Redigerer «Mary Rose» (avsnitt)

== «Mary Rose» som vrak ==
[[Fil:Charles Brandon, 1st Duke of Suffolk from NPG.jpg|mini|[[Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk|Charles Brandon]], hertug av Suffolk, Henrik VIIIs svoger, som ledet den mislykkede bergningsoperasjon i august 1545]]
[[Fil:17th century salvaging.jpg|mini|Illustrasjon fra et verk om bergning fra 1734, som viser den tradisjonelle metode for å heve vrak ved hjelp av anker og uttjente skip som pongtonger, samme teknikk ble brukt i England i 1500-tallet]]
Allerede noen dager etter forliset ønsket statssekretær William Paget å berge skipet, og Charles Brandon som kong Henrik VIIIs svoger fikk ansvaret for bergingsarbeidet. Bergingen av et skip som hadde sunket i grunt farvann ble som regel utført ved hjelp av et par avtaklede skip som ble lagt over vrakstedet. Kraftige trosser ble senket ned og festet til vraket fra skipene som hadde [[gangspill]] for dette arbeidet. Ved [[fjære|ebbe]] når tidevannet er på sitt laveste, ble trossene strammet, så når det blir [[flo]], vil vraket heves fra havbunnen i takt med tidevannet. Dermed kunne vraket flyttes på grunnere farvann ved hjelp av de to skip. Den samme operasjonen blir gjentatt gang på gang inntil vraket bryter havflaten, så det kan tettes for å pumpe ut vannet.<ref>Mer informasjon om de tidlige bergningsforsøk i Rule (1983) s. 39-41; Marsden (2009), s. 20; Peter Marsden, "Salvage, Safing and Surveying the Mary Rose" i Marsden (2009), s. 12-14</ref>

En liste over nødvendig utrustning ble utarbeidet den 1. august, som i tillegg til de nevnte trossene og gangspillene også inkluderte tjue taljer og store mengder [[talg]] for å smøre repene. De to skip som skulle anvendes som heveskrog, var «Jesus of Lübeck» og «Samson», begge skip med en drektighet på 700 tonn av omtrent samme størrelse som «Mary Rose». Arbeidet skulle utføres av venetianske bergingsmannskap med hjelp av engelske sjømenn. Brandon var så overbevist om at arbeidet vil lykkes, at han forsikret kongen om at det bare ville ta noen dager før «Mary Rose» ville flyte igjen. Det skulle vise seg at man var altfor optimistisk. Ettersom skipet hadde lagt seg på siden i en vinkel på 60 grader mot styrbord, var en del av skroget sunket ned i havbunnen som rommet mye [[leire]]. Det ble nesten umulig å legge trosser under skroget, og det krevde mye større løftekraft. Et forsøk på å feste trossene på stormasten kan ha ført til at den brakk eller ble trukket ut av sin plassering i kjølsvinet.<ref>Marsden (2003), s. 28</ref>

Man hadde større suksess med seg om å berge løse gjenstander, seil, rigg og kanoner. Minst to bergingsmannskap fikk betaling for å ha berget flere kanoner i 1547 og 1549. Til tross for at det første beregningsarbeidet hadde mislykket, var det fremdeles ambisjoner om å få opp «Mary Rose» i 1546. Dette året var en illustrert liste over de engelske krigsskipene utarbeidet, med i denne var skipet fremdeles et av flåtens viktigste fartøyer. For ettertiden het denne bevarte listen [[Anthonyrullen]]. Når man oppgav skipet for godt, er ikke kjent. Det kan ha skjedd etter Henrik VIIIs død i januar 1547 eller så sent som i 1549 da de siste kanonene ble berget.<ref>Marsden (2003), s. 20; Ann Payne, "An Artistic Survey", s. 23 i Knighton & Loades (2000).</ref> I [[Elisabeth I]]s regjeringstid var minnet om skipet fremdeles levende, og ifølge en av hennes admiraler, William Monson (1569–1643), kunne man ved århundreskiftet skimte vraket fra vannoverflaten ved ebbe.<ref>Rule (1983), s. 41</ref>

