Redigerer Sveriges historie (avsnitt)

=== Union med Norge ===
{{utdypende|Den svensk-norske union}}
Meldingen om Kiel-freden nådde Norge i slutten av januar 1814. [[Kristian Fredrik]] var forberedt på hva som ville skje og planla å erklære seg som konge av Norge i kraft av sin arverett. Kristian Fredrik kunngjorde at det skulle velges representanter til en grunnlovgivende forsamling. Riksforsamlingen på Eidsvoll begynte 10. april og delte seg i et selvstendighetsparti (Christian Magnus Falsen i spissen) og et unionsparti (blant andre grev Wedel, Wergeland, Aall). Unionspartiet ville gå i forhandlinger med Sverige. [[Norges Grunnlov|Grunnloven]] ble vedtatt 17. mai 1814.{{Sfn|Jensen|1962|s=158}}

Karl Johan ga i juli ordre om å [[Den svensk-norske krigen (1814)|angripe Norge]]. Den norske hæren var den svenske langt underlegen og svenske styrker besatte grensefestningene. Etter megling lovet Karl Johan å godkjenne grunnloven av 17. mai innenfor en unionen: [[Mossekonvensjonen]] ble undertegnet 14. august. Stortinget trådte sammen 7. oktober og Karl Johan ville at Kielfreden skulle anerkjennes som grunnlag for unionen. Han mente at grunnloven var ulovlig og valget av Kristian Fredrik ugyldig. Karl Johan ville endre grunnloven slik at Kongen fikk større makt, han ville rett til å sende norske soldater til krigstjeneste i utlandet og han ville ha rett til å utnevne svensker til norske embeter (unntatt som dommere og prester).{{Sfn|Jensen|1962|s=164}} 

Stortinget gikk med på at kongen utnevnte en stattholder i Norge og at linjehæren ble brukt utenlands. Norge skulle være ansvarlig bare for egen statsgjeld og norske lover skulle skrives på norsk språk. Den norske regjeringen skulle ha sete i Christiania, mens en del av regjeringen skulle oppholde seg i Stockholm for å holde kontakt med kongen. Unionsvilkårene ble beskrevet i Riksakten som ble vedtatt av Riksdagen og av Stortinget i 1815. Norge fikk sin egen [[sentralbank]], [[Norges Bank|Norges bank]].{{Sfn|Jensen|1962|s=164}}

Kiel-freden fastsatte at Norge skulle betale sin del av Danmark-Norges statsgjeld etter folketall og økonomisk evne. Stortinget i 1821 ønsket å nekte å betale mot Karl Johans vilje. I 1815 og 1818 hadde Stortinget mot Karl Johans vilje fjernet alle adelige titler og andre særretter i Norge. Karl Johan sendte soldater og marine til Christian i 1821, hvorpå Stortinget ga etter i saken om statsgjeld mens loven om opphevelse av adelen ble vedtatt.{{Sfn|Jensen|1962|s=169}}

Etter 1814 hadde Stortinget og den norske regjeringen i utgangspunktet ingen innflytelse på utenrikspolitikken som ble håndtert av Karl Johan og hans utenrikstjeneste. I Norge ble dette oppfattet som i strid med prinsippet om at de to landene skulle være likstilte innenfor unionen. Karl Johan gikk i 1835 med på at den norske statsminister i Stockholm skulle delta i ''ministerielt statsråd'' når det var utenrikssaker oppe av betydning for begge land. Karl Johan godtok [[formannskapslovene]] og at norske skipe kunne bruke [[norsk handelsflagg]] utenriks.{{Sfn|Jensen|1962|s=174}}