Redigerer Slaget om Stalingrad (avsnitt)

== Sovjetisk seier i slaget om Stalingrad ==

{{Tekstboks
|overskrift=Ammunisjonsbruk
|Mellom 10. januar og 2. februar 1943 brukte Den røde armés Don-front (én av tre fronter - altså [[armégruppe]]r - som deltok i offensiven) 24 millioner skudd med gevær og maskingevær, 911&nbsp;000 artillerigranater og 990&nbsp;000 bombekastergranater.<ref name="Turner2013_125"/>|align=right}} 

Den endelige sovjetiske offensiven mot 6. armé (operasjon ring) begynte 10. januar, etter ledelsen for 6. armé hadde avvist et sovjetisk krav om å kapitulere. Styrken besto av 47 divisjoner (med totalt {{formatnum:218000}} soldater), {{formatnum:5610}} feltkanoner og tunge bombekastere, 169 stridsvogner og 300 fly.<ref>Beevor 2002, s. 293, 299, 323</ref>

De tyske styrkene i lommen i og vest for Stalingrad ble stort sett angrepet fra sør og vest. De hadde dårlige forsvarsstillinger, og ble tvunget til å trekke seg gradvis tilbake, inn i selve Stalingrad.<ref>Turner 2013, s. 207</ref> Med tanke på 6. armés svært reduserte tilstand, møtte Den røde armé stor motstand, og tapte rundt 26 tusen soldater og over halvparten av stridsvognene de første tre dagene i angrepet.<ref>Beevor 2002, s. 326</ref> Det tyske tapet av de to flyplassene (Pitomnik 16. januar og Gumrak 22. januar), satte så godt som stopp for forsyninger fra luften, og mulighet for evakuering av syke.<ref>Turner 2013, s. 190, 194</ref><ref>Beevor 2002, s. 330, 338, 341</ref> Forholdene i de provisoriske, uoppvarmede feltsykehusene var ubeskrivelige. Sårede kunne ikke lenger regne med noen som helst form for pleie. Det manglet sykesenger, medisiner, forbindingsutstyr og helsepersonell. De få leger og sykepleiere som ennå fantes, konsentrerte seg om de letteste skadene. Maten bestod av en suppeblanding kokt på muggent brød.<ref>Beevor 2002, s. 342</ref> 

De soldatene som ennå var operative var så utsultet og utmattede at de befant seg i en tilstand av tiltagende [[delirium]]. De var dessuten i ferd med å gå tomme for ammunisjon. De fortsatte allikevel å slåss, delvis fordi de trodde at [[Den røde armé]] ville henrette dem som overga seg.<ref>Beevor 2002, s. 332, 343, 347</ref> Særlig de såkalte Hiwi, sovjetsoldater som sloss for tyskerne, hadde ingen illusjoner om sin skjebne hvis de ble tatt til fange.<ref name="Beevor2002_173-175">Beevor 2002, s. 173–175, 321, 323, 350–351</ref> De sovjetiske styrkene var på sin side overrasket over hvor store tyske styrker de hadde stengt inne, og måtte forsterke sine enheter før den endelige offensiven.<ref>Beevor 2002, s. 292–293</ref> Harde kamper begynte igjen inne i Stalingrad, men nå var det tyskerne som ble presset tilbake til bredden av Volga. Den tyske styrken i Stalingrad ble så, 26. januar 1943, splittet opp i en nordlig og sørlig lomme av de fremrykkende sovjetiske styrkene .<ref>Beevor 2002, s. 343–344</ref><ref>Evans 2009, s. 418–419</ref>

Den 30. januar, på tiårsdagen for [[Machtergreifung|den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen]], utnevnte Hitler Paulus til [[feltmarskalk]]. Ingen tysk feltmarskalk hadde noen gang blitt tatt som krigsfange, og Hitler forutsatte at Paulus enten ville slåss videre eller begå [[selvmord]]. Dagen etter overga Paulus seg likevel da sovjetstyrker nærmet seg hans hovedkvarter i ruinene av supermarkedet GUM.<ref name="Evans2009_410"/><ref>Beevor 2002, s. 346, 349</ref> Restene av 6. armé i Stalingrad overga seg 2. februar 1943; 91&nbsp;000 utmattede, syke og utsultede soldater ble tatt til fange.<ref name="Beevor2002_360">Beevor 2002, s. 360</ref><ref name="Evans2009_420">Evans 2009, s. 420</ref> Blant fangene var 22 tyske generaler.<ref name="Beevor2002_360"/> Hitler var rasende over feltmarskalkens overgivelse og sa «Det som går mest personlig innpå meg, er at jeg likevel forfremmet ham til feltmarskalk. Han kunne ha befridd seg selv fra all sorg og steget opp til evigheten og nasjonal udødelighet, men han foretrekker å dra til Moskva.»<ref>Beevor 2002, s. 356</ref>

