i nord førte til at republikken og nasjonalistene for første gang under borgerkrigen hadde like store styrker, mellom 650-700&nbsp;000 på hver side. Utviklingen skulle tippe dette ytterligere i nasjonalistenes favør.<ref>Beevor 2009, side 409</ref>

Mot slutten av november gikk derfor Francos styrker mot Valencia, og den republikanske regjeringen måtte evakuere enda en gang, denne gangen til [[Barcelona]].
{{-}}

=== 1938: Slaget om Teruel ===
[[Fil:19361228 soviet vessel spanish port alicante military supplies spanish republic.jpg|miniatyr|Det sovjetiske lasteskipet «Kursk» losser forsyninger i [[Alicante]]]]
{{Utdypende|Slaget om Teruel}}
Slaget om [[Teruel]] i [[Aragón]] ble utkjempet fra [[15. desember]] [[1937]] til [[22. februar]] [[1938]], og endte med en avgjørende nasjonalistisk seier. Byen hadde vært under nasjonalistenes kontroll da opprøret brøt ut, men ble erobret av republikken i januar 1938. Denne republikanske offensiven førte til at Franco avbrøt et planlagt angrep mot Madrid, og konsentrerte seg om å stanse, og gjenerobret republikkens gevinster i og rundt Teruel. Etter en sterk motoffensiv klarte de reorganiserte nasjonalistiske styrkene å gjenerobre byen, med støtte av en massiv italiensk og tysk militær innsats. Både det iskalde været og kampene førte til enorme tap på begge sider, rundt 40&nbsp;000 fra nasjonaliststyrkene, og 60&nbsp;000 fra republikkens styrker omkom under slaget.<ref name="autogenerated6">Beevor 2009, side 420</ref>

[[Slaget om Teruel]] ble et av de mest avgjørende i borgerkrigen<ref name="autogenerated5">Purcell 1973, side 95.</ref> og var et vesentlig bidrag til at krigen tippet i nasjonalistenes favør.<ref>Preston 1986, side 149.</ref> Det republikanske infanteriet led sine største tap etter at Teruel var erobret, og dette understreket det meningsløse i operasjonen, nemlig å erobre en by uten militær verdi og uten muligheter til å kunne holde på erobringen, til enorme kostnader i liv og utstyr.<ref name="autogenerated6" /> Mange av republikkens beste styrker ble ofret for en for tidlig innkassert propagandaseier,<ref name="autogenerated6" /> som slo tilbake og førte til krangling om hvem som hadde skylden.<ref name="autogenerated6" />

=== 1938: Slaget ved Kapp Palos ===
{{Utdypende|Slaget ved Kapp Palos}}
De spanske marinestyrkene på begge sider hadde en underordnet rolle i borgerkrigen. De besto vesentlig av eskorteoppdrag for forsyninger, havneblokader og til en viss grad artilleristøtte. Natten mellom 5. og 6. mars møttes imidlertid enheter fra de to sidene ved en tilfeldighet i havområdet øst for [[Cartagena (Spania)|Cartagena]]. Dette skulle bli borgerkrigens største [[sjøslag]]. Republikkens fartøyer senket den [[Tung krysser|tunge krysseren]] «Baleares», uten selv å lide tap, men denne seieren skulle vise seg å være den siste militære seier for republikken i borgerkrigen, og skulle snart bli overskygget av situasjonen i Aragón.

=== 1938: Aragónoffensiven ===

:''Utfyllende artikkel: [[Aragónoffensiven]]''
Dagen etter tapet ved Kapp Palos, igangsatte nasjonalistene en større offensiv i Aragón, og sikret seg fram til slutten av april kontroll over det meste av Aragón og store deler av Catalonia, og delte dermed republikkens område i to da de karlistiske styrkene tok seg fram til middelhavskysten 17. april. Dette førte til at de republikanske styrkene sør for denne delingen ble avskåret fra (de få) militære forsyningene til republikkens styrker som kom via Frankrike over [[Pyreneene]]. Tapet av landområdene både i Aragón og andre steder førte også til at republikken mistet matproduksjon til egen befolkning, og matmangelen økte.

I denne situasjon søkte den republikanske regjeringen i mai å få til en fredsavtale med Franco, men han forlangte fullstendig kapitulasjon, og krigen fortsatte. Samtidig fikk de republikanske styrkene i Catalonia anledning til å reorganisere seg, da Franco ikke utnyttet Aragónoffensiven til å innta Catalonia, men i stedet fortsatte sørover mot Valencia. Nasjonalistenes framrykking langs kysten ble stoppet etter harde kamper langs Valencias forsvarslinje, den såkalte ''XYZ-linjen''. Imidlertid ble krigstrettheten stadig mer utbredt på den republikanske siden, på grunn av matmangel, ustanselig bombing, særlig av den nye hovedstaden Barcelona, penger som mistet sin verdi og forbitrelse over ledernes kyniske oppførsel.<ref>Beevor 2009, side 433</ref>

=== 1938: Slaget ved Ebro ===
[[Fil:Spanish Civil War November 1938.png|miniatyr|Frontene i november 1938 etter [[slaget ved Ebro]]]]
:''Utfyllende artikkel: [[Slaget ved Ebro]]''
Den [[24. juli]] gikk republikken til den siste større motoffensiven i krigen, med sikte på å prøve å gjenvinne tapte områder. De republikanske styrkene krysset elven [[Ebro]] og kom overraskende på nasjonalistene som måtte trekke seg tilbake. Kampene varte fram til [[16. november]], men den republikanske motoffensiven viste seg mislykket. I tillegg var [[Münchenavtalen]] et slag for republikken, da deres håp om en internasjonal anti-fascistisk allianse med Vesten viste seg urealistisk.