=== Nedbrytning ===
Etter forliset utgjorde vraket en forhindring som påvirket strømmene i Solentstredet. I løpet av kort tid gravde strømmene en grøft på hver side av vraket, mens [[sediment]]er og sjøgress begynte å fylle skroget. Ved den oppadstigende babordsiden var grøften lang og smal, mens grøften ved den nesten helt begravde styrbordsiden var bredere. Sand og partikler i strømmene eroderte litt etter litt de utsatte delene av skipet som ble gradvis svakere og til slutt kollapset. Babordsiden og dens innhold falt ned i de to grøftene og i selve skipet, andre deler ble ført bort av strømmen.

Etter disse utsatte deler var nedbrutt, ble vrakstedet utjevnet i forhold til havbunnen med tiden og dekket med flere lag sedimenter. I løpet av 1500-tallet ble en hard skorpe av leire og knuste skjell dannet over de gjenstående vrakdeler som en slags erosjonsbeskyttelse. Flere lag av bunnslam dekket stedet i de neste århundrene, men endring i strømretning og tidevann blottla av og til deler av skipet. Dette førte til at man oppdaget vraket i 1836 og senere ennå en gang i 1971.<ref>Jones (2003), s. 12-24; Marsden (2003) s. 76-86; rule (1983).</ref>

=== Gjenoppdagelse på 1800-tallet ===
Sommeren 1836 fikk en gruppe på fem fiskere sine nett viklet inn i deler av «Mary Rose»s skrog, som stakk opp fra havbunnen. De besluttet seg for å fjerne denne undervannshindringen med en [[dykker]]. Henry Abinett fikk dermed den 10. juni samme år æren av å være det første mennesket som på nesten 300 år fikk se «Mary Rose». To andre profesjonelle dykkere, John Deane og William Edwards, kom også til vrakstedet for å løse problemet. Med hjelp av en nylig oppfunnet gummidykkerdrakt og dykkerhjelm av metall begynte Deane og Edwards å undersøke vraket og berge løse gjenstander. Foruten bjelker, planker og andre tregjenstander samt en del langbuer, berget de også flere kanoner av jern og bronse, som senere ble solgt til den britiske forsvarets [[Board of Ordnance]] for over 220 pund. Det førte til uoverensstemmelser mellom Deane (som hadde fått sin bror Charles med i prosjektet), Abinett og fiskere som hadde funnet vraket. Saken ble løste ved at fiskerne fikk del i inntektene fra salget av de første kanonene som ble funnet, mens Deane fikk eksklusive bergningsrettigheter på Abinetts bekostning. Vraket ble snart identifisert som «Mary Rose»ved hjelp av inskripsjoner på en av bronsekanonene laget i 1537.<ref>Marsden (2003), s. 21-25.</ref>
[[Fil:Mary Rose iron gun watercolor.jpg|left|mini|alt=En lang og tynn kanon montert på en massiv treramme av et enkelt stykke tre, sett fra oven og fra siden|Akvarell med to perspektivtegninger av en feltslange («sling») av smijern, som hvilte på en lavett med en hjulaksel samt en del av kanonrøret på en lignende kanon. Denne illustrasjon inngår i en serie akvareller som var dokumentasjon for funn gjort av brødrene Deane 1836-1840.]]

Identifiseringen av skipet førte til stor interesse fra allmennheten og gjorde de bergede gjenstandene meget ettertraktet på antikvitetsmarkedet. Ettersom teknikken for å konservere gjenstander som hadde ligger under vann i lang tid ennå ikke var utviklet, ble mange av disse gjenstandene ødelagt. Et stort antall gjenstander ble likevel dokumentert i blyantsskisser og akvareller som fremdeles finnes. John Deane avsluttet bergningsarbeidet i 1836, men vendte tilbake til arbeidet på «Mary Rose» i 1840 med nye og mer destruktive metoder. Med utrangerte granathylstre fylt med krutt sprengte Deane seg inn i deler av vraket. Granatfragmenter og rester av sprengkratere ble funnet under utgravningene i 1970-årene, men det er ikke bevis for at Deane hadde klart å trenge gjennom lagene som beskyttet restene av skroget.

