Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

== Mai: «Fall Gelb», Belgia, Nederland, Luxembourg og Nord-Frankrike ==

{{Tekstboks
|overskrift=Krig i luften, og mot bakken
|Det tyske Luftwaffe var muligens den eneste tyske våpengrenen som i en viss grad var overlegen motstanderen (i antall og kvalitet), selv om det er omstridt. Historikeren Karl-Heinz Frieser mener at også i antall fly var de allierte overlegne. Mens Luftwaffe konsentrerte mesteparten av sine fly nær og ved fronten i vest, hadde de allierte, særlig Frankrike, mange fly i reserve,<ref>Frieser 2012, s. 44–54, 56</ref> eller spredd utover frontavsnitt hvor det ikke var kamp.<ref>John Buckley, «The Air War in France», i Bond og Taylor 2001, s. 119</ref><ref name="Frieser2012_242–244">Frieser 2012, s. 242–244</ref>

Mens de allierte, særlig britene, var innstilt på strategisk bombing, var Luftwaffe under invasjonen på en helt annen måte tilgjengelig for bakkestyrkene i taktisk nærstøtte (CAS). Tyske fly kunne relativt raskt tilkalles over radio for taktisk bombing.<ref>John Buckley, «The Air War in France», i Bond og Taylor 2001, s. 114–116</ref><ref name="Frieser2012_242–244"/> Samtidig hadde tysk CAS begrenset betydning, unntatt ved Sedan.<ref>John Buckley, «The Air War in France», i Bond og Taylor 2001, s. 123</ref> 

Bortsett fra mangel på moderne fly i kampområdet, var det franske flyvåpnets (AASF) største problem lav effektivitet. Mens Luftwaffe og RAFs jagerfly klarte 4 tokt (engelsk: sorties) om dagen, lå AASF på 0,9.<ref name="Bond_Taylor-124">John Buckley, «The Air War in France», i Bond og Taylor 2001, s. 124</ref><ref>Frieser 2012, s. 344</ref> Kun om lag 1/3 av Frankrikes moderne fly (totalt 1739) var tilgjengelig der krigshandlingene fant sted, resten var andre steder eller i koloniene.<ref name="Carswell2019-231"/>|align=right}}

=== Fronten i nord ===

Hitler hadde etablert seg i førerhovedkvarteret [[Felsennest]] da Tyskland iverksatte «Fall Gelb» kvelden og natten til 10. mai 1940. Sent om kvelden 9. mai invaderte tyske styrker Luxembourg. I løpet av natten startet armégruppe B sin avledende offensiv mot Nederland og Belgia. Fallskjermtropper under general [[Kurt Student]] landet ved [[Haag]] og på taket av [[Fort Eben-Emael|fortet Eben-Emael]] for å sikre broer for armégruppens fremrykking.<ref name="May2000-396">May, 2000, s. 396</ref> 

Den tyske invasjonen førte til at både Nederland og Belgia ba om hjelp fra Frankrike og Storbritannia, og Dyle-Breda planen ble iverksatt av general Gamelin. Den franske overkommandoen beordret 1. armégruppe nordover. Med dette ble de beste allierte styrkene satt inn, forflytningen reduserte stridsevnen og mobiliteten grunnet forbruk av drivstoff.<ref>May, 2000, s. 385</ref> Den franske 7. armé under general [[Henri Giraud|Giraud]] nådde Breda 11. mai, men tyske fallskjermstyrker hadde tatt broene ved Moerdijk. Derved var Nederland delt i to, og nederlandske styrker trakk seg tilbake nordover, noe som fjernet hele grunnlaget for den franske fremrykkingen. Girauds 7. armé trakk seg derfor tilbake, mot Antwerpen.<ref name="Jackson2004_37-39">Jackson 2004, s. 37–39</ref>

==== Nederland, rask kapitulasjon ====

Det nederlandske flyvåpenet hadde 144 kampfly. Halvparten ble ødelagt invasjonsdagen, noen få ved tysk bombing av flyplasser, resten i luftkamp med det tyske Luftwaffe. Nederlandske og belgiske jagerfly og luftvern skjøt ned totalt 230 tyske fly, blant de flesteparten av tyske transportfly,<ref>May, 2000, s. 384–385</ref> de hadde tap på om lag 80 %.<ref name="Bond_Taylor-124"/> Den tyske 18. armé erobret de strategiske broene i og rundt [[Rotterdam]].<ref name="Jackson2004_37-39"/> Med det hadde de omgått [[den nye hollandske vannlinjen]] og trengt inn i «[[festning Holland]]» – et område mellom [[Haarlem]] i nord, [[Utrecht]] i øst og Rotterdam i sør. En operasjon organisert av Luftwaffe for å ta den nederlandske hovedstaden [[Haag]] mislyktes imidlertid fullstendig. To flyplasser ved byen ble inntatt under store tap av soldater og transportfly, men ble gjenerobret samme dag av to nederlandske infanteridivisjoner tilhørende reserven. Den 13. mai trakk nederlandske styrker seg tilbake fra «[[Grebbelinjen]]» til «den nye hollandske vannlinjen», da et motangrep for å stoppe et tysk gjennombrudd mislyktes.<ref name="May2000-415_416">May, 2000, s. 415–416</ref> Derved trakk de nederlandske styrkene seg vekk fra de allierte, en beslutning som bidro til å undergrave den såkalte Dyle-Breda planen.<ref>Weinberg 1994, s. 125</ref>

Dagen etter, 14. mai, ble Rotterdam bombet av tyske fly i det som mange anså som et rent terrorangrep mot sivilbefolkningen (byen ble overgitt av den nederlandske ledelsen, men den tyske ledelsen fikk meldingen etter bombeflyene hadde tatt av). 814 sivile ble drept og 80&nbsp;000 ble hjemløse, og Tyskland truet med å bombe andre nederlandske byer om landet ikke oppga motstanden. Selv om den nederlandske hæren i største delen var intakt, ble landets strategiske situasjon ansett som håpløs og det valgte å kapitulere. Kapitulasjonsavtalen ble undertegnet den 15. mai. De nederlandske styrkene i [[Zeeland]] og i koloniene fortsatte imidlertid å kjempe, mens dronning [[Wilhelmina av Nederland|Wilhelmina]] flyktet til Storbritannia, og etablerte en eksilregjering der.<ref name="May2000-415_416"/>

==== Belgia, overkjørt av tyske styrker ====
[[Fil:Attack-Ardennes-1940 Nor.svg|miniatyr|Angripende tyske panserstyrker, mai 1940 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/8/88/Attack-Ardennes-1940_Nor.svg/1866px-Attack-Ardennes-1940_Nor.svg.png større kart])]]
Luftwaffe fikk raskt luftherredømme over Belgia, grunnet det franske flyvåpenets beslutning om å holde tilbake sine fly, for å ha de i reserve for å bekjempe strategisk tysk bombing.<ref>May, 2000, s. 398, 401</ref> Etter å ha gjennomført omfattende fotorekognoseringstokt, ødela de 83 av 179 belgiske krigsfly i løpet av det første døgnet av kampene. Avledningsmanøveren til den tyske armégruppe B var avhengig av at de sterke belgiske forsvarslinjene langs [[Albertkanalen]] og [[Fort Eben-Emael|fortet Eben-Emael]] ble inntatt. De tyske styrkene brukte ukonvensjonelle midler. Tidlig om morgenen 10. mai landet spesialstyrker oppå selve fortet med [[Militære glidefly|glidefly]], og uskadeliggjorde kanontårnene med [[hulladning]]er.<ref>May, 2000, s. 266, 395–396, 416–417</ref> Tyske fallskjermsoldater inntok så broene over kanalen. Med landets sterkeste forsvarsverk inntatt, trakk den belgiske hæren seg tilbake til Dylelinjen fem dager tidligere enn planlagt.<ref name="May2000-396"/> Den belgiske tilbaketrekningen undergravde den franske planen. Det var antatt at de belgiske styrkene skulle holde ut så lenge at den franske 1. armégruppe skulle komme i posisjon.<ref name="Jackson2004_37-39"/><ref>Forczyk 2017, s. 161-162</ref> 

