Redigerer Curaçao (avsnitt)

=== Slavesamfunn ===
[[Fil:Landhuis Daniel.JPG|mini|Slaveboliger.]]
Det ble også holdt slaver på Curaçao. Kompaniet etablerte plantasjer rundt om på øya. I 1702 hadde kompaniet åtte plantasjer med til sammen 493 slaver.<ref name="Rupert-93">Rupert 2012, s. 93.</ref> Det ble likevel ikke utviklet storskala plantasjeøkonomi av typen man fikk på andre karibiske øyer.<ref>Boucher 2011, s. 224.</ref> Forsøk med produksjon av [[bomull]] og [[indigo]] var mislykket. Det dreide seg om større landeiendommer der det ble dyrket avlinger for lokalt konsum.<ref name="Römer-Kenepa-30"/><ref name="Rupert-93"/>

Plantasjene forsynte også slavene som ventet på å bli solgt med mat. Arbeidet på disse landeiendommene ble utført av slaver.<ref name="Rupert-93"/> Plantasjeslavene utgjorde 59 % av kompaniets slaver. De andre slavene arbeidet som tjenestefolk eller hadde arbeid i byen.<ref name="Rupert-93-94">Rupert 2012, s. 93–94.</ref>

Da slavehandelen gikk nedover solgte kompaniet sine plantasjer. Fra begynnelsen av 1700-tallet ble de solgt til private, som holdt i hevd hovedhusene i nederlandsk byggestil som tegn på velstand og prestisje.<ref name="Rupert-135">Rupert 2012, s. 135.</ref> Landeiendommene ble fortsatt benyttet til matproduksjon for det lokale markedet og med slaver som arbeidskraft. I 1764 fantes det {{formatnum:5534}} slaver og 551 slaveeiere. Slaveholdet var i liten skala, i motsetning til på andre karibiske øyer der plantasjeøkonomien dominerte.<ref name="Rupert-143">Rupert 2012, s. 143.</ref> 81 % av slaveeierne eide 10 eller færre slaver. Samtidig fantes det noen store slaveeiere. Ni av disse hadde i 1764 mellom 100 og 200 slaver, mens 19 eide mellom 50 og 99 slaver.<ref name="Rupert-144">Rupert 2012, s. 144.</ref>

[[Fil:Kunuku on Curaçao.jpg|mini|Slavehus.]]
I 1789 bodde det {{formatnum:11543}} personer i Willemstad. 47 % var slaver. 22,7 % var frie svarte eller fargede, 17,3 % var hvite protestanter, 8,9 % var sefardiske jøder og 4,2 % var frie, hvite tjenestefolk.<ref name="Rupert-144"/> 80 % av befolkningen i Otrabanda var afrikanskættede, enten slaver eller frie.<ref name="Rupert-143"/>

Byslavene kunne bo andre steder enn eierne og kunne også leies ut til andre. Mange bodde i Otrobanda og Pietermaai. Slaver kunne bli frigitt av ulike grunner. Noen hadde spart opp tilstrekkelig til å kjøpe seg selv fri. Andre ble frigitt av slaveeiere som i trange tider ikke lenger ville sørge for kost og losji for dem.<ref name="Oostindie 2011a, s. 4">Oostindie 2011a, s. 4.</ref> Det forekom også at slaver rømte. Mange av disse slo seg ned på fastlandet, særlig ved [[Coro]].<ref name="Aizpurua 2011, s. 97"/>

De frigitte slavene bidro til at Willemstad fikk en gruppe frie fargede, som stort sett var katolikker. Den voksende gruppen av frie fargede var en kilde til bekymring for den hvite eliten. De fleste var fattige, men enkelte eide selv slaver. Mange av de fargede arbeidet som sjøfolk og i 1740-årene utgjorde de to tredeler av sjøfolkene.<ref>Oostindie 2014, s. 332.</ref> Andre var sysselsatt i virksomheter knyttet til handel og havnen. I andre halvdel av 1700-tallet ble 2224 slaver frie.<ref name="Rupert-142">Rupert 2012, s. 142.</ref>

Havnen, handel og skipsfart var avhengig av slavearbeidskraft. Slaver arbeidet som havnearbeidere, håndverkere og sjøfolk. De kunne også drive småhandel. Sjøfolk som var slaver ble betalt på samme vilkår som frie.<ref name="Rupert-141">Rupert 2012, s. 141.</ref>

Slaver arbeidet også på vannplantasjene.<ref name="Römer-Kenepa-30"/> Dette var eiendommer der det fantes brønner der det kunne hentes ut drikkevann for salg i byen. Det ble bruk slaver til å arbeide på [[saltpanne]]ne. Dette var hardt arbeid som også ble benyttet som straff.<ref name="Rupert-142"/>