Deane offentliggjorde at han hadde klart å berge en lensepumpe og den nederste del av stormasten, som måtte ha vært inni skipet. Mindre tregjenstander som langbuer tyder på at Deane om mulig kan ha nådd laget fra Tudorperioden, men dette betviles av Margaret Rule, leder for den arkeologiske utgravningen i 1970-årene. Avisartikler om Deanes dykking i oktober 1840 beskrev skipet som klinkbygget og kan være en alternativ forklaring for at Deane ikke kom gjennom det øverste laget av skjell og herdet leire som dekket den største delen av skipet, men til deler av akterkastellet som ikke lenger finnes i dag. Akterkastellet var klinkbygget til forskjell fra skroget. Tross Deanes hardhendte behandling unngikk «Mary Rose» den fullstendige ødeleggelse som andre vrak i stredet som også var utsatt for bruk av sprengstoffer.<ref>Marsden (2003), s. 26-29; Rule (1983), s. 47; John Bevan: ''The Infernal Diver: the lives of John and Charles Deane, their invention of the diving helmet, and its first application to salvage, treasure hunting, civil engineering and military uses.'' Submex, London 1996. ISBN 9780950824215.</ref>

=== Moderne gjenoppdagelse ===
Som en del av et større prosjekt for å finne vrak i Solentstredet foretok dykkerforbundet British Sub-Aqua Clubs («Britiske Sportsdykkerforbund») ved Southsea-avdelingen de første søk fra 1965, ledet av historikeren, journalisten og amatørdykkeren [[Alexander McKee (forfatter)|Alexander McKee]]. En annen gruppe med støtte fra Committee for Nautical Archaeology i London, ledet av [[orlogskaptein]] Alan Bax fra Royal Navy innledet også søk. Til å begynne med hadde de to gruppene ulike ideer om hvor vraket skulle ligge, men forente til slutt sine anstrengelser. I februar 1966 ble et sjøkart fra 1841 funnet, hvor «Mary Rose» og flere andre vrak var markert. Det viste seg at posisjonen falt sammen med en grøft på havbunnen McKees gruppe hadde lokalisert, og som var den ene av de to grøfter strømmen hadde gravd, så man kunne fastslå en posisjon på elleve meters dybde ved ebbe. Dykkingene startet i 1966 og en [[sonar]]undersøkelse foretatt av Harold Edgerton i 1967-68 avslørte en begravd gjenstand. I 1970 ble løsgods fra skipet funnet og den 5. mai 1971 ble en del av skroget avdekket som et resultat av vinterstormer.<ref>Marsden (2003), s. 30-34; Rule (1983), s. 47-54.</ref>

Et stort problem for gruppen var at vrak i Storbritannia ikke hadde juridisk beskyttelse mot plyndring. Ifølge loven var sunkne skip [[løsøre]], ettersom de en gang hadde vært rørlige gjenstander, og dermed tilfalt den som berget dem først. Den britiske loven fra 1894, ''Merchant Shipping Act'', bestemte at alle gjenstander hentet opp fra et vrak skulle bortauksjoneres for dekning av omkostningene ved bergingen, så det var ikke mulig å hindre noen fra å «stjele» vraket for å oppnå økonomisk gevinst. Problemet ble forsøkt løst med en forening, Mary Rose Committee (Mary Rose-komiteen) med formål om å finne, utgrave, berge og bevare for all fremtid rester av skipet «Mary Rose» som kan være av historisk eller arkeologisk interesse.<ref>Marsden (2003), s. 32-33; opprinnelig sitat: "to find, excafate, raise and preserve for all time such remains of the ship «Mary Rose» as may be of historical or acheological interest", Rule (1983), s. 54.</ref>

