Redigerer Akilles (avsnitt)

== Andre fortellinger ==
[[Fil:Guerriero con fanciullo (c.d. achille e troilo), 190-210 ca. 5999, 02.JPG|miniatyr|Antikk romersk statue fra Farnesesamlingen, nå i Napoli.‎]]
[[Fil:Peter Paul Rubens 164.jpg|miniatyr|Akilles' vrede, maleri av Peter Paul Rubens, 1630-35.]]
En del post-homeriske kilder hevder at for å holde Akilles trygg fra krigen, da et profeti spådde at han ikke ville overleve den, skjulte hans mor Thetis (eller hans far [[Pelevs]] i en del versjoner) Akilles i forkledningen av en ung kvinne i hoffet til [[Lykomedes]], konge av [[Skiros]]. Uvitende for andre lever Akilles sammen med døtrene til Lykomedes, kanskje under navnet Pyrrha («den rødhårete»). Med Lykomedes’ datter Deidamia<ref>I henhold til Statius ble Deidamia voldtatt.</ref> ble den unge Akilles far til en sønn, [[Neoptolemos]], også kalt for Pyrrhos etter farens mulige dekknavn.

I henhold til denne fortellingen får Odyssevs vite fra profeten [[Kalkhas]] at [[akajere]] (grekerne) ikke ville være i stand til å erobre Troja uten støtte fra Akilles. Den listige Odyssevs seilte til Skiros forkledd som en handelsmann som selger kvinneklær og smykker, men han la også et skjold og et spyd blant sine varer. Da Akilles i kvinneforkledning øyeblikkelig interesserer seg for våpnene forstår Odyssevs hvem Akilles er. I en annen variant av denne fortellingen, sørger Odyssevs for at en trompet brått blåste et faresignal mens han er med Lykomedes’ kvinner. Mens kvinnene flykter i panikk, grep Akilles tak i spydet og skjoldet, klar til å forsvare seg, og således avslørte sin sanne identitet.<ref>Filostratos fra Lemnos: Imagines i; [[skola]]ist på Homers ''Iliaden'', Nittende sang, 326; [[Ovid]]: [[Metamorfoser]], 13.162ff.; [[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Pseudo-Apollodorus]]: Bibliotheca iii. 13. 8; [[Publius Papinius Statius|Statius]]: Akhilleiden, ii. 167ff.</ref> Det er en del paralleller i denne fortellingen med guden [[Tor]] i brudeklær fra [[norrøn mytologi]] som fortalt i ''[[Trymskvadet]]''.

I Ellevte sang i Homers epos ''[[Odysseen]]'' seiler [[Odyssevs]] til [[Hades|underverden]] og møter de døde. En av disse er Akilles som ble hilst med «velsignet i livet, velsignet i døden». Han svarer at han heller vil være slave for den verste herre enn konge over alle døde. Deretter spør Akilles om nyheter om hans sønns prestasjoner i Trojakrigen. Da Odyssevs forteller ham om Neoptolemos heroiske handlinger ble Akilles fylt med tilfredsstillelse. Det etterlater leseren med en tvetydig forståelse av Akilles’ følelser for det heroiske livet. Akilles ble dyrket som en slags havgud i mange greske bystater/kolonier ved Svartehavet, lokaliseringen for Leukos hvor helten skal ha blitt lagt til hvile med mange andre greske helter.

Kongene av [[Epirus]] hevdet å nedstamme fra Akilles gjennom hans sønn Neoptolemos. [[Aleksander den store]], sønn av [[Olympias]] fra Epirus, kunne derfor selv hevde å nedstamme fra sitt store forbilde, og som på flere vis forsøkte å være som sin kjente stamfar. Det er fortalt at Aleksander i 334 f.Kr. besøkte graven til Akilles ved [[Akhilleion]] sørvest i regionen [[Troas]] mens han var på vei til Troja i Anatolia.<ref>[[Arrianos]]: Anabasis Alexandri 1.12.1; [[Cicero]]: Pro Archia Poeta 24.</ref> Denne ellers uklare [[polis]] var berømt for sitt påståtte gravsted for Akilles, og etter at byen ble forlatt i den [[Hellenismen|hellenistiske]] perioden ble gravstedet flyttet eller assosiert med den nærliggende byen Sigeion i nord.<ref>[[Strabon]] 13.1.32; [[Plinius den eldre]]: ''Naturalis Historia'' 5.125.</ref> I 216, da den romerske keiseren [[Caracalla]] var på vei til [[Partia]], etterlignet han Aleksander ved å arrangere leker rundt Akilles gravhaug.<ref>[[Dio Cassius]] 78.16.7.</ref>

Akilles kjempet imot og drepte amasone ved navn Helena. Det er også hevdet at han giftet seg med [[Medeia]], og etter at de begge var døde, ble de gjenforent i etterlivet i Hades, slik som Hera hadde gitt løfte til Thetis i Apollonius' ''Argonautika''. I en del versjoner av myten hadde Akilles et forhold til sin trojanske fange Briseis. Dette temaet ble særlig utviklet videre i middelalderens romanser. Det begynte med ''Roman de Troie'' og hvor Briseis ble Briseida.<ref>Brizeida i brevene til Azalais d'Altier.</ref> Hun elsker og ble elsket av Troilos og deretter av Diomedes. Figuren ble deretter forvekslet med Khryseis, og det er under ulike variasjoner av dette navnet at kvinnefiguren utviklet seg videre og ble til Cressida i [[William Shakespeare]]s ''[[Troilus og Kressida]]'' (1602).