Redigerer Adalstein av England (avsnitt)

== Arv ==
Styret til Æthelstan har blitt overskygget av prestasjonene til hans bestefar [[Alfred den store|Alfred]], som ettertiden har hedret med tilnavnet «den store», som den eneste engelske konge med denne opphøyelsen. Likevel er Æthelstan i dag betraktet som en av de fremste kongene fra kongedynastiet i Wessex.<ref name="Williams">Williams 1991, «Athelstan»</ref> Moderne historikere bifaller synet til kronikøren William av Malmesbury at «ingen annen mer rettferdig eller mer lærd har noen gang styrt [det engelske] kongedømmet.»<ref>Lapidge 1993, ''Anglo-Latin Literature'', s. 49</ref> Frank Stenton og Simon Keynes har begge beskrevet Æthelstan som en av de angelsaksiske kongene som best kan sammenlignes med Alfred. I Keynes' syn har han «lenge blitt vurdert, med god grunn, som et framstående figur i landskapet på 900-tallet... Han har blitt hyllet som Englands første konge, som en statsmann av internasjonal rang».<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 356; Keynes 1999, "England, c. 900–1016", s. 466</ref> David Dumville har beskrevet Æthelstan som «far av middelalderen og det moderne England»,<ref>Dumville 1992, ''Wessex and England'', s. 171</ref> mens Michael Wood vurderer Offa, Alfred, og Æthelstan som de tre største angelsaksiske konger, og Æthelstan som «en av de mer betydningsfull lekmannsintellektuelle i den angelsaksiske historien.»<ref>Wood 2005, ''In Search of the Dark Ages'', s. 7; Wood 2007, "Stand strong against the monsters", s. 192</ref>

Æthelstan er vurdert som den første kongen av England av moderne historikere.<ref>David Dumvilles kapittel IV om Æthelstan i ''Wessex and England'' har overskriften 'Between Alfred the Great and Edgar the Peacemaker: Æthelstan, The First King of England', og tittelen på Sarah Foots biografi er ''Æthelstan: The First King of England''</ref> Selv om det var Eadred som kom til å oppnå den endelige foreningen av England ved endelig erobring av norrøne York, var det Æthelstans krigføring som gjorde det mulig.<ref name="Williams"/> Hans nevø Edgar kalte seg selv for «konge av de engelske» og gjenopptok kravet på å herske over alle folkene i Britannia. Simon Keynes argumenterte for at «den konsekvent anvendelse av Edgars styre representerte ingenting mindre enn en målbevisst ny bekreftelse på den politikk som ble skapt av Æthelstan på 930-tallet.»<ref>Keynes 2008, «Edgar rex admirabilis», s. 25</ref> Historikeren Charles Insley ser imidlertid Æthelstans herredømme som skrøpelig: «Det nivå av overherredømme utøvd av Æthelstan på 930-tallet over resten av Britannia var kanskje ikke oppnådd [igjen] av en engelsk konge før under [[Edvard I av England|Edvard I]]».<ref>Insley 2013, «Southumbria», s. 323</ref> George Molyneaux argumenterte at «Tendensen til en del moderne forfattere å feire Æthelstan som «den første konge av England» er imidlertid problematisk ettersom det er få tegn på at i hans dag var tittelen ''rex Anglorum'' nært eller konsekvent knyttet til et område tilsvarende til hva vi betrakter som England. Faktisk da Æthelstans styre var assosiert med en bestemt geografisk utstrekning, var området det var snakk vanligvis hele øya Britannia.»<ref>Molyneaux 2015, ''The Formation of the English Kingdom'', s. 200</ref>

Simon Keynes vurderer Æthelstans lovgivning som hans fremste prestasjon.<ref name="Keynes_471"/> Hans styre forutdaterer den forfinede staten til den sene angelsaksiske perioden, men hans opprettelse av den mest sentrale regjering England til da hadde sett, med konegn og hans råd som arbeidet strategisk for å sikre hans autoritet og lover ble akseptert, la grunnlaget for som hans brødre og nevøer kunne skape en av de rikeste og mest avanserte regjeringssystemer i Europa.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 10, 70</ref> Æthelstans styre bygde på hans bestefars kirkeprogram, befestet lokal kirkelig fornyelse og la grunnlaget for klosterreformbevegelsen senere i århundret.<ref name="Dumville_167"/>

Æthelstans omdømme var på sitt høydepunkt ved hans død. I henhold til Sarah Foot fikk han «anerkjennelse i sin egen tid ikke bare som en vellykket militær leder og effektiv monark, men også som en mann av fromhet, forpliktet til fremme religionen og være en beskytter av lærdom.» Senere i århundret priset Æthelweard ham som en meget mektig konge verdig av ære og [[Æthelred II av England|Æthelred II]], som navnga åtte av sine sønner etter hans forgjengere, plasserte Æthelstan først som navnet på sin eldste sønn.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 94, 211, 228</ref> Minnet om Æthelstan dalte deretter inntil det ble trukket fram igjen av William av Malmesbury, som hadde særlig interesse for ham som den ene kongen som hadde valgt å bli begravet i hans eget religiøse hus. Williams redegjørelse holdt minnet om kongen levende, og han ble lovpriset av andre middelalderkronikører. Tidlig på 1500-tallet rettferdiggjorde [[William Tyndale]] sin engelske oversettelse av ''[[Bibelen]]'' ved å uttale at han hadde lest at kong Æthelstan hadde sørget for at de hellige skrifter ble oversatt til [[angelsaksisk]].<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 227–233</ref>

Fra [[1500-tallet]] og framover ble Alfred den stores omdømme dominerende og Æthelstan forsvant i stor grad fra den folkelig bevissthet. [[Sharon Turner]]s historieverk ''History of the Anglo-Saxons'', første gang utgitt mellom [[1799]] og [[1805]], spilte en avgjørende rolle i å fremme angelsaksiske studier, og han bidro til å etablere Brunanburh som et hovedslag i engelsk historie, men hans behandling av Æthelstan var tynn og spinkel sammenlignet med Alfred. [[Charles Dickens]] hadde kun ett avsnitt om Æthelstan i hans ''Child's History of England'' (1853), og selv om angelsaksisk historie var et populært emne for billedkunstnere på 1800-tallet, og Alfred ble hyppig avbildet i malerier ved [[Royal Academy]] mellom [[1769]] og [[1904]], ble det ikke framstilt et eneste bilde av Æthelstan.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 233–242</ref>

I henhold til Michael Wood: «Blant alle store herskere i britisk historie er Æthelstan i dag en glemt mann,»<ref>Wood 2013, «Aethelstan: The First King of England»</ref> og i middelalderhistorikeren Ann Williams' syn: «Om Æthelstan ikke har det omdømme som akkumulert til hans bestefar ligger feilen i de bevarte kildene; Æthelstan hadde ingen biograf, og ''Den angelsaksiske krønike'' for hans styre er mager. I hans egen dag var han 'tak-treet av den vestlige verdens ære'.»<ref name="Williams"/>