Redigerer Den europeiske unions historie (avsnitt)

===Nye demokratier===
Da militærregimet som kontrollerte [[Hellas]] kollapset i 1974 og landet gikk tilbake til demokratiet søkte grekerne raskt mot EF. I juni [[1975]] blir søknaden overlevert, og forhandlingene i Brussel ble satt i gang året etter. I 1975 dør også general [[Franco]], som markerer slutten på [[Spania]] som en totalitær stat, med re-innsettelsen av kong [[Juan Carlos]] som statsoverhode. [[Nellikrevolusjonen]] i 1974 fører også [[Portugal]] vekk fra diktatur, og gjennom [[PREC]] faller ''Estado novo'' til fordel for demokratiet. Spania og Portugal søker også EF-medlemskap kort tid etter revolusjonene; Portugal i mars [[1977]] og Spania i juli samme år etter landets første frie valg etter Franco-æraen. 

Kontrastene mellom de etablerte EF-landene og de nye demokratiene var imidlertid store, både innenfor økonomi, infrastruktur og levekår. Det var derfor flere problemer knyttet opp mot en middelhavsutvidelse av EF. De tre landene hadde til sammen en befolkning på omkring 60 millioner relativt fatte innbyggere, og å igangsette regionale økonomiske investeringer for å jevne ut sosiale ulikheter mellom sør og nord ville være kostbart for EF. Spesielt betent var også utvidelsen i forhold til CAP. Økonomien i Hellas, Portugal og Spania (spesielt sistnevnte) var i mye større grad sentralisert rundt landbruk enn i de mer industrialiserte sentraleuropeiske landene. Sammenliknet med Frankrike og Tyskland var disse dessuten lavinntektsland, som ville skape sterk konkurranse mot de etablerte EF-landene på jordbruksvarer. Dette førte til at forhandlingene om medlemskap ble langvarige. Hellas ble tatt opp som medlem i [[1981]], og Portugal og Spania så sent som i [[1986]].