For å avskrekke uvedkommende fra å trenge seg inn på undervannsområdet sørget komiteen for å lease den del av havbunnen hvor vraket lå. Det var en juridisk manøver som kunne ha vært vanskelig å forsvare om spørsmålet var vurdert av en domstol. Kombinerte med omfattende hemmeligholdelse av vrakets eksakte posisjon unngikk komiteen innblanding fra lykkeriddere. Først med innføringen av loven som beskyttelse av historiske vrak, ''Protection of Wrecks Act'' fra 5. februar 1973 kunne «Mary Rose» tre inn i den nasjonale historiske arv og dermed få lovmessig beskyttelse mot ren kommersiell berging. Likevel hadde det vært fare for at noen med begrunnelse i den daværende bergingsloven kunne tvinge prosjektet omkring «Mary Rose» til å bortauksjonere «personlige» effekter som sjømannskister, klær og kjøkkenredskaper til høystbydende i flere år etter den nye loven trådte i kraft.<ref>Rule (1983), s. 54-56.</ref>

==== Kartlegging og utgravning ====
Da vraket var funnet, ble prosjektet deretter kjent for offentligheten slik at det kom medieoppmerksomhet, som bidro til at det kom inn donasjoner i form av både kontante midler og utrustning, først og fremst fra private kilder. I 1974 ble Mary Rose-komiteen utvidet med representanter fra [[National Maritime Museum]], [[Royal Navy]], [[BBC]] og flere lokale organisasjoner. Samme år fikk prosjektet offisiell støtte fra [[Charles, prins av Wales|prins Charles]], som selv deltok i dykking på vraket, noe som ga større oppmerksomhet og flere donasjoner.<ref>Marsden (2003), s. 35.</ref> Mary Rose-komiteen ble registrert som stiftelse i 1974 og fikk tillatelse fra de britiske myndighetene til å starte utgravning med etterfølgende berging.<ref>Rule (1983), s. 67.</ref>

I 1978 hadde de innledende utgravningene fastslått at det var tale om et begrenset område med en intakt skipsstruktur med lengderetningen liggende nesten rett nord, med en helning på knapt 60 grader mot [[styrbord]] og med forstavnen noe lavere i havbunnen enn akterstavnen. Det var nå tilstrekkelig informasjon for å starte en total og moderne arkeologisk utgraving av skipet. For å gjøre dette måtte de beskyttende lag av leire og slam fjernes. Utgravningen måtte avsluttes innenfor en tidsramme på få år og skipsskroget berges for å bevare «Mary Rose» så snart det var blottstilt. For første gang støtte man på de praktiske vanskeligheter om å heve, konservere og forberede skroget for offentlig utstilling.<ref>Rule (1983), s. 72.</ref>

For å håndtere det kompliserte og kostbare prosjektet ble en ny organisasjon dannet i 1979, der den eldre Mary Rose-komiteen ble erstattet av [[fond]]et ''«Mary Rose Trust»'' (Mary Rose-stiftelsen). Samme år ble den tolv meter lange [[katamaran]]en «Roger Greenville» som hadde vært benyttet siden 1971, erstattet med et nytt dykkerskip, bergningsskipet «Sleipner», som hadde vært dykkerskip i [[Sverige]] for bergingen av [[regalskip]]et [[«Vasa» (skip)|«Vasa»]]. Størrelsen på arbeidstaben som først var på tolv frivillige som arbeidet fire måneder om året, ble øket til over 50 personer som arbeidet nesten døgnet rundt i ni måneder av året. Dertil deltok over 500 frivillige som dykkere mens en landbasert laboratoriestab på omtrent 70 personer arbeidet med konservering.<ref>Marsden (2003), s. 40.41; Rule (1983), s. 59, 73-76.</ref> I fire dykkersoner fra 1979 til 1982 var det over 22&nbsp;000 dykkertimer ved vrakstedet, tilsammen 11,8 år.<ref>Rule (1983), s. 220.</ref>

=== Bergningen ===
[[Fil:MaryRose-salvage1982-below water edited.jpg|mini|Fra bergingen av «Mary Rose», rammen for vuggen skimtes like under vannoverflaten på dette bildet fra 11. oktober 1982, den siste dagen i bergningsoperasjonen.]]
Bergingen av «Mary Rose» ga en rekke utfordringer og i omfang og omkostninger kunne operasjonen bare sammenlignes med hevningen av det svenske regalskipet «Vasa» fra 1600-tallet. Bergingen av «Vasa» var imidlertid enklere ettersom skroget stort sett var intakt. Ved bergingen av «Mary Rose» var kun 1/3 av skroget tilbake, dypt begravd i leire.

