Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

== Det gottorpske spørsmål <!-- kommer --> igjen ==
Da [[Syvårskrigen|den prøyssiske syvårskrigen]] brøt ut i 1756 mellom [[Preussen]] på den ene side og [[Østerrike]], [[Russland]] og [[Frankrike]] på den andre, fikk Danmark stor fordel av sine kolonier og avtale med barbareskerne. Mens de store landene lå i krig med hverandre kunne Danmark, som erklærte seg nøytralt, holde handelen i gang.

[[Fil:Peter III of Russia by Grooth (1743, Tretyakov gallery).jpg|mini|Tsar [[Peter III av Russland]] også kjent som Karl Peter Ulrich]]

På tross av nøytraliteten bevarte Danmark sin alliansetraktat med Frankrike og denne ble utvidet to år senere, da Danmark i en forbundstraktat lovte å postere 24&nbsp;000 mann i [[Holstein]] samt ikke å yte Preussen og dens støtte England noen form for hjelp i krigen. Til gjengjeld ville franskmennene legge press på sine russiske allierte for å få [[Peter III av Russland|Karl Peter Ulrichs]] anerkjennelse av inkorporasjonen av [[1721]]. Franskmennene lovet også etter krigen med Preussen å arbeide for et makeskifte mellom Danmark og den russiske tronfølgeren, idet Danmark var villige til å overlate [[Oldenburg (land)|Oldenburg]] og [[Delmenhorst]] til Peter, hvis han ga avkall på sitt krav om det gottorpske Holstein. Dette ønske kom etter at man var blitt kjent med storfyrst Peter Ulrichs planer om å gjenerobre sin gottorpske slekts rettigheter i de danske hertugdømmene.

Da den danske regjeringen var desperat for å finne en løsning på problemet, stilte [[J.H.E. Bernstorff]] i midten av 1750 Russland et ultimatum. Hvis Russland gikk med på makeskiftet og ankerkjente inkorporasjonen av 1721, ville Danmark gå inn i krigen mot Preussen på Russlands side. Hvis Russland avslo, ville Danmark føle seg tvunget til å gå inn i krigen på Preussens side. [[Elisabeth av Russland]] avviste blankt det danske ultimatum og da det kom til stykket turde ikke regjeringen å gjøre alvor av trusselen. Episoden gjorde ikke storfyrsten mildere stemt overfor danskene.

Da Elisabeth døde i 1762, tok problemet nettopp den vendingen de hadde fryktet. Karl Peter Ulrich var nå blitt tsar under navnet Peter III, og han innstilte krigen mot Preussen og omrokerte i stedet hæren til et felttog for å erobre tilbake de gottorpske delene av Slesvig. [[England]] og Sverige erklærte seg nøytrale, Frankrike kunne ikke avse tropper til hjelp og Østerrike og Preussen var glade for at krigen mot dem var stoppet og støttet tsaren. Danmark hadde dermed ingen andre muligheter enn å ta opp kampen. En dansk hær på 27&nbsp;000 mann ble utrustet og i juni oppstilt i [[Mecklenburg]]. Overfor dem 300&nbsp;km mot øst sto en russisk styrke på 40&nbsp;000 mann, som rykket frem mot danskene.

Men midt i fremrykningen stanset russerne og innledet i stedet et tilbaketog. Forklaringen var at Peter III var blitt avsatt av sin ektefelle [[Katarina II av Russland]], som samtidig hadde overtatt makten og hun hadde i årene forut intrigert med danskene mot sin mann. Imidlertid var problemet ikke løst, ettersom hennes åtteårige sønn [[Paul I av Russland|Paul]] fremdeles var gottorpsk hertug, og Katarina ivaretok i denne forbindelse hans interesser. Katarina ville ikke fortsette den aggressive linjen og de to landene fikk et mer tålelig forhold. Da den dansk-franske alliansen utløp to år senere, ønsket ingen av partene den fornyet, og Danmark satset i stedet for på direkte forhandlinger med Russland og så Russland som en god partner i kampen for å holde Sverige stangen.

Året etter i 1765 gikk det hele opp i en større sammenheng for Danmark. Sverige hadde planer om å gjenerobre det sydøstlige Finland, som de hadde måttet avstå til Russland. Katarina ønsket derfor å støtte Danmark. Dessuten var Katarina oppsatt på å danne en nordeuropeisk allianse mellom Russland, England, Preussen, Sverige og Danmark overfor den fransk-østerriksk-spanske maktblokken. Resultatet ble et dansk-russisk forsvarsforbund; Russland lovet Danmark en løsning på det gottorpske problemet og Danmark lovet til gjengjeld å medvirke til å demme opp for Sveriges aggressive utenrikspolitikk.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=181–182.}}</ref>