Redigerer Den engelske borgerkrigen (avsnitt)

==Etterspill==
Det er antatt at omkring 10&nbsp;% av de tre landenes befolkning omkom i løpet av krigene. De fleste var ofre for epidemier, som særlig ble spredd av soldater og som ble forsterket av underernæring. Irland var som nevnt spesielt hardt rammet, med omkring 30&nbsp;% av befolkningen død eller i eksil.

Borgerkrigene etterlot England, Skottland og Irland blant de få landene i Europa uten en monark. I kjølvannet av seieren ble mange idealene og mange av idealistene plassert på sidelinjen. Den republikanske regjeringen av [[det engelske samveldet]] styrte England (og senere også hele Skottland og Irland) fra [[1649]] til [[1653]] og fra [[1659]] til [[1660]]. Mellom de to periodene, grunnet intern strid mellom de ulike fraksjonene i parlamentet, styrte [[Oliver Cromwell]] over protektoratet som [[Lord Protector]] (i praksis som en militær diktator) fram til hans død i [[1658]].<ref>Se Sherwood 1997, ss. 7–11 for en lengre analyse av forholdet mellom Cromwells posisjon, det tidligere monarki og militæret.</ref>

[[Richard Cromwell]] hadde ikke hærens tillit, og syv måneder etter farens død ble han avsatt. [[Rumpparlamentet]] ble gjeninnført, men også dette ble oppløst da det oppførte seg som om ingenting hadde endret seg siden 1653, og hæren aksepterte ikke dette. Etter at det ble oppløst i oktober 1659 var det fare for en fullstendig samfunnsoppløsning, ettersom hæren begynte å splitte seg opp i fraksjoner. 

[[George Monck]] benyttet kaoset til å marsjere sørover fra [[Skottland]]. [[4. april]] [[1660]] annonserte Karl II i [[Bredaerklæringen]] sine krav for å ta imot den engelske kronen. Monck innkalte Konvensjonsparlamentet som ble samlet [[25. april]]. 8. mai erklærte det at Karl II hadde vært rettmessig monark siden henrettelsen av Karl I, og 23. mai kom han hjem fra eksil. 29. mai ble han hyllet som konge i London, og [[23. april]] [[1661]] ble han kronet i [[Westminster Abbey]]. Disse hendelsene er kjent som [[Restaurasjonen (England)|restaurasjonen]].

Monarkiet var blitt gjenopprettet med parlamentets aksept, og det langsiktige resultatet av borgerkrigene kan derfor sies å være at England og Skottland utviklet seg mot å bli [[Parlamentarisme|parlamentariske demokratier]]. Dette systemet hadde blant annet den effekt at Det forente kongerike senere unngikk de republikanske bevegelser som ble så sterke på kontinentet etter [[den franske revolusjon]]. Fremtidige monarker ble meget forsiktige med å presse parlamentet for mye. I [[1688]] var det i praksis parlamentet som valgte dynasti i [[den ærerike revolusjon]]. Fraksjonene i parlamentet utviklet seg til politiske partier, [[Tory (historisk britisk parti)|Tories]] og [[Whig (historisk britisk parti)|Whigs]].