Tilbakeslagene under Ebro-kampene førte til en ytterligere militarisering og ensretting av det republikanske regimet, med maktkonsentrasjon hos Negrín og kommunistene, samtidig som president Azaña ble skjøvet stadig lenger ut på sidelinjen. Videre ble det katalanske selvstyret tilsidesatt som «separatisme», og Negrín fremsto seg som en like stor sentralist som Franco.<ref>Beevor 2009, side 465-467</ref> For å styrke det britiske arbeidet i Folkeforbundets ikke-innblandingskomite, erklærte Negrin i en tale i Folkeforbundet 21. september at de internasjonale brigadene betingelsesløst skulle trekkes ut.<ref>Beevor 2009, side 469</ref> Den pågående krisen i [[Tsjekkoslovakia]] og [[Sudetenland]] overskygget dette kravet, og ga ikke den tilsiktede politiske virkningen og støtten, hvor de håpet at dette ville føre til at de tyske og italienske bidragene ble trukket ut. Mussolini omgikk den britiske planen ved å trekke ut noe infanteri, men styrket samtidig artilleri- og flystøtten. Det republikanske bidraget var uansett ikke stort, på dette tidspunktet var det bare 7&nbsp;102 utlendinger igjen i brigadene.<ref name="autogenerated471">Beevor 2009, side 471</ref> Historiene om kommunistenes heksejakt og den dårlige behandlingen av de internasjonale styrkene hadde påvirket rekrutteringen, og rekkene ble ikke fylt opp.<ref name="autogenerated471" />

Det syntes stadig mer klart at republikken ville tape krigen, og rett før jul innledet Franco en større offensiv mot det isolerte republikanske området i Catalonia.

=== 1939 ===
[[Fil:Spain final-guerra-civil.jpg|miniatyr|Francos erklæring om at borgerkrigen var over]]
:''Utfyllende artikkel: [[Cataloniaoffensiven]]''
Franco var lenge engstelig for at en aksjon inn i Catalonia ville provosere fram en krig med Frankrike, og gikk under [[Münchenforliket]] langt, med italiensk misbilligelse, i å garantere en spansk nøytralitet dersom det kom til en ny europeisk krig mellom Storbritannia/Frankrike og Tyskland.<ref>Beevor 2009, side 568</ref> Samtidig advarte den italienske utenriksministeren [[Galeazzo Ciano|grev Ciano]] mot innblanding den 5. januar 1939. Han truet med å sette inn regulære tropper og starte en krig mot Frankrike på spansk jord.<ref>Beevor 2009, side 480</ref>

I begynnelsen av desember, bare to uker etter avslutningen av Ebro-kampene, ble de nasjonalistiske styrkene omgruppert langs elvene Ebro og Segre med tanke på en siste offensiv mot Catalonia. Til tross for [[Vatikanet]]s appell om [[våpenhvile]] i julen, satte nasjonalistene i gang aksjonene [[23. desember]] og i løpet av de kommende to månedene i 1939 hadde de inntatt det resterende Catalonia.

[[Tarragona]] falt 14. januar, [[Barcelona]] falt uten kamp 26. januar og [[Girona]] falt 5. februar. Samme dag krysset Negrin og Azaña med følge grensen til Frankrike. Fem dager senere var de siste aktive motstandslommene knust. Til tross for at Frankrike hadde stengt grensen, ble det et enormt press og den måtte åpnes for kvinner, barn og menn i ikke-stridsdyktig alder. Selv om den var stengt for soldater, klarte flere tusen republikanske soldater å ta seg over [[Pyreneene]] og inn i Frankrike.

Etter at Barcelona hadde falt, var republikken i realiteten uten hovedstad, men republikkens ledelse møttes 9. februar i den franske byen [[Toulouse]] for drøfte om det var mulig å fortsette krigføringen. Negrin og noen andre sentrale skikkelser i republikken reiste i et chartret [[Air France]]-fly til Alicante, men bare få ministre og høyere embetsmenn fra republikken vendte tilbake til den republikk-kontrollerte sonen.

Den 27. februar anerkjente [[Storbritannia]] og [[Den tredje franske republikk|Frankrike]] Francos regime som Spanias regjering. Azaña gikk da formelt av som president. I mars gjennomførte en gruppe yrkesoffiserer under ledelse av [[Segismundo Casado]] og [[José Miaja]] med støtte fra PSOEs [[Julián Besteiro]] et kupp mot Negrins regjering, med sikte på å innlede fredssamtaler med Franco. Negrin flyktet sammen med en rekke kommunistledere i fly til Toulouse. Det kom til kamper, særlig i Madrid, mellom Negrin-lojale styrker og kuppmakernes styrker, men den 12. mars var roen gjenopprettet og byen fortsatt under kuppmakernes kontroll. Kuppmakerne arresterte de kommunistiske politiske kommissærene i styrkene.

Forhandlingsframstøtene ble iskaldt avvist av Franco, og den 26. mars rykket nasjonaliststyrkene fram uten å møte motstand. Det meste av den tidligere republikanske hæren hadde flyktet og evakuert mot kysten, med et fåfengt håp om å flykte til utlandet. Den [[28. mars]] rykket de inn i [[Madrid]], hvor de ble tatt imot av «''[[Femtekolonnist|Den femte kolonnen]]''» som general Mola skrøt av i en [[propaganda]]sending i radioen i 1936, før det [[Beleiringen av Madrid|første angrepet mot byen]] ved krigens begynnelse. Dagen etter kapitulerte Valencia.

Den [[1. april]] erklærte Franco borgerkrigen for over. Små lommer fortsatte likevel motstanden i lang tid framover, etter hvert i form av [[geriljakrigføring]].