Redigerer Danmarks historie (avsnitt)

== Den moderne tid ==
Den moderne tid innledes med [[Napoleonskrigene]], tapet av flåten og [[Københavns bombardement]]. Politisk sett fant det sted en omdanning fra den multinasjonale dansk-norske fellesstat til en ren dansk nasjonalstat med avståelsen av [[Norge]] i [[1814]] og tapet av [[Sønderjylland]] i [[1864]]. De dansktalende deler av [[Slesvig]] ble gjenforent med Danmark i [[1920]]. Etter okkupasjonstiden og [[den kalde krigen]]s opphør har Danmark detlatt mer aktivt i internasjonale organisasjoner og søkt å drive en sterkere utenrikspolitikk.

Produksjonen i byene ble ved periodens begynnelse primært drevet av håndverkere, selv om det fantes enkelte industrilignende virksomheter. Senere i perioden skjedde en kraftig industrialisering hvor [[jernbane]]ne, [[telegraf]]en, [[telefon]]en, [[dampskip]]ene og siden [[elektrisitet]]en utgjorde en avgjørende støtte for den mekanisering som fulgte. I den siste delen av [[1900-tallet]] har dansk industri måtte oppgi å konkurrere i primærproduksjonen og sett skipsverftene og maskinindustrien forsvinne og flagge ut.

Levevilkårene for den jevne befolkning har endret seg fra en betydelig fattigdom via langsomme forbedringer av boligstandard, helsevesen og alderdomsomsorg til et generelt velferdssystem. I de aller siste årtier har tendensen gått mot innskrenkninger i offentlig støtte til dansker i nød og  mot større selvfinansiering på alle områder.

=== Napoleonskrigene ===
{{Utdypende|Napoleonskrigene}}

[[Fil:PocockBattleOfCopenhagen.jpg|thumb|[[Angrepet på Københavns red|Slaget på Københavns red]] i [[1801]].{{Byline|[[Nicholas Pocock]]|type=Malt av}}]]
Danmark-Norges blomstrende økonomi ble ødelagt på grunn av tap og utgifter forbundet med deltagelsen i [[Napoleonskrigene]]. Landet hadde alliert seg med [[Frankrike]], og det utløste flere angrep fra [[Sverige]] og [[Storbritannia]]. Den britiske flåten angrep [[København]] i [[1801]] og igjen i [[1807]], da byen ble bombardert, og Danmark-Norge mistet det meste av sin flåte, den nest største i Europa. Resten av krigen ble utkjempet med små kanonbåter og kanonstillinger langs kystene.

Ved fredsslutningen i [[Kiel]] ble [[personalunion]]en mellom Norge og Danmark oppløst, og Norge ble avstått til kongen av [[Sverige]], men med uttrykkelig unntak for [[Færøyene]], [[Island]] og [[Grønland]]. I den forbindelse skal [[Poul Martin Møller]] delevis ironisk ha sagt «Danmark er et lite, fattig land».<ref name="Lindberg89">{{Harvnb|Lindeberg|1974|s=8-9.}}</ref><ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=202.}}</ref> På den måten ble Sverige belønnet for å ha valgt de alliertes side i krigen. Norge erklærte seg imidlertid selvstendig og klarte til tross for et nederlaget i en kortvarig krig å beholde sin selvstendighet og sin demokratiske grunnlov innenfor en løs personalunion med Sverige.

Danmark gikk fallitt ([[Statsbankerotten (1813)|Danmarks statsbankerott]]), og den jevne befolkning led hardt under krigens følger. Samtidig begynte den kulturperiode som kalles [[romantikken]] eller [[Den danske gullalder|gullalderen]]. Midt i økonomisk ruin skapte personligheter som [[Hans Christian Andersen|H. C. Andersen]], [[Søren Kierkegaard|Kierkegaard]], [[Bertel Thorvaldsen|Thorvaldsen]] og [[N.F.S. Grundtvig|Grundtvig]] sine verker, mens brødrene [[Hans Christian Ørsted|Hans Christian]] og [[Anders Sandøe Ørsted]] fremla banebrytende resultater innenfor natur- og rettsvitenskapene.

=== De slesvigske kriger ===
{{Utdypende|Danmarks historie (1814-1848)}}
[[Fil:Grundlovgivende rigsforsamling - Constantin Hansen.jpg|thumb|300px|right|[[Den Grundlovgivende Rigsforsamling (maleri)|Den grunnlovgivende forsamling]]. Maleri av [[Constantin Hansen]].]]

De nasjonale og liberale strømninger vokste seg etterhvert kraftige i Danmark. Borgerskapet ble stadig mer tallrikt og forlangte del i regjeringsmakten. Under inntrykk av [[revolusjon]]ene i Europa [[1848]] ga [[Frederik VII]] etter og satte i gang arbeidet med å lage en ny [[forfatning]]. [[Danmarks Riges Grundlov]] ble underskrevet av kongen [[5. juni]] [[1849]]. [[Enevelde]]t ble opphevet, og det ble innført [[konstitusjonelt monarki]] med maktdeling.<ref>{{Harvnb|Rosenberg|1999a|s=22-49.}}</ref> Den [[lovgivende makt]] lå hos en [[Rigsdagen|riksdag]] med to kamre: [[Folketinget]], som alle voksne og mannlige danske borgere hadde stemmerett og valgbarhet til, og [[Landstinget]], hvor kun eiere av jord eller kapital hadde stemmerett og valgbarhet. Den [[utøvende makt]] lå hos kongen og regjeringen i fellesskap. Den [[dømmende makt]]s uavhengighet ble garantert ved at dommerne ble sikret mot avskjedigelse.