Av 91&nbsp;000 krigsfanger overlevde bare 6&nbsp;000, som hovedsakelig kunne vende hjem i 1955.<ref name="Beevor2002_360"/><ref name="Evans2009_420"/><ref name="Beevor2002_389">Beevor 2002, s. 389</ref> Da de ble tatt til fange var soldatene allerede svekket av sykdom og matmangel. Fra Stalingrad ble de sendt til fangeleirer over hele Sovjet, hvor de fleste døde av tungt arbeid og feilernæring. Før våren kom var nesten halvparten av de 91 tusen som var tatt til fange, døde.<ref name="Evans2009_420"/><ref>Beevor 2002, s. 370–378, 380–382</ref> En liten gruppe toppoffiserer ble brukt i propagandaformål. Noen av dem, inkludert Paulus, undertegnet uttalelser mot Hitler som ble spredt med [[flyveblad]] til de tyske styrkene, etter hvert også spredd til sivile i Tyskland via fly.<ref name="Beevor2002_384–387">Beevor 2002, s. 384–387</ref>

Den tyske befolkningen fikk ingen offisiell informasjon om katastrofen før i slutten av januar 1943, selv om tyske propagandamedia hadde sluttet å komme med positive rapporter noen uker før nederlaget. Kapitulasjonen ved Stalingrad var ikke det første alvorlige tilbakeslaget for de tyske styrkene, men dimensjonene var i en klasse for seg. Den 3.februar 1943 ble nederlaget bekjentgjort over [[radio]]: «Wehrmachts overkommando kunngjør at kampen om Stalingrad er avsluttet. Lojal mot sin troskapsed er 6. armé under feltmarskalk Paulus' eksemplariske ledelse blitt tilintetgjort av fiendens overveldende overvekt i antall ... de døde slik at Tyskland kan leve.»<ref>Beevor 2002, s. 362–363</ref> 

Det ble arrangert storslåtte markeringer for de 200&nbsp;000 omkomne, ingen nevnte de 91&nbsp;000 som var tatt til fange. Disse var bare avskrevet av ledelsen i [[Berlin]]; flesteparten overlevde heller ikke fangenskapet. I en rapport utarbeidet av [[Gestapo]] om stemningen i disse februardagene står det at det ikke er «tilrådelig å bære partimerket i jakkeslaget» og at ''Heil Hitler''-hilsenen kunne resultere i et slag i ansiktet.<ref>Annette Dumbach: ''Sophie Scholl og Den hvite rose'' (s. 173 og 177), forlaget Spartacus, Oslo 2008, ISBN 978-82-430-0445-0</ref> I hemmelige opinionsundersøkelser fant den tyske sikkerhetstjenesten ut at nederlaget gjorde et stort inntrykk på den tyske befolkningen.<ref name="Evans2009_420–423">Evans 2009, s. 420–423</ref> Den 18. februar 1943 ga propagandaminister [[Joseph Goebbels]] sin beryktede [[Sportpalasstalen|Sportpalasstale]] i [[Berliner Sportpalast]], hvor han oppmuntret det tyske folket til å godta den [[total krig|totale krig]], som ville kreve alle dets ressurser.<ref name="Evans2009_423-425">Evans 2009, s. 423–425</ref><ref name="Beevor2002_364">Beevor 2002, s. 364</ref>

Små grupper av tyske soldater fortsatte kampen etter overgivelsen. Så sent som 5. mars 1943 ble styrker fra Den røde armé beskutt av tyske soldater, i forfølgelsen av angriperne ble 8 tyske offiserer funnet og drept.<ref>Hellbeck 2015, s. 225</ref> Noen få tyske offiserer og soldater (ni eller ti grupper) forsøkte å bryte ut og nå frem til tyske styrker, ingen lyktes i det.<ref name="Beevor 2002, s. 199">Beevor 2002, s. 199</ref>

<gallery mode="packed" caption="Ødeleggelser, helter og fanger etter angrepet">
RIAN archive 602161 Center of Stalingrad after liberation.jpg|Sentrum av Stalingrad ved kampens slutt, 2. februar 1943 {{byline|Zelma / Георгий Зельма}}
Bundesarchiv Bild 183-J20092, Stalingrad, zerstörte Werkhallen.jpg|Ruiner av en fabrikk {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-J20092 / Herber  }}
Фонтан «Детский хоровод».jpg|Fontene med skulpturer av lekende barn {{byline|Sergey Strunnikov  (1907–1944)}}
RIAN archive 2383 The ruins of Stalingrad.jpg|Ruiner av en fabrikk {{byline|RIA Novosti archive, image #2383 / Zelma  }}
German pows stalingrad 1943.jpg|Tyske krigsfanger, med Stalingrads kornsilo i bakgrunnen
RIAN archive 2391 Destroyed Stalingrad.jpg|Sovjetiske soldater mellom ødelagte bygninger
Bundesarchiv Bild 183-E0406-0022-011, Russland, deutscher Kriegsgefangener.jpg|Sovjetisk soldat med fange {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-E0406-0022-011  }}
Disfatta.jpg|Tyske og deres allierte som fanger etter nederlaget
Сталинград. Немецкие шестиствольные минометы.jpg|Tysk [[Nebelwerfer]] rakettartilleri, forlatt ved Stalingrad {{byline|Sergey Strunnikov  (1907–1944)}}
Женя Серёгин, Сталинград.jpg|Zhenya Seregin, 14 år gammel, ble tildelt medaljen For heltedåd. Stalingrad. {{byline|Sergey Strunnikov  (1907–1944)}}
Сталинград - The City That Stopped Hitler- Heroic Stalingrad (1943) фильм смотреть онлайн.webm|Sovjetisk film om slaget, fra 1943
Сталинград. Оккупанты получили по заслугам.jpg|Ihjelfrosne tyske soldater {{byline|Sergey Strunnikov  (1907–1944)}}
</gallery>