Redigerer Andre verdenskrig (avsnitt)

====Operasjon blå og slaget om Stalingrad====
{{Utdypende|slaget om Stalingrad|operasjon Uranus}}
Den sovjetiske vinteroffensiven ved årsskiftet 1941/1942 stoppet en tysk erobring av Moskva, men tross betydelige tyske tap, klarte Wehrmacht å etablere forsvarsstillinger fremfor å trekke seg vesentlig tilbake.<ref name="Davies2008_114"/> Den tyske offensiven på østfronten i 1942 fikk navnet [[operasjon Blau|operasjon blå]].<ref>Beevor 2012, s. 357</ref> Det virket sannsynlig at det første målet for tyskerne ville være å erobre Moskva.<ref>Beevor 2012, s. 362</ref> Hitler valgte isteden et fremstøt i den sørlige frontsektoren, mot elven [[Volga]] og det oljerike [[Kaukasus]]. Angrepet skulle egentlig begynne i mai, men på grunn av at beleiringen av [[Sevastopol]] trakk i langdrag kom ikke offensiven i gang før den 28. juni.<ref>Davies 2008, s. 116</ref>

{{sitat|Med hendelsene de seks foregående månedene, har historikeren Richard Overy observert at, 'ingen rasjonell mann i begynnelsen av 1942 ville ha gjettet det endelige utfallet av krigen'.|note=<ref group="note">Given the events of the previous six months, historian Richard Overy has observed, 'no rational man in early 1942 would have guessed at the eventual outcome of the war'.</ref><ref>Bosworth 2017, s. 305</ref>|Historikeren [[Richard Overy]], sitert av David Reynolds, ''The Cambridge History of the Second World War''}}

De tyske, italienske, rumenske og ungarske angriperne erobret raskt sovjetisk territorium,<ref>Davies 2008, s. 117</ref> og var i slutten av august kommet frem til byen [[Stalingrad]] ved bredden av Volga.<ref>Beevor 2012, s. 366</ref> Byen var oppkalt etter den sovjetiske lederen Josef Stalin, og hadde derfor viktig symbolverdi, både for Hitler og Stalin.<ref>Davies 2008, s. 121</ref> Stalin beordret den 28. juli at frontlinjen skulle holdes for enhver pris, alle som trakk seg tilbake skulle skytes.<ref>Beevor 2012, s. 364</ref> [[Slaget om Stalingrad]] ble særdeles blodig. I starten hadde Wehrmacht fremgang, og det lot til at byen snart ville være på tyske hender. De sovjetiske forsvarerne kjempet imidlertid med innbitt besluttsomhet, og gav angriperne kamp om hver bygning. Det utviklet seg snart til en stillingskrig der frontlinjen bølget frem og tilbake nærmest fra time til time og tapene på begge sider var enorme. I november hadde tyskerne erobret 90&nbsp;% av byen. Den 19. november ble imidlertid den sovjetiske [[operasjon Uranus]] satt i verk. Denne knipetangsmanøveren var rettet mot de svake ungarske og rumenske enhetene som voktet de tyske flankene, og allerede den 22. november hadde disse kollapset slik at 290&nbsp;000 tyske og tysk-allierte soldater var omringet i Stalingrad.<ref>Beevor 2012, s. 371, 385–386, 397–399, 402–404, 420</ref>

Hitler nektet den innesperrede tyske [[Sjette armé (Tyskland)|6. armé]] å bryte ut, og insisterte på at slaget om byen skulle fortsette. [[Hermann Göring]] hevdet at Luftwaffe kunne forsyne styrkene og det ble opprettet en luftbro til byen, men det viste seg snart at dette langt fra var nok for de tyske troppene. Forsyningssituasjonen for tyskerne ble snart prekær, samtidig som sovjetiske angrep stadig presset den tyske lommen sammen.<ref>Davies 2008, s. 122, 124</ref> Andre tyske styrker som forsøkte å bryte beleiringen av de omringede styrkene, kom for sent og var for svake til å kunne hindre den tyske katastrofen. I løpet av januar ble situasjonen for de omringede styrkene desperat. De var i ferd med å slippe opp for mat og ammunisjon. Soldatene var sterkt utmattet av underernæring og den intense kulden. Mange enheter hadde ikke lenger noe overnattingskvarter og måtte sove ute. Stor mangel på helsepersonell og medisiner innebar at tusener av sårede ikke lenger kunne regne med hjelp. Den 31. januar [[1943]] så den tyske kommandanten [[Friedrich Paulus]] seg nødt til å kapitulere. Dette markerte slutten på den tyske ekspansjonen; heretter hadde Sovjetunionen det strategiske og psykologiske overtaket på østfronten.<ref>Davies 2008, s. 117–118, 122, 124–125</ref> Det er antatt at 479&nbsp;000 sovjetiske soldater ble drept eller tatt til fange under kampen om Stalingrad, mens 651&nbsp;000 ble syke eller skadet.<ref>Roberts 2010, s. 332</ref> Tyskerne og deres allierte mistet over 500&nbsp;000 mann som døde eller ble tatt til fange.<ref>Beevor 2012, s. 432</ref> Det tyske nederlaget i slaget om Stalingrad ble både i datid og ettertid, av både de allierte og aksemaktene, sett som et avgjørende vendepunkt i krigen.<ref>Overy 1995, s. 84–85</ref>

<gallery mode="slideshow" caption="Krigens vendepunkt, i Nord-Afrika og Sovjetunionen">
El Alamein 1942 - British infantry.jpg|[[Australia|Australske]] styrker rykker frem ved [[El Alamein]] i 1942. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/b9/El_Alamein_1942_-_British_infantry.jpg stor versjon])
American troops landing on the beach at Arzeu.jpg|Amerikanske soldater på stranden i nærheten av [[Oran]], november 1942
Bundesarchiv Bild 116-168-618, Russland, Kampf um Stalingrad, Soldat mit MPi.jpg|Tysk soldat med sovjetisk maskinpistol PPSch 41 under slaget ved Stalingrad {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}
Bundesarchiv Bild 101III-Zschaeckel-207-12, Schlacht um Kursk, Panzer VI (Tiger I).jpg|Tysk stridsvogn under kampene ved Kursk {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101III-Zschaeckel-207-12 / Friedrich Zschäckel / CC-BY-SA}}
Royal Air Force Bomber Command, 1942-1945. CL3400.jpg|[[Hamburg]] etter bombeangrepene i [[1943]], over én million mennesker ble hjemløse ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/b9/Royal_Air_Force_Bomber_Command%2C_1942-1945._CL3400.jpg stor versjon])
Bundesarchiv Bild 146-1979-025-19A, Koeln, Kinderleichen nach Luftangriff.jpg|Tysk kvinne ved døde barn etter et bombeangrep {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1979-025-19A / Ukjent / CC-BY-SA 3.0}}
</gallery>