Det danske riket besto av fire deler: Kongeriket Danmark, hertugdømmene [[Slesvig]] og [[Holstein]], og de nordatlantiske øyer ([[Færøyene]] og [[Island]]). I løpet av [[1700-tallet]] og især [[1800-tallet]] betraktet man kongeriket og hertugdømmene som ett land, den såkalte «helstaten», mens de nordatlantiske og opprinnelige [[Norge|norske]] besittelsene ble betraktet som [[koloni]]er og behandlet deretter. Det tysktalende flertall i hertugdømmene var misfornøyd med tankegangen om helstaten, og de [[Nasjonalisme|nasjonal]]-[[Liberalisme|liberale]] strømningene munnet ut i et krav om uavhengighet i forhold til Danmark. I Danmark ga den samme [[ideologi]] kraft til et krav om innlemmelse av hertugdømmet Slesvig. Det utløste i [[1848]] den [[første slesvigske krig]],<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=232-234.}}</ref><ref>{{Harvnb|Boss|Kofod|Johansen|1999|s=58-62.}}</ref> som endte med [[status quo]] etter at [[Storbritannia]] hadde meglet.

Etter krigen fortsatte den politiske debatten i Danmark, og de nasjonal-liberale nådde fram med et krav om å innlemme Slesvig i kongeriket, mens man gjerne oppga Holstein. Ved grunnlovsreformen i [[1864]] ble helstaten gjennomført ved at Slesvig formelt ble innlemmet i riket. I Slesvig bodde tysktalende og dansktalende side om side, men siden middelalderen hadde adelen i hertugdømmene et dokumentert krav på «dat se blieven tosamende up ewich ungedeelt» (= ''at de skulle forbli udelte sammen''), og dette ble brukt som grunnlag for at [[Preussen]] og [[Østerrike]] kunne komme den tysktalende befolkningen til hjelp i deres opprør mot helstaten, den [[andre slesvigske krig]]. I kontrast til situasjonen tidligere, kom det ikke i stand en mekling. Danmark tapte krigen og måtte avstå hertugdømmet til en felles prøyssisk-østerriksk administrasjon. Etter krigen mellom Preussen og Østerrike i [[1866]] kom områdene under et rent prøyssisk styre. Etter en folkeavstemning i [[1920]] i [[Sønderjylland]] kom [[Nordslesvig]] tilbake til Danmark, mens [[Sydslesvig]] forble i [[Tyskland]].

=== Nasjonalstat og forfatningskamp ===
Tapet i syd var et hardt slag for den danske nasjonalfølelsen, og det krevde ettertanke og omstilling for å finne fram til en ny selvfølelse. Siden [[tredveårskrigen]] hadde Danmark tapt store områder til [[Sverige]] og [[Tyskland]], og etter hvert hadde landet blitt en ren dansktalende [[nasjonalstat]]. I erkjennelsen av landets lille størrelse vokste tanken om at framtiden måtte ligge i [[nøytralitet]] og i indre utvikling basert på [[landbruk]] og [[utdannelse]].

Økonomien var fortsatt tungt basert på eksport av landbruksprodukter. Opp mot midten av [[1800-tallet]] var det især [[korn]] man solgte, men i løpet av andre halvdel gikk man i økende grad over til å produsere animaliske varer som [[smør]] og [[svinekjøtt]]. Landbruket organiserte foredlingen av råvarene gjennom andelsbevegelsen, og de nye [[meieri]]er, [[slakteri]]er, sparekasser og  [[kooperasjon|bruksforeninger]] bidro til en rask overgang fra selvforsyning til pengeøkonomi. Landbrukets utvikling var til fordel for virksomheten i byene, og i løpet av [[1870-tallet]] begynte industrialiseringen i Danmark for alvor. Dette førte igjen til økende migrasjon av arbeidere fra landsbygda og til byene.

I siste halvdel av 1800-tallet vant bøndene også økt innflytelse i [[Folketinget]]. Forfatningen krevde ikke direkte at regjeringen skulle ha et flertall bak seg ([[parlamentarisme]]), og i lang tid støttet kongen en allianse av storborgerskapet og godseierne som nektet å oppgi makten. Men ved systemskiftet i [[1901]] lyktes en koalisjon av bønder, arbeidere og akademikere i å overta regjeringsmakten.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=239-242.}}</ref><ref>{{Harvnb|Hvidt|1990|s=303.}}</ref> Deretter har alle danske regjeringer sittet «så lenge det ikke er konstateret et flertall imot» dem.<ref>{{Harvnb|Frederiksen|Olsen|Søndberg|2009|s=161.}}</ref>