{{sitat|Et angrep fra Stukaer... kan ikke beskrives, det er fullstendig utenfor fatte-evne for de som ikke har opplevd det. Støyen alene gir slik skrekk at kroppen blir paralysert, den fremdeles aktive tanken er overbevist om at hvert eneste fly kommer mot deg.|note=<ref group="note">An attack by Stukas ... cannot be described, it is entirely beyond the comprehension of anyone who has not experienced it. The noise alone strike such terror that the body become paralysed, the still active mind is convinced that each and every aircraft is coming for you personally.</ref><ref name="Jackson2004_211">Jackson 2004, s. 211</ref>|En britisk soldats beskrivelse av angrep fra [[Junkers Ju 87]], kjent som «Stuka», under felttoget i 1940}}

Da det tyske XVI panserkorps under general [[Erich Hoepner]] (bestående av 3. og 4. panserdivisjon) rykket frem over broene og mot Gemblouxgapet, syntes det for den franske overkommandoen å bekrefte at tyskerne konsentrerte angrepet der. De to franske panserdivisjonene (2. DLM og 3. DLM) ble beordret frem for å møte det tyske fremstøtet og å dekke 1. armé. De påfølgende ''slaget ved Hannut'', som utfoldet seg 12.-14. mai, var verdens første større slag mellom to panserstyrker (under første verdenskrig hadde i praksis kun de allierte stridsvogner<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/tanks_and_tank_warfare|tittel=Tanks and Tank Warfare|besøksdato=4. juni 2023|forfattere=Michael David Kennedy|dato=17. mai 2016|forlag=International Encyclopedia of The First World War|sitat=Furthermore, Germany only completed production of twenty A7V tanks during the war, compared to over 6,000 Allied tanks of various models.}}</ref>). Den franske siden mistet om lag 100 stridsvogner, mens tyskerne mistet 160. Den 15. mai trakk den franske styrken seg tilbake, etter å ha vunnet tid så den franske 1. armé kunne sikre sine stillinger.<ref>May, 2000, s. 400–404</ref><ref name="Jackson2004_37-39"/><ref>Forczyk 2017, s. 163-164</ref> Den 15. mai forsøkte general Hoepner å trenge gjennom den franske linjen. Det var den eneste gangen under felttoget at tyske panserstyrker forsøkte et frontalangrep mot en sterkt befestet posisjon. Angrepet ble slått tilbake, og kostet de tyske styrkene et større antall ødelagte stridsvogner.<ref>Forczyk 2017, s. 178-182</ref> Denne defensive taktiske suksessen ved Dyle var imidlertid allerede irrelevant på grunn av utviklingen lenger sør, der tyske panserstyrker krysset Meuse ved [[Sedan (by)|Sedan]], Monthermé, og [[Dinant]].<ref name="Jackson2004_37-39"/>

=== Sentrum av fronten ===

{{Tekstboks
|overskrift=Panserslakt ved Stonne
|Under kampene om landsbyen Stonne, var det flere eksempler på rene slakt av tyske stridsvogner fra franske [[Char B1|Char B1 bis]]. Ett eksempel var kaptein Bilotte, han satte 13 tyske stridsvogner og to panservernkanoner ut av spill, mottok 140 treff selv, men ingen trengte gjennom panseret.<ref name="Frieser2012_211–213">Frieser 2012, s. 211–213, 262</ref>

Når franske panservogner var så stridsdyktige, hvordan kunne Frankrike da bli overkjørt av det underlegne tyske panservåpenet, med færre og dårligere stridsvogner? [[Karl-Heinz Frieser]] mener svaret ligger i at de franske styrkene ikke disponerte sine stridsvogner samlet, hverken på det taktiske, eller det operasjonelle nivået.<ref name="Frieser2012_211–213"/>

Det mislykkede franske motangrepet ved Bulson viste hvordan franske stridsvogner, langsomt fremrykkende for å la infanteriet holde følge, ble satt ut av spill av tyske stridsvogner som reagerte raskere og brukte de åpninger som ga seg under striden, uten å avvente ordre.<ref name="Frieser2012_186–188">Frieser 2012, s. 186–188</ref>

En annen forskjell mellom tysk og fransk taktikk var flystøtte. Wehrmacht anså fly og stridsvogner som tvillinger, og hadde god radiokommunikasjon som ga et tett samvirke. Wehrmacht hadde 12 ganger flere trente radio-operatører enn den franske hæren. Fransk doktrine vektla ikke samvirke med fly, franske styrker var også dårlig utstyrt med radiosamband.<ref>Frieser 2012, s. 265, 339</ref>|align=right}}

I sentrum av frontlinjen var den allierte planen at den tyske armégruppe A skulle oppholdes av belgisk motorisert infanteri og franske lette divisjoner fra kavaleriet (fransk: Divisions Légères de Cavalerie, DLC), som skulle avansere inn i Ardennene. Etter innledende kontakt med tyske styrker trakk de belgiske og franske styrkene seg av flere ulike grunner raskt tilbake (ifølge historikeren Karl-Heinz Frieser var grunnen manglende koordinering og misforståelser) på den andre siden av elven Meuse (flamsk/nederlandsk: Maas). Fra om kvelden den 12. mai var det kun fremrykkende tyske styrker øst for Meuse.<ref>May, 2000, s. 404–407</ref><ref>Frieser 2012, s. 137–139</ref>

{{sitat|Igjen og igjen så jeg bekymret mot den strålende blå himmelen, for et mål divisjonen var, så lenge den ble tvunget til å rykke langsomt frem langs en enkelt vei. Men ikke en eneste gang viser så mye som ett fransk observasjonsfly seg.|note=<ref group="note">Again and again I look with anxious eyes at the beaming blue sky; for what a target the division offers as long as it is compelled to progress by moving slowly forward along a single road. But not once does one French observation plane appear.</ref><ref>May, 2000, s. 420</ref>|[[Johann von Kielmansegg]] (1906–2006), operasjonsoffiser første panserdivisjon (etter krigen general i [[Bundeswehr]])}}

Fremrykking på trange veier, med kilometerlange kolonner med stridsvogner gjorde armégruppe A svært sårbar for franske luftangrep, uten at så skjedde. Dels var ikke general Gamelin klar over situasjonen, dels var allierte bombefly opptatt i Belgia.<ref>May, 2000, s. 418–422</ref> Den 11. mai beordret imidlertid Gamelin en rekke divisjoner i reserve å forsterke sektoren ved Meuse. På grunn av trusselen fra Luftwaffe ble troppeforflytningene gjort om natten. Franskmennene anså ikke den ekstra tidsbruken som problematisk, da man antok at den tyske siden ville ha samme begrensninger. De første tyske enhetene nådde den franske forsvarslinjen ved elven Meuse sent på ettermiddagen den 12. mai. De tre panserkorpsene i armégruppe A, skulle krysse elven ved tre [[brohode]]r; Sedan i sør, Monthermé 20 kilometer nordvest, og ved Dinant og Houx (i [[Yvoir]], 5 kilometer nord for Dinant), ytterligere 50 kilometer nordover.<ref>Jackson 2004, s. 39–42</ref> 