Dersom «Mary Rose» ble berget på vanlig måte var det risiko for at skroget hadde så lite styrke at det ville gå i stykker, så en rekke forslag om hvordan bergingen skulle skje ble lagt frem. Etter langvarige diskusjoner besluttet stiftelsen i februar 1980 at skroget først skulle tømmes for alt innhold for deretter å forsterkes med støtter med stålrammer. Det skulle dermed løftes opp fra bunnen med nylonstropper og føres over i en spesialbygget vugge ved hjelp av en flytekran. Hele konstruksjonen skulle løftes opp av vannet til en pram for å bli tatt inn i Portsmouth havn. Det ble også besluttet at bergingen skulle skje i løpet av dykkersesongen i 1982, for hvis vraket forble avdekket i lengre tid, kunne det få varige skader.<ref>Wendell Lewis, "Raising the «Mary Rose» i Marsden (2003), s. 51-53.</ref>

Etterhvert begynte arbeidsmengden å tære på de ledende bidragsyterne i det store prosjektet. I mai 1981 kom kritikk fra Alexander McKee om metoden man hadde valgt, støttet av andre som tok fram risikoen for at vraket kunne bli skadet under hevningen. McKee kritiserte også utgravningsleder Margaret Rule i troen om å ha blitt ignorert i prosjektet han hadde spilt en sentral rolle i blant annet som dykker. Det ble deretter besluttet å erstatte nylonremmene med jernbolter boret i skroget for å fordele tyngden jevnt over hele skroget når det skulle løftes til stålvuggen under vannet. 170 jernbolter ble satt på skroget som stålwirer ble festet til.<ref>Childs (2007), s. 197-98.</ref>
[[Fil:MaryRose-salvage1982-above water edited.jpg|mini|«Mary Rose» heises opp av vannet i sin spesialbygde vugge.]]

Etter tre sesonger med intensiv marinarkeologiske arbeid begynte forberedelsene til heving våren 1982. Allerede i begynnelsen fikk man problemer med løfteanordningen, mens dykkere fra Royal Navy ble innkalt til tjeneste under [[Falklandskrigen]]. I juni 1982 var man tvunget til å endre på planene om hvordan skroget skulle løftes. Etter stålrammen med de mange stålwirer var satt på plass ble skroget langsomt løftet fra bunnen ved hjelp av fire massive [[jekk]]er på hver sitt hjørne av rammen. Den store kranen på flytekranen «Tog Mor» løftet så skroget inn i vuggen under vannoverflaten, som ble beskyttet med vannfylte sekker.

Om morgenen den [[11. oktober]] [[1982]] var det siste løftet av hele konstruksjonen, vugge, løfteramme og skrog. For første gang på 437 år foran bergingsmannskaper, prins Charles og tilskuere som hadde samlet seg rundt vrakstedet, brøt «Mary Rose» vannoverflaten klokken 9.03 lokal tid. Vannsekkene ble tømt og erstattet med luftposer så treet i skroget ikke skulle skurre mot stålvuggen. Til slutt ble det løftet over på prammen. Hevningen var en suksess, men den var ikke uten problemer. En av de vertikale benene i løfterammen hadde bøyd seg så det måtte fjernes, og det ene hjørnet av løfterammen falt en meter nedover med «et ubeskrivelig brak», uten at skroget ble knust.<ref>Wendell Lewis, "Raising the «Mary Rose» i Marsen (2003), s. 53-59; Rule (1983), s. 206-227.</ref>