Redigerer Wannsee-konferansen (avsnitt)

===Forskning===
{{se også|Ansvar for holocaust}}
Historikerne hadde lenge problemer med å forstå at intelligente godt utdannede menn i sjiktet under topplederne, som deltakerne i Wannsee, kunne omfavne nazistenes irrasjonelle politikk. De såkalte intensjonalistene legger vekt på ideologi og stormannsgale ideer hos Hitler og toppledelsen, og antar at disse ideene ble spredt og kunne bli iverksatt i en totalitær stat. Funksjonalistene (også kalt strukturalister) legger vekt på initiativ og konkurranse blant de forskjellige grenene av nazistaten, der maktkamp og karrierejag i mellomsjiktet førte til en stadig radikalisering av Hitlers politikk.<ref name="Roseman" /> Arbeidsdelingen i en spesialisert stat gjorde det mulig for hver deltaker på konferansen å anse seg bare som et av mange ledd og dermed unndra seg individuelt ansvar.<ref name="introduction" /> 
[[File:Robert Gerwarth.JPG|thumb|left|upright=0.5|Den tyske historikeren Robert Gerwarth er kjent særlig for sitt verk om Heydrich (2011).<ref>{{Kilde www|url=https://academic.oup.com/crawlprevention/governor?content=%2fhgs%2farticle-lookup%2fdoi%2f10.1093%2fhgs%2fdct005|tittel=Hitler's Hangman: The Life of Heydrich, Robert Gerwarth|besøksdato=2022-02-02|forfattere=George C. Browder|dato=2013|verk=Holocaust and Genocide Studies|sitat=Benefiting from several generations of distance, the availability of probably every surviving piece of relevant evidence, the scholarly syntheses that emerged from debates over the origins of the Holocaust, and the more recent, sophisticated insights from Taterforschung, Robert Gerwarth has given us what probably will be the definitive study of the man.|doi=10.1093/hgs/dct005}}</ref>]]
Det er konsensus om at Heydrich ville bruke konferansen til å befeste RSHA/SS' kontroll over jødepolitikken, blant annet å bringe det sivile statsappartet inn i innsatsen noe som også kunne medvirke til ytterligere bistand fra Wehrmacht. Det er uklart om Heydrich gjorde dette fra en sterk eller fra en svak posisjon.<ref name="Wolf2015" /><ref name="Hagtvet2000" />{{rp|xvi}} Historikeren Gerhard Wolf er ikke sikker på om Heydrich i januar 1942 faktisk så for seg at jødene skulle utryddes så raskt som mulig, og tror i stedet forflytninger og tvangsarbeid var målet på kort sikt.<ref name="Wolf2015" />

Fordi det mangler dokumentasjon på hva som var hensikten med eller behovet for møtet, har historikerne interessert seg for betydningen av individuelle initiativ særlig fra Heydrich selv. En hypotese, fremmet av blant andre historikeren Wolfgang Schleffer, er at møtet var et ledd i Heydrichs bestrebelser på å gjøre seg mer relevant og befeste makten sin: Heydrich følte mot slutten av 1941 sin stilling truet særlig fordi Himmler hadde styrket de regionale [[HSSPF]], konsentrasjonsleirsystemet under [[Oswald Pohl]] og andre deler av SS utenfor RSHAs kontroll. Wannsee-konferansen var en anledning for å Heydrich til å vise hvem som bestemte ved å instruere de sivile deltakerne. [[Eberhard Jäckel]] inntok et annet perspektiv: Jäckel så Heydrich som en oppadstigende figur (han hadde nylig fått alle fullmakter i ledelsen av tysk okkupasjon av [[Böhmen-Mähren]]) som maktbegjærlig ville komme seg ut av Himmlers skygge.<ref name="Roseman" /> Mangel på annen skriftlig dokumentasjon har gjort det vanskelig å sette Wannsee-protokollen inn i en klar sammenheng basert på primære kilder. Wannsee-konferansen har i stedet blitt forstått på bakgrunn av de etterfølgende hendelsene særlig opptrappingen av drapsarbeidet våren og sommeren 1942 (sommeren-høsten 1942 var den mest dødelige under holocaust).<ref name="Wolf2015" />

Den tyske historikeren [[Robert Gerwarth]] ved [[University College Dublin]] mener at Wannsee-konferansen etablerte utryddelse av jødene som politikk for det tyske riket.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Capani, Jennifer B.|år=2018|tittel= An "Alter Kämpfer" at the Forefront of the Holocaust: Otto Ohlendorf Between Careerism and Nazi Fundamentalism (PhD-avhandling)|utgiver= St. Johns University|sted= New York|ref={{SfnRef|Capani2018}}}}</ref> 

Den britiske historikeren Mark Roseman er i tvil om enkeltpersonene i Wannsee hadde avgjørende betydning for forløpet og peker på at drapet på Heydrich hadde liten betydning for innretning av jødeforfølgelsene. Samtidig fremholder Roseman at det nazistiske regimet lot nådeløse og ambisiøse menn som Heydrich og Müller slippe til med sitt talent og sin energi.<ref name="Roseman" /> Roseman reiser problemstillingen om hvorfor det var behov for konferansen dersom holocaust var besluttet og planlagt lang tid i forveien. I holocaustforskningen ble denne problemstillingen satt på spissen i forholdet mellom [[Ansvar for holocaust|intensjonalister og funksjonalister]].<ref name="Roseman2003" /> 

Et av Heydrichs mål med møtet var å utvide sin egen myndighet på bekostning særlig av den sivile administrasjonen og det var en tautrekking i spørsmålet om ''[[Mischling]]e'' (personer av delvis jødisk opphav) og jøder i blandingsekteskap. Historikerne har antatt at det særlig var Stuckart og Kritzinger som ga Heydrich motstand. Rikskanselliet og innenriksdepartementet ville stanse angrepet på personer av blandet bakgrunn og justisdepartementet ville ikke være med på tvangsoppløsning av blandingsekteskap. Stuckart gikk under konferansen med på sterilisering av personer med delvis jødisk bakgrunn og tvangsoppløsning av ekteskap.<ref name="Roseman" /> Ifølge Eichmann var Stuckart begeistret for at jødespørsmålet fant en endelig løsning.<ref name="Hagtvet2000" />

Den tyske historikeren [[Peter Longerich]] konkluderer med at Wannsee-konferansen bør betraktes som et øyeblikksbilde i en utvikling der SS-ledelsen ville gjennomføre en «endelig løsning» mens krigen pågikk og ikke etter krigen som de opprinnelig så for seg; «endelige løsningen» skulle ikke gjennomføres på erobrede sovjetiske områder som opprinnelig tenkt men i stedet skje hovedsakelig i Polen. Den konkrete metoden for å utslette jødene ble ikke avgjort i Wannsee, men ble utviklet i de etterfølgende månedene. Longerich anser diskusjonene og uenighetene blant møtedeltakerne som ubetydelige på bakgrunn av deres felles ambisjon om en verden uten jøder.<ref>Longerich, P. (2021). ''Wannsee: The Road to the Final Solution.'' Oxford University Press, s.83.</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Wannsee: The Road to the Final Solution|publikasjon=German History|doi=10.1093/gerhis/ghac025|url=https://doi.org/10.1093/gerhis/ghac025|dato=2022-04-29|fornavn=Sandra|etternavn=Lipner|serie=3|bind=40|sider=461–462|issn=0266-3554|besøksdato=2022-09-15|sitat=Longerich’s reading expands his argument that the Wannsee minutes ‘provide a snapshot of a stage reached in a process in the course of which the SS leadership had shifted its perspective away from the idea of a post-war “final solution” to the new aim of implementing ever more stages of the “Final Solution” during the war’ (Holocaust, p. 309).}}</ref>

Den tyske historikeren [[Christian Gerlach]] mener at Wannsee-konferansen var innledningen til utryddelsen av jøder i selve Tyskland (''Altreich'') og i vest-Europa ellers, og Gerlach mener Wannsee-konferansen henger nært sammen med Hitlers overordnete beslutning om å drepe alle jødene i Europa (en beslutning Hitler ifølge Gerlach tok tidlig i desember 1941). Ifølge Gerlach ble de første tyske jødene deportert østover høsten 1941 før det var tatt en beslutning om å drepe dem.<ref name="Gerlach1998" /> Ifølge Mark Roseman viser Eichmanns rundskriv av 31. januar 1942 angående deportasjoner at Wannsee-konferansen åpnet for massive deportasjoner så snart transportmidlene tillot det.<ref name="Roseman2003" />

Den franske historikeren Florent Brayard påpeker at systematisk drap på jøder fra selve Tyskland begynte sommeren 1942 selv om de ble deporterte og internert/gettoisert fra 1941. Ifølge Brayard tyder dette på at det i 1941 ikke fantes en overordnet beslutning og mener at den «endelige løsningen» ikke ble iverksatt før sommeren 1942. Brayard mener derfor at Wannsee-konferansen var en ubetydelig hendelse med liten betydning for holocaust.<ref name="Zukier" />

I alliert avhøre skilte Kritzinger seg ut som den mest ærlige med hensyn til konferansen, noe som har fått historikere til å betrakte ham som hederlig statstjenestemann som hadde dårlig samvittighet for ikke å ha tatt mer til motmæle. Historikerne har i ettertid vært mer tvilende til Stuckarts påstand om at han var motstander av jødeforfølgelsene. Tyske historikere har konkludert med at den lille motstanden som fremkom fra rikskanselliet og de sivile departementene viste at det fantes en rest av anstendighet i den sivile administrasjonen; samtidig kan motstanden delvis ha vært et utslag av en generell motstand mot den aggressive Heydrich og det ekspanderende SS. [[Raul Hilberg]] så istedet Wannsee-konferansen som et eksempel på at hele statsapparatet sammen anstrengte seg for å fjerne all hindringer for gjennomføring av holocaust; Hilberg mente møtet handlet om problemløsning for å legge til rette for å glatt gjennomføring av utryddelsen.<ref name="Roseman" /> [[Hannah Arendt]] mente at Wannnsee-konferanse var karakteristisk for den moralske forråtnelsen i Europa.<ref name="Hagtvet2000" />