==== Sedan, det svakeste franske punktet ====
{{Utdypende|slaget ved Sedan (1940)}}
Ved Sedan var det forsvarsverk i seks kilometers dybde, konstruert etter de moderne prinsippene for soneforsvar. Forsvarsverkene var etablert på høyder som dekket Meusedalen og forsterket av 103 bunkere, bemannet av 147. festnings infanteriregiment (147 RIF), en del av 55. infanteridivisjon (55e DI).<ref>Forczyk 2017, s. 169</ref><ref>Frieser 2012, s. 145–147</ref> I det mest utsatte området, den nordlige delen   av Meuse ved Sedan, var det imidlertid hverken bunkere eller minefelt.<ref>Frieser 2012, s. 148–149</ref> Forsvaret i dybden ble holdt av 55. infanteridivisjon (55e DI), en reservedivisjon av grad B. Forsterkninger var underveis, den 13. mai ankom 71. infanteridivisjon (71e DI), også en grad B. divisjon, og ble satt inn øst for Sedan.<ref>May, 2000, s. 409–410</ref> Det tillot 55e DI å forkorte sitt frontavsnitt med en tredjedel, og øke forsvaret i dybden til over 10 kilometer.<ref name="Bond2001_17–19">Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 17–19</ref> Den franske overkommandoen forventet intet tysk angrep før de hadde etablert styrkeoverlegenhet, noe de med hensyn til de tyske styrkenes utfordring med transport anså ikke ville skje før 20. mai.<ref group="note">«Han (fienden) trenger tid for å føre frem sitt artilleri, sin ammunisjon samt nødvendig utrustning for denne type terreng; alt dette mens han ligger under ild fra vårt artilleri. I tillegg har deres stridsvogner en uoverstigelig hindring foran seg såsant ikke deres infanteri åpner veien for dem, og for dette (infanteriets innsats) behøves støtte av tungt artilleri. Hva skulle kunne gi dem det? Artilleri? Det har de ennå ikke. Stridsvogner? Deres bevæpning er ikke tilstrekkelig kraftig. Deres flyvåpen? Vi har full tiltro til våre jagerfly» Side 129-30 i Goutard, A. ''The Battle of France'', 1940, Frederick Muller Ltd, 1958</ref> Det var derfor en total overraskelse for de franske forsvarerne at de første tyske enhetene kom frem til elven Meuse den 12. mai, på den tredje dagen av invasjonen.<ref name="Bond2001_20–21">Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 20–21</ref><ref>Frieser 2012, s. 142–143</ref><ref>Forczyk 2017, s. 165</ref>

Den 13. mai gjennomførte det tyske XIX panserkorps under general [[Heinz Guderian]] tre krysninger av elven Meuse nær Sedan med 1., 2., og 10. panserdivisjon, forsterket av infanteriregimentet Großdeutschland. De tyske styrkene var underlegne i artilleri (1:3 i forhold til de franske forsvarerne). I stedet for å metodisk samle artilleri for et gjennombrudd, konsentrerte Luftwaffe sine taktiske bombefly så de slo et hull i en mindre del av den franske forsvarslinjen.<ref>Frieser 2012, s. 157</ref> Luftwaffes Luftflotte 3, med støtte av Luftflotte 2, gjennomførte det kraftigste luftbombardement verden til da hadde sett.<ref name="Bond2001_20–21"/> Luftwaffe satte inn totalt 1500 fly (600 bombefly; [[Heinkel He 111|He 111]], [[Dornier Do 17|Do 17]], [[Junkers Ju 88|Ju 88]]; 250 stupbombere, [[Junkers Ju 87|Ju 87]]; 500 jagerfly, [[Messerschmitt Bf 109|Me 109]]; 120 tunge jagerfly, [[Messerschmitt Bf 110|Me 110]]) til støtte for kampgruppe Kleist, de fleste av de ved Sedan.  Antall tokt er ukjent, og tapene på fransk side var beskjedne (rundt 50 mann), men den psykologiske effekten på de franske forsvarerne var avgjørende.<ref>Frieser 2012, s. 157–161</ref><ref>John Buckley, «The Air War in France», i Bond og Taylor 2001, s. 123–124</ref>

{{sitat|Franskmennene ser virkelig ut til å ha mistet all sunn fornuft! Hvis ikke, så kunne og ville de ha stoppet oss!|note=<ref group="note">The French seem really to have lost all common sense! Otherwise they could and would have stopped us!</ref><ref>May, 2000, s. 459</ref>|Generaloberst [[Fedor von Bock]]s krigsdagbok, 13. mai 1940, etter pansergruppe Kleists krysning av elven Meuse ved Sedan}}

I begynnelsen av angrepet holdt 147 RIF sine posisjoner, regimentets bunkere var lite berørt av tysk bombing og de slo tilbake forsøkene fra den tyske 2. og 10. panserdivisjon på å krysse elven. I et område hvor elven gjorde en sving var det hull i linjen med bunkere, og sent på ettermiddagen klarte enheter fra Großdeutschland å krysse elven og trenge gjennom der. Det var for å møte nettopp slike infiltrasjoner at det dype franske soneforsvaret hadde blitt etablert, men grunnet bombingen var moralen i 55e DI svekket og stillinger forlatt. Det franske artilleriet hadde også flyktet, og det skapte en stemning blant de gjenværende enhetene av divisjonen at de var isolert og forlatt, sent på kvelden flyktet også de gjenværende enhetene.<ref>Frieser 2012, s. 175–178</ref> 

Denne «panikken ved Bulson»<ref>[http://www.army.mil/cmh/books/OpArt/germany3.htm Panzer Group Kleist and the Breakthrough in France, 1940] fra [http://www.army.mil/cmh/books/OpArt/ Historical perspectives of the operational art], fra [[United States Army|US Armys]] nettsted [http://www.army.mil/cmh/ Center of Military History]</ref> inkluderte divisjonens artilleri, slik at de tyske styrkenes overfartsområde ikke lengre kunne beskytes av fransk artilleri. Med et tap på noen hundre soldater hadde det tyske infanteriet innen midnatt avansert inntil 8 kilometer inn i den franske forsvarssonen.<ref>Frieser 2012, s. 167, 196</ref> Knappe 4 [[tropp]]er (rundt 200 soldater) hadde æren for mye av suksessen, de fleste av dem ingeniørstyrker.<ref>Frieser 2012, s. 175</ref> De tyske tapene ved Sedan var beskjedne, rundt 120 døde og 400 sårede.<ref>Frieser 2012, s. 195–196</ref>

De tyske brohodene burde i seg selv ikke vært katastrofale, ifølge professor Julian T. Jackson, det som var fatalt var den trege franske responsen på det tyske gjennombruddet.<ref>Jackson 2003, s. 47–48</ref> Om morgenen den 14. mai angrep to franske stridsvognbataljoner (4. og 7. BCC) og et reserveregiment fra 55e DI i retning mot det tyske brohodet ved Sedan. De tyske styrkene på vestbredden av Meuse ved Sedan var fremdeles få, og utsatt ved et resolutt fransk angrep. Men de franske styrkene rykket forsiktig frem, og angrepet ble slått tilbake ved Bulson (en landsby 7 kilometer sør for Sedan) av tyske infanterister og stridsvognstyrker som hadde passert elven [[Meuse]] på den første tyske [[pongtong|pongtongbroen]] ved Gaulier i Sedan.<ref name="Frieser2012_186–188">Frieser 2012, s. 186–188</ref>

General Gaston Billotte, sjef for 1. franske armégruppe som var stasjonert ved Sedan, ivret for at broene over Meuse skulle ødelegges av flyangrep, og tilgjengelige allierte bombefly ble satt inn for å slå ut de tre broene. Støttet av franske og egne jagerfly angrep [[Royal Air Force|RAF]] broene med [[Fairey Battle]] og [[Bristol Blenheim]] bombefly. Til tross av RAFs største tap noensinne, om lag 62 %, ble ikke broene ødelagt.<ref>John Buckley, «The Air War in France», i Bond og Taylor 2001, s. 125</ref><ref>Forczyk 2017, s. 174</ref><ref>Jackson 2004, s. 48</ref><ref group="note">Av de totalt 71 Fairey Battle bombefly som deltok i angrepet ble 40 skutt ned, RAFs største tap (tapte fly i prosent av totalstyrken) i en operasjon noensinne. Grunnen til de store tapene var dels at Luftwaffe hadde luftherredømme, dels at jagereskorten var utilstrekkelig, at det tyske luftvernet var effektivt og at bombeflyene Fairey Battle og Bristol Blenheim viste seg å være underlegne og sårbare. Se Forczyk 2017, s. 174, Jackson 2004, s. 48</ref> I tillegg til tyske jagerfly ble broene forsvart av 303 tyske luftvernkanoner, general Guderian hadde konsentrert mesteparten av luftvernskytset til de tyske styrkene i området der.<ref>Frieser 2012, s. 178–180</ref>

<gallery mode="packed" caption="En uventet og overveldende tysk suksess">
Duitse parachutisten landen in Nederland op 10 mei 1940b.jpg|Tyske fallskjermsoldater lander i Nederland, 10. mai 1940 {{byline|H. Lamme}}
German PLane Destroyed.jpg|Ødelagt tysk [[Junkers Ju 52]] transportfly i Nederland, tapene for disse flyene var store {{byline|Red4tribe}}
Rotterdam, Laurenskerk, na bombardement van mei 1940.jpg|Den nederlandske byen [[Rotterdam]] etter tysk bombing i 1940
B1 bis tanks Beaumont.jpg|alt=Fotografi av forlatte franske Char B1 bis stridsvogner i Belgia, mai 1940, undersøkes av tyske soldater|Forlatte franske [[Char B1|Char B1 bis]] stridsvogner i Belgia, mai 1940, undersøkes av tyske soldater
Bundesarchiv Bild 101I-382-0248-33A, Im Westen, Panzer II und Panzer I.jpg|Tyske stridsvogner, [[Panzer I]] og [[Panzer II]] rykker frem {{byline|Bundesarchiv, Bild 101I-382-0248-33A / Böcker / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 101I-567-1519-18, Italien, Lastensegler DFS 230 auf Flugplatz.jpg|Tysk militært transportglidefly, DFS 230, samme type som brukt ved erobringen av [[fort Eben-Emael]] {{byline|Bundesarchiv, Bild 101I-567-1519-18 / Stöcker / CC-BY-SA 3.0}}
Junkers Ju 87B dropping bombs.jpg|Tysk [[Junkers Ju 87]] slipper bomber
Henschel Hs 123 in flight.jpg|Mange tokt for å støtte tyske bakkestyrker gikk til [[biplan]]et Henschel Hs 123, fotografert i 1937 
Char de Bataille B1.jpg|Fransk [[Char B1|Char B1 bis]], den kraftigste og best pansrede stridsvognen til da {{byline|Willi Ude}}
Fairey Battle.jpg|Britisk én motors bombefly, [[Fairey Battle]], mange slike fly ble skutt ned ved angrep på de tyske [[Flytebro|pongtongbroene]] ved Meuse
The British Expeditionary Force (bef) in France 1939-1940 C1737.jpg|Farey Battle beskyter tysk transportkolonne
8,8-cm-Flugabwehrkanone 37.8.8 cm anti-aircraft cannon 37.JPG|[[8,8 cm FlaK]] luftvernkanon på museum i Finland, de ble brukt både mot fly og stridsvogner
Bundesarchiv Bild 146-1978-062-24, Floing, Pontonbrücke über die Maas.jpg|Tysk pontongbro, over Meuse, ved Floing, nær Sedan {{byline|Bundesarchiv, Bild 146-1978-062-24 / CC-BY-SA 3.0}}
10May-16May1940-Fall Gelb.svg|alt=Kartskisse av situasjonen ved fronten den 16. mai, og fremrykking siden den 10. ma.i|Fronten 16. mai, og fremrykking siden den 10. mai. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/c/c2/10May-16May1940-Fall_Gelb.svg/2000px-10May-16May1940-Fall_Gelb.svg.png større kart]){{Byline|United States Military Academy, History Department|type=Kart}}
Bundesarchiv Bild 146-1991-042-32A, Westfeldzug, Pontonfähre.jpg|Tyske panservogner krysser en elv i Frankrike, over pontongbro {{byline|Bundesarchiv, Bild 146-1991-042-32A / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 146-1972-045-08, Westfeldzug, Rommel bei Besprechung mit Offizieren.jpg|General [[Erwin Rommel]], med noen av sine offiserer under slaget om Frankrike {{byline|Bundesarchiv, Bild 146-1972-045-08 / CC-BY-SA 3.0}}
Battle of Montcornet (17 May 1940).png|Kampene ved Montcornet 17. mai 1940 {{byline|Rr016|type=Kart}} ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/7/70/Battle_of_Montcornet_%2817_May_1940%29.png/2560px-Battle_of_Montcornet_%2817_May_1940%29.png større kart])
German soldiers before Arc du Carrousel 1940.jpg|Tyske soldater poserer foran [[Arc de Triomphe du Carrousel]] i det tyskokkuperte [[Paris]], 1940 {{byline|John N.}}
French troop rescue ship.png|alt=Fotografi av franske tropper evakueres om bord i et britisk skip ved Dunkerque.|Franske tropper evakueres om bord i et britisk skip ved Dunkerque
The British Army in the UK- Evacuation From Dunkirk, May-June 1940 H1621.jpg|Tropper evakuert fra Dunkerque ankommer [[Dover]], 31. mai 1940
</gallery>

==== Kollaps ved elven Meuse ====
[[fil:Bundesarchiv Bild 101I-769-0229-12A, Frankreich, Guderian, "Enigma".jpg|miniatyr|[[Heinz Guderian|Guderian]] med [[Enigma (krypteringsmaskin)|Enigma]] krypteringsmaskin{{byline|Bundesarchiv, Bild 101I-769-0229-12A / Borchert, Erich (Eric) / CC-BY-SA 3.0}}]]

Kommandant for XIX panserkorps, general Heinz Guderian, hadde allerede 12. mai antydet at han ønsket å utvide brohodet ved Sedan til en dybde av minst 20 kilometer. Hans overordnede, general [[Ewald von Kleist]], beordret ham imidlertid til å begrense det til maksimum 8 kilometer og så konsolidere stillingen. Den 14. mai bekreftet generaloberst Gerd von Rundstedt, sjef for armegruppe A, denne ordren. I praksis medførte den at stridsvognene skulle etablere seg i forsvarsposisjon. Guderian ignorerte ordren, utvidet området han kontrollerte mot sør, og begynte et selvstendig fremstøt med panserstyrker mot vest.<ref name="Frieser2012_193–194">Frieser 2012, s. 193–194, 196, 252–253, 348</ref><ref>Jackson 2003, s. 50</ref> Ifølge historikerne Julian T. Jackson og Karl-Heinz Frieser var Guderians selvstendige fremstøt den 14. mai avgjørende i felttoget. Hans initiativ dro resten av hæren med seg, da seieren kom delvis fordi den tyske overkommandoen i perioder mistet kontrollen.<ref>Jackson 2004, s. 215</ref><ref>Frieser 2012, s. 348</ref><ref>Ferris 2017, s. 301–302</ref>

De franske styrkene hadde den 14. mai fremdeles en mulighet for et motangrep. De tyske 1. og 2. panserdivisjonene hadde begynt fremrykking vestover, mens 10. panserdivisjon fremdeles ikke var over Meuse. Muligheten forsvant da et planlagt angrep fra 3 DCR ble utsatt, ifølge Frieser ved en feilvurdering av divisjonens kommandant, general Flavigny.<ref>Frieser 2012, s. 200–202</ref> I den opprinnelige planen Guderian hadde lagt frem for Manstein, skulle avledende angrep foretas i sørøst, bak Maginotlinjen, for å forvirre den franske overkommandoen, men dette elementet ble fjernet av Halder. Guderian valgte imidlertid på eget initiativ å sende 10. panserdivisjon sørover for å gjennomføre et slikt skinnangrep, for fremrykkingen valgte man platået over landsbyen Stonne (om lag 17 kilometer sør for Sedan). I det samme området hadde imidlertid general Charles Huntziger, sjef for den franske 2. armé, valgt å gjennomføre et motangrep for å ødelegge brohodene. Dette resulterte i en serie kamper om landsbyen Stonne, som varte fra 15. til 18. mai. Huntziger anså slaget som en defensiv suksess, og begrenset sine styrker til å sikre 2. armées flanke.<ref>Forczyk 2017, s. 184–185</ref><ref name="Frieser2012_206–210">Frieser 2012, s. 206–210</ref>

Kampene om Stonne var blant de hardeste under felttoget. Fransk seier ville gitt gode observasjonsmuligheter for kontroll med fransk artilleribeskytning av det tyske brohodet ved Sedan. Guderians ordre om fremrykking, som var et offensivt forsvar av brohodet ved Sedan, ledet til fransk feiltolkning av situasjonen. General Charles Huntziger, sjef for den franske 2. armé, antok at det tyske hovedfremstøtet ville gå sørover, for å ta Maginotlinjen bakfra. Etter nederlaget ved Stonne evakuerte han derfor store deler av sin 2. armé sørover mot Inor, og oppga det befestede området ved Mouzon. Med det ble den tyske åpningen ved Sedan utvidet fra 6 til 30 kilometer.<ref>Frieser 2012, s. 213–214</ref><ref name="Frieser2012_206–210"/><ref>Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 30</ref><ref>Jackson 2003, s. 52–54</ref>

Den 15. mai ble forsterkninger fra den nylig opprettede franske 6. armé splittet i harde kamper ved sine samlingsområder vest av Sedan. Det tyske angrepet skar 40 kilometer inn i den franske 9. armés sørlige flanke og tvang den 102. festningsdivisjonen å evakuere stillingene som hadde blokkert tyske panserstyrker fra XV panserkorps ved Monthermé. Mens den franske 2. arméen hadde blitt maltraktert og hadde sterkt redusert kampkraft, begynte den franske 9. armé å oppløses fullstendig. Den 9. armé hadde ikke fått tid til å etablere sine styrker under fremrykkingen inn i Belgia, og hadde blitt drevet tilbake av tysk infanteri. Det ga general [[Erwin Rommel|Rommel]] en åpning for å trenge gjennom med sin 7. panserdivisjon. En fransk panserdivisjon (1. DCR) ble sendt for å blokkere det tyske fremstøtet. Den raske tyske fremrykkingen overrumplet den franske panserdivisjonen under brennstoffylling den 15. mai og splittet den, på tross av noen tap påført de tyske styrkene, av de kraftige franske stridsvognene.<ref>Jackson 2004, s. 54</ref> Fremrykkingen til Rommels 7. panserdivisjon, sammen med general Kemps 6. panserdivisjon i senter av fronten og Guderians XIX panserkorps i sør, førte til fullstendig kollaps av den franske fronten ved Meuse.<ref>Frieser 2012, s. 239</ref>

=== Alliert reaksjon på tysk gjennombrudd ===

{{Tekstboks
|overskrift=Pansergruppe Kleist
|Under felttoget i Polen opererte panserstyrkene sammen med vanlige infanteridivisjoner, og kunne i høyden være fortropp for de. For invasjonen i Frankrike etablerte Wehrmacht et helt nytt konsept, panserdivisjoner og motoriserte tropper ble konsentrert i en armé, benevnt som pansergruppe Kleist. Den besto av 5 panserdivisjoner og tre motoriserte divisjoner, fordelt på tre korps, under kommando av general (tysk: General der Kavallerie) [[Ewald von Kleist]]<ref>Frieser 2012, s. 100–106</ref>

Ved begynnelsen av angrepet 10. mai, måtte Pansergruppe Kleist tilbakelegge 170 kilometer, fra den krysset den tyske grensen, til den var ved elven Meuse. Pansergruppe Kleist var i stor grad selvstendig, og hadde egen logistikkenhet.<ref>Frieser 2012, s. 107–109, 112</ref>|align=right}}

De tyske panserstyrkene var i en utsatt posisjon, var tynt fordelt, og hadde lite brennstoff. Besetningene var slitne, og mange stridsvogner hadde brutt sammen, spesielt truende var gapet mellom panserstyrkene og infanteriet (mellom 100–120 kilometer avstand). Et besluttsomt angrep fra en større panserstyrke kunne ha avskåret dem fra resten av styrken og utslettet dem.<ref>Forczyk 2017, s. 191–192</ref> Den franske overkommandoen var imidlertid lamslått av den kraftige offensiven, og var preget av [[defaitisme]]. Den 15. mai om morgenen ringte den franske statsministeren [[Paul Reynaud]] til den britiske statsministeren [[Winston Churchill]] og utbrøt: «Vi er slått, vi har tapt slaget.» I et forsøk på å trøste Reynaud minnet Churchill om de ganger tyske styrker hadde brutt gjennom under [[første verdenskrig]], bare for å bli stoppet på et senere tidspunkt.<ref>Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 31–32</ref><ref name="Jackson2004_9–10">Jackson 2004, s. 9–10</ref><ref name="Frieser2012_260">Frieser 2012, s. 260</ref>

Dagen etter, den 16. mai, fløy Churchill til Paris. Han forsto alvoret i situasjonen da han så at den franske regjering var i ferd med å brenne sine arkiver og klargjøre for en evakuering av hovedstaden. I møte med den franske regjeringen spurte Churchill: «Hvor er den strategiske reserven?», med henvisning til styrken som reddet Paris under første verdenskrig. «Det er ingen», svarte general Gamelin.<ref>Forczyk 2017, s. 192</ref><ref name="Frieser-2012_261">Frieser 2012, s. 261</ref> Senere beskrev Churchill dette som en av de største overraskelsene han hadde opplevd i sitt liv.<ref name="Frieser-2012_261"/> Churchill spurte general Gamelin når og hvor han ville gjennomføre et angrep mot flankene av den tyske fremrykkingen, noe Gamelin avviste ved å svare: «underlegenhet i antall, underlegenhet i utstyr, underlegenhet i metode».<ref name="Jackson2004_9–10"/> 

{{sitat|Vi hadde 3 000 stridsvogner, det samme som tyskerne. Vi brukte dem i ett tusen grupper på tre i hver, tyskerne i tre grupper på tusen i hver.|note=<ref group="note">We had 3,000 tanks, and so did the Germans. We used them in a thousand packs of three, the Germans in three groups of a thousand.</ref><ref> Frieser 2012, s. 332</ref>|Den franske generalen [[Charles Delestraint]] (1879–1945) om årsaken til nederlaget.}}

Gamelin hadde rett, de fleste divisjonene i reserve var allerede blitt satt inn. Den franske overkommandoen bestemte seg for å opprette en ny reserve sør for det tyske angrepet mot den engelske kanalen, sammen med en reorganisert 7. armé under general Aubert Frère. Planen var å bruke alle enheter de kunne trekke ut fra Maginotlinjen, for å blokkere hva de antok var tyskernes fremstøt mot Paris.<ref name="Jackson2004_56-58">Jackson 2004, s. 56–58</ref> Oberst [[Charles de Gaulle]], som kommanderte 4. DCR, forsøkte et angrep mot de tyske styrkene fra sør, ved Montcornet. De Gaulles angrep den 17. og 19. mai hadde en viss innledende fremgang mot en mindre tysk styrke, men ble så stoppet (blant annet med tysk bruk av [[8,8 cm FlaK]] luftvernkanoner mot franske stridsvogner). Angrepet endret ikke helhetsbildet av tysk fremrykking mot [[Den engelske kanal]].<ref name="Jackson2004_56-58"/><ref>Forczyk 2017, s. 69, 195-197</ref><ref>Frieser 2012, s. 263–265</ref>

=== Tyske panserstyrker mot Den engelske kanal ===

{{Tekstboks
|overskrift=Media, fra intetsigende til  inferno
|Media på begge sider var strengt kontrollert, allierte journalister ble holdt langt fra grenseområdene under liksomkrigen (perioden september 1939 til mai 1940). De ble fulgt av offiserer og deres rapporter ble sensurert. Britene gjorde unntak for amerikanske journalister, for å vinne USAs sympati for alliert side. Myndighetene forventet positive historier for å bygge opp moralen. Flere krigskorrespondenter fant oppdraget meningsløst og ba seg overført til andre poster.<ref>Stephen Badsey, «British High Command and the Reporting of the Campaign», i Bond og Taylor 2001, s. 140–143</ref>

Etter den tyske invasjonen 10. mai forsøkte både franske og britiske myndigheter i dagene etter å tone ned den tyske fremrykkingen. Først ved gjengivelse av tyske meldinger meldte britiske aviser den 15. mai om tyske påstander om å ha krysset elven Meuse. Den 17. mai meldte BBC at allierte styrker var i den mest utsatte posisjon siden den tyske [[våroffensiven]] i 1918, under første verdenskrig. Den 28. mai ble britene gjennom ''9 o'clock news'' på BBC forklart hvor alvorlig situasjonen var for BEF.<ref>Stephen Badsey, «British High Command and the Reporting of the Campaign», i Bond og Taylor 2001, s. 144–150</ref>|align=right}}

Den 16. mai rykket totalt 6 tyske panserdivisjoner frem vestover, i en bredde på 40 kilometer, blant lederne var generalene Guderian og Rommel, de avanserte så raskt de kunne. Mesteparten av de tyske infanterisoldatene rykket frem til fots, og var 100–120 kilometer bak panserstyrkene. Det gjorde [[Walther von Brauchitsch]] (øverstkommanderende for Wehrmacht) og [[Gerd von Rundstedt]] (øverstkommanderende for [[armégruppe A]]), svært bekymret for et alliert angrep på de tyske flankene.<ref name="Forczyk2017-191_192">Forczyk 2017, s. 191–192</ref> Guderians styrker nådde elven [[Oise]], 100 kilometer vest for Sedan, mens Rommel krysset elven [[Sambre]] ved Landrecies, 100 kilometer fra hans brohode over elven Meuse, ved [[Dinant]].<ref>Forczyk 2017, s. 194–195, 200</ref> 

Ved fortielse og bevisst ulik tolkning av ordre om å stoppe, ignorerte kommandantene for de tyske panserstyrkene sine overordnedes forsøk på å bremse fremrykkingen vestover mot [[Abbeville]] (fransk by nær den engelske kanal). Den tyske fremrykkingen ville avskjære hele den franske 1. armégruppe og  [[British Expeditionary Force (andre verdenskrig)|British Expeditionary Force]] (BEF) fra resten av Frankrike. En rasende Ewald von Kleist fløy til Guderians kommandopost den 17. mai, og etter en opphetet diskusjon ved landsbyen Montcornet, ble Guderian fristilt fra sine plikter. Gerd von Rundstedt nektet imidlertid å godkjenne von Kleists fristilling av Guderian. De fremskutte tyske panserstyrkene brukte dagene med beordret stopp, 17. og 18. mai, for å komme seg etter den raske fremrykkingen. Stridsvogner ble reparert og etterfylt mens soldatene fikk mat og hvile. De allierte styrkene gjorde lite for å forstyrre dem eller forsøke å unnslippe en avskjæring fra hovedstyrken.<ref>Frieser 2012, s. 253–259</ref><ref>Clark 2016, s. 243–245</ref> 

{{sitat|Føreren er forferdelig nervøs. Skremt av sin egen suksess, er han redd for å ta sjanser, og vil derfor holde oss igjen... [han] fortsetter å bekymre seg for den sørlige flanken. Han raser og skriker at vi er i ferd med å ødelegge hele felttoget, og at det leder oss til nederlag.|note=<ref group="note">The Führer is terribly nervous. Frightened by his own success, he is afraid to take any chances and so he would rather pull the reins on us... [he] keeps worrying about the south flank. He rages and screams that we are on the best way to ruin the whole campaign and that we are leading up to a defeat.</ref><ref>Frieser 2012, s. 258</ref><ref>May, 2000, s. 440</ref>|General Franz Halders dagbok, 17. og 18. mai 1940, om diktatoren Adolf Hitlers reaksjon på fremrykkingen}}

Den 19. mai vokste den tyske overkommandoens følelse av å ha et avgjørende overtak.<ref name="Frieser2012-274">Frieser 2012, s. 274</ref> De allierte styrkene i nord fikk 16. mai ordre fra overkommandoen om å trekke seg tilbake til bak elven Escaut (nederlandsk: Schelde).<ref>Forczyk 2017, s. 189</ref> Omtrent på denne tiden fanget de allierte styrkene en tysk offiser, som bekreftet at målet for det tyske angrepet ikke var Paris, men å avskjære de allierte styrkene nord i Frankrike og i Belgia.<ref>Forczyk 2017, s. 197–198</ref> Etter pausen på to dager fortsatte de tyske panserstyrkene sin offensiv, trengte gjennom stillingen til de svake britiske 18. og 23. territorielle divisjonene og inntok Amiens. Derved sikret de den vestligste broen over elven [[Somme (elv)|Somme]] ved [[Abbeville]].<ref name="Frieser2012-274"/> Om kvelden den 20. mai nådde en rekognoseringsenhet fra 2. panserdivisjon Noyelles-sur-Mer, hvor de kunne se elven Somme flyte ut i Den engelske kanal.<ref>Jackson 2004, s. 59</ref> Derved var 16 franske og 9 britiske divisjoner i Belgia og det nordlige Frankrike isolert.<ref>Forczyk 2017, s. 207-208</ref> De allierte styrkene var stengt inne i en lomme som var 200 kilometer lang og 140 kilometer dyp.<ref>Frieser 2012, s. 274</ref>

De allierte virket ute av stand til å hanskes med den raske utviklingen.<ref>Jackson 2004, s. 56–58</ref> Den 20. mai hadde sjefen for den britiske generalstaben, general [[William Edmund Ironside, 1. baron Ironside|Ironside]], møte med general [[John Vereker|Gort]], sjef for BEF, i hans hovedkvarter i [[Lens (Pas-de-Calais)|Lens]]. General Gort rapporterte at han ikke hadde fått noen ordre fra den franske nordlige armégruppe på åtte dager. Ironside konfronterte general Billotte, sjef for den franske nordlige armégruppe med dette, og fant ham ute av stand til å ta besluttsom kommando over styrkene.<ref>Peter Caddick-Adams, «Anglo-French Co-operation During the Battle of France», i Bond og Taylor 2001, s. 40–41</ref> General Ironside hadde opprinnelig oppfordret Gort til å redde BEF ved å angripe sørvestover mot [[Amiens]]. Gort repliserte at syv av hans ni divisjoner allerede var i kamp med tyske styrker ved elven [[Schelde|Escaut]] (nederlandsk: Schelde), så han hadde bare to divisjoner tilgjengelig for en offensiv.<ref>Jackson 2004, s. 86</ref><ref>Forczyk 2017, s. 202</ref> Generalstabssjef Ironside returnerte til Storbritannia sterkt bekymret for BEFs skjebne, og beordret umiddelbare anti-invasjonstiltak.<ref>[[Airey Neave|Neave, Airey]] (2003) [1972]. ''The Flames of Calais: A Soldiers Battle 1940'', s. 31–32</ref>

{{sitat|Akkurat nå, ser det ut som den største militære katastrofen i historien.|note=<ref group="note">Right now, it looks like the biggest military catastrophe in history.</ref><ref name="Frieser2012_260"/>|General [[William Edmund Ironside, 1. baron Ironside|William Ironside]], sjef for det britiske imperiets generalstab, om den allierte situasjonen den 17. mai 1940}}

Luftwaffes Fliegerkorps VIII under general [[Wolfram Freiherr von Richthofen|Wolfram von Richthofen]] satte inn sine stupbombere for å støtte «kappløpet mot kanalen». Stupbomberne viste seg spesielt effektive til å bryte opp angrep langs de tyske styrkenes flanker, slå ut befestede stillinger og forstyrre forsyningstjenesten. De tyske panserstyrkene dro nytte av bakke-til-luft kommunikasjon under offensiven, [[liaisonoffiser]]er utstyrt med radio kunne beordre angrep fra stupbombere i front av angrepsaksen. I noen tilfelle ble angrepene utført bare 10-20 minutter etter forespørselen ble gitt.<ref name="Davies2008_269–270"/>

=== Weygandplanen, for lite, for sent ===

{{Tekstboks
|overskrift=Stridsvogner og infanterister
|Det er en militær grunnsetning at samvirke mellom stridsvogner og infanteri trengs, både for å forsvare stillinger, og for å holde landområder. Under det tyske gjennombruddet var det få infanterister involvert, noen tyske motoriserte infanteribataljoner, og noen franske motoriserte infanterikompanier.<ref>Forczyk 2017, s. 69, 190-191</ref>

De tyske panserdivisjonene besto dels av infanterister, oppsetningen var en tankbrigade  med to regimenter, totalt 561 stridsvogner (et antall som ofte var teoretisk), og to motoriserte infanteriregimenter. En panserdivisjon hadde også støtte-elementer som infanteri, soldater på motorsykkel for rekognosering, ingeniør- og sambandsstyrker.<ref>Clark, 2016, s. 18–19, 21</ref>|align=right}}

Den 20. mai ble den franske forsvarssjefen Maurice Gamelin avsatt, og general [[Maxime Weygand]] (1867–1965) overtok hans stilling.<ref>Jackson 2004, s. 58–59</ref> For å stå mot det tyske angrepet utarbeidet han den såkalte Weygandplanen. Ved kombinerte angrep fra nord og sør skulle de tyske panserstyrkene som hadde trengt frem til Den engelske kanal avskjæres fra infanteridivisjonene som fulgte etter de.<ref>Jackson 2004, s. 89</ref> På kartet så det ut som en overkommelig oppgave, korridoren hvor de to panserdivisjonene hadde trengt frem var om lag 40 kilometer bred.<ref name="Forczyk2017-191_192"/> På papiret hadde Weygand tilstrekkelige styrker til å lykkes med et slikt angrep. I nord var det tre franske DLM-divisjoner og det britiske BEF, mens sør for den tyske korridoren var de Gaulles 4. DCR. Disse enhetene hadde en styrke på totalt 1&nbsp;200 stridsvogner og de tyske panserstyrkene var i en utsatt situasjon. Etter den raske fremrykkingen var mange av de tyske stridsvognene utsatt for tekniske problemer. Tilstanden til de allierte divisjonene var imidlertid enda dårligere. Både sør og nord for de tyske styrkene kunne de i realiteten kun stille et mindre antall stridsvogner. Weygand fløy til [[Ieper]] den 21. mai for å forsøke å overtale de belgiske styrkene og BEF til å støtte planen.<ref>Forczyk 2017, s. 210-211</ref>

Samme dag forsøkte deler av BEF under generalmajor Harold Edward Franklyn å forsinke den tyske offensiven, og muligens avskjære fronten på de tyske panserstyrkene.<ref>Jackson 2004, s. 88</ref> [[Slaget om Arras]] viste styrken til den sterkt pansrede britiske stridsvognen [[Matilda (stridsvogn)|Matilda]]. De tyske 37 mm anti-stridsvogn kanonene hadde liten effekt mot Matilda og den begrensede offensiven overkjørte to tyske regimenter. Panikken som fulgte (Rommel rapporterte at han hadde blitt angrepet av hundrevis av stridsvogner) forsinket den tyske offensiven. Tyskerne måtte benytte [[8,8 cm FlaK|88 mm antiluftskyts]] og 105 mm feltkanoner for å stoppe det allierte motangrepet. Angrepet var ikke en del av en større plan for å ødelegge de tyske panserstyrkene, men den tyske hovedkommandoen ble skremt og fryktet en stund at de hadde blitt overfalt av hundrevis av allierte stridsvogner.<ref>May, 2000, s. 441–442</ref><ref>Forczyk 2017, s. 208-210</ref><ref>Frieser 2012, s. 275–278</ref> 

Den 22. mai forsøkte franske styrker å angripe sørover, mot Cambrai, og hadde innledende suksess. Det tyske infanteriet hadde nå innhentet panserstyrkene, og med støtte fra Luftwaffe ble angrepet slått tilbake av den tyske 12. infanteridivisjon.<ref>Forczyk 2017, s. 213-214</ref> Dagen etter, den 23. mai, rykket Guderians XIX panserkorps nordover mot kanalbyene [[Boulogne-sur-Mer|Boulogne]] og [[Calais]], bak de allierte styrkene i nordøst.<ref name="Forczyk2017_215-216">Forczyk 2017, s. 215-216</ref>

<gallery mode="packed" caption="De allierte omringet i det nordlige Frankrike og Belgia">
16May-21May1940-Fall Gelb.svg|alt=Kartskisse av tysk fremrykking fra 16. til 21. mai 1940.|Fremrykking, 16. til 21. mai 1940 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/f/fc/16May-21May1940-Fall_Gelb.svg/1280px-16May-21May1940-Fall_Gelb.svg.png større kart]) {{Byline|United States Military Academy, History Department|kart}}
Bundesarchiv Bild 101I-054-1531-11, Frankreich, erste Hilfe für Verwundeten Recolored.jpg|Tysk soldat får førstehjelp {{byline|Bundesarchiv, Bild 101I-054-1531-11}}
21May-4June1940-Fall Gelb.jpg|alt=Kartskisse av situasjonen i det nordlige Frankrike 4. juni og offensiven siden 21. mai.|Situasjonen 4. juni og offensiven siden 21. mai ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/c/c3/21May-4June1940-Fall_Gelb.jpg større versjon]) {{Byline|United States Military Academy, History Department|type=Kart}}
Hawker Hurricanes at Lille-Seclin Royal Air Force - France 1939-1940. C465.jpg|Britiske [[Hawker Hurricane]] jagerfly i Frankrike, fra No. 87 Squadron RAF
4June-12June1940-Fall Rot.jpg|Utviklingen fra 4. juni til 12. juni ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d1/4June-12June1940-Fall_Rot.jpg større versjon]) {{Byline|United States Military Academy, History Department|type=Kart}}
Bundesarchiv Bild 101I-126-0350-26A, Paris, Einmarsch, Parade deutscher Truppen.jpg|Tyske soldater i Paris juni 1940, parade med hest {{Byline|Bundesarchiv, Bild 101I-126-0350-26A / Fremke, Heinz / CC-BY-SA 3.0}}
13June 25June1940 FallRot.svg|alt=Kartskisse av utviklingen av den tyske offensiven i Frankrike i juni 1940.|Utviklingen av den tyske offensiven i Frankrike i juni 1940. [https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/8/89/13June_25June1940_FallRot.svg/2000px-13June_25June1940_FallRot.svg.png større kart]{{Byline|United States Military Academy, History Department|type=Kart}}
Bundesarchiv Bild 146-1971-083-01, Frankreich, französische Flüchtlinge.jpg|Flyktninger, 19. juni 1940 {{byline|Bundesarchiv, Bild 146-1971-083-01 / Tritschler / CC-BY-SA 3.0}}
</gallery>

=== BEF ved Dunkerque, redning for britene, fortapelse for franskmennene ===

{{Tekstboks
|overskrift=Hvorfor stoppet panserstyrkene?
|Ordren om å stoppe de tyske panserstyrkenes angrep mot [[Dunkerque]], har blitt mye diskutert i ettertid. Det bidro til at British Expeditionary Force (BEF) klarte å evakuere mesteparten av sine styrker fra Frankrike.<ref name="Jackson2004_97">Jackson 2004, s. 97</ref>

Den 23. mai var tyske panserstyrker 15 kilometer fra Dunkerque, og var over det siste naturlige hinderet, elven [[Aa (elv i Frankrike)|Aa]]. Noen timers fremrykking mot svake allierte styrker, og den siste alliertkontrollerte kanalhavnen var inntatt. Divisjons- og korpskommandantene i panserstyrkene ville angripe videre, men ble stoppet av general [[Gerd von Rundstedt]], (sjef [[armégruppe A]]). Han var redd for at panserstyrkene skulle gå i en felle. Overkommandoen, ved Halder, hadde bedre oversikt og ville fortsette angrepet, men Hitler bekreftet stoppordren dagen etter, den 24. mai. Stoppordren ble løftet den 26. mai, men da var det for sent.<ref>Frieser 2012, s. 291–295, 300</ref>

En rekke argumenter har blitt fremsatt for å forklare Hitlers støtte til stoppordren; at Luftwaffe skulle ta seg av saken, at britene ikke skulle ydmykes, at terrenget ikke passet for panserstyrker osv. I en gjennomgang av de ulike argumentene mener historikeren [[Karl-Heinz Frieser]] den egentlige grunnen var at Hitler ønsket å vise generalene i Wehrmacht hvem som bestemte. I bakgrunnen var også en strid mellom tradisjonelle og mer progressive generaler.<ref>Frieser 2012, s. 291, 312–314</ref><ref>Ferris 2017, s. 308–312, 314</ref>|align=right}}

{{Utdypende|operasjon Dynamo|slaget om Dunkerque}}
Om kvelden den 23. mai beordret øverstkommanderende for BEF, general Gort, retrett fra [[Arras]], for å redde de to britiske divisjonene der fra utslettelse. Med det var Weygandplanen  ikke lenger realistisk. General Weygand anså den britiske retretten som forræderi, og prøvde å legge skylden for planens manglende iverksettelse på general Gort.<ref name="Forczyk2017-216_217">Forczyk 2017, s. 216-217</ref><ref>Forczyk 2017, s. 231</ref> 

{{sitat|Kun et mirakel kan redde BEF nå og slutten kan ikke være langt unna! ... Det er to uker siden den tyske offensiven startet og suksessen de har oppnådd er ikke annet enn fenomenal. Det er ingen tvil om at de er vidunderlige soldater.|note=<ref group="note">Nothing but a miracle can save the BEF now and the end can not be very far of! ... It is a fortnight since the German advance started and the success they have achieved is nothing short of phenomenal. There is no doubt that they are most wonderful soldiers.</ref><ref>Clark 2016, s. 287</ref>|Generalløytnant [[Alan Brooke]], sjef for 2. korps i britiske BEF, i sin dagbok, 23. mai 1940}}

Samme dag angrep 2. tyske panserdivisjon [[Boulogne-sur-Mer]]. Den franske garnisonen i byen overga seg den 25. mai, mens 4&nbsp;368 britiske soldater ble evakuert. Den britiske beslutningen om å trekke seg tilbake fra byen ble senere sterkt kritisert av franskmennene. Den 24. mai angrep 1. tyske panserdivisjon [[Calais]]. Britiske forsterkninger hadde i all hast blitt stasjonert der ett døgn før det tyske angrepet.<ref name="Forczyk2017_215-216"/> Beleiringen av Calais varte i 3 dager. De britiske forsvarerne ble overveldet av de tyske styrkene og overga seg på ettermiddagen den 26. mai.<ref>Forczyk 2017, s. 221</ref> Wehrmachts 1. panserdivisjon var klar for å angripe [[Dunkerque]] den 25. mai, men Hitler beordret den til å stoppe offensiven dagen før.<ref>Forczyk 2017, s. 217</ref> Denne avgjørelsen er blant de mest kontroversielle og omdiskuterte under hele andre verdenskrig.<ref>Frieser 2012, s. 291–301</ref><ref name="Jackson2004_97"/><ref>May, 2000, s. 443–445</ref><ref>Beevor 2012, s. 125, 130</ref><ref>Mungo Melvin, «Repercussions: The Battle of France in History and Historioraphy: The German View», i Bond og Taylor 2001, s. 217–218, 221–222</ref><ref>Forczyk 2017, s. 217–221</ref><ref>Ferris, John og Mawdsley, Evan 2017, s. 312, 329</ref>

{{sitat|I løpet av de neste dagene vil vi miste praktisk talt alle våre trente soldater – med mindre et mirakel hjelper oss.|note=<ref group="note">We shall have lost practically all our trained soldiers by the next few days—unless a miracle appears to help us.</ref><ref>Frieser 2012, s. 291</ref>|General [[William Edmund Ironside, 1. baron Ironside|William Ironside]], sjef for det britiske imperiets generalstab, i sin dagbok, 25. mai 1940}}

Omringet av de tyske styrkene innså general Gort, sjef for BEF, den 25. mai at britiske styrker måtte evakueres og trekke seg tilbake til området ved Dunkerque.<ref>M. R. H. Piercy, «The Manoeuvre that saved the Field Force», i Bond og Taylor 2001, s. 53</ref> Evakuering av BEF ble akseptert av den britiske overkommandoen dagen etter.<ref>Jeremy A. Crang, «The Defence of the Dunkirk Perimeter», i Bond og Taylor 2001, s. 73</ref><ref>John C. Cairns, «The French View of Dunkirk», i Bond og Taylor 2001, s. 87</ref> Sammen med franske styrker etablerte BEF en forsvarslinje (perimeter) rundt Dunkerque, hvor tyske styrker ble forsøkt holdt tilbake så flest mulig kunne evakueres.<ref>Jeremy A. Crang, «The Defence of the Dunkirk Perimeter», i Bond og Taylor 2001, s. 73–82</ref> Området det allierte kontrollerte var om lag 90 km langt, men kun rundt 28 km bredt, og sårbart for tyske forsøk på å avskjære styrkene fra kanalhavnene.<ref>Clark 2016, s. 220</ref> 

Den 25. mai informerte general Weygand det franske krigskabinettet at han holdt på å etablere en siste forsvarslinje bak elvene [[Somme (elv)|Somme]] og [[Aisne (elv)|Aisne]] (senere kjent som Weygandlinjen). Gitt tysk overmakt mente han de franske forsvarerne hadde små muligheter for å lykkes, og uttrykte at det var viktig å spare hæren fra total utslettelse, for å unngå anarki i landet. Med andre ord så antydet han behovet for en [[våpenhvile]] og at Frankrike måtte oppgi kampen.<ref>Jackson 2004, s. 131–132, 134</ref>

De allierte begynte Operation Dynamo, og evakuerte soldater fra området ved Dunkerque, [[Pas-de-Calais]] og tilstøtende lommer på belgisk side. Fra 26. mai til 4. juni ble i alt 218&nbsp;000 britiske og 120&nbsp;000 franske soldater, totalt 366&nbsp;162 reddet av Royal Navy,<ref name="Bond2001_132–135">Robin Brodhurst, «The Royal Navy's Role in the Campaign», i Bond og Taylor 2001, s. 132–135</ref> (andre kilder oppgir 338&nbsp;226<ref name="Clark2016-314">Clark, 2016, s. 314</ref>) de fleste av de franske returnerte til Frankrike. 

{{sitat|Hadde BEF blitt utslettet i Nord-Frankrike, er det vanskelig å se hvordan Storbritannia kunne fortsatt å kjempe, og med Storbritannia ute av kampen, er det enda vanskeligere å se hva kombinasjon av hendelser som kunne forent USA og Stalins Russland i å utfordre Hitler.|note=<ref group="note">Had the BEF been wiped out in northern France, it is difficult to see how Britain could have continued to fight; and with Britain out of the battle, it is even more difficult to see what combination of circumstances could have aligned America and Stalin's Russia to challenge Hitler.</ref><ref>Frieser 2012, s. 304</ref>|Historikeren [[Alistair Horne]] (1925–2017), i boken ''To Lose a Battle''}}

Under slaget om Dunkerque utførte RAF totalt 2&nbsp;739 tokt med jagerfly,<ref>Frieser 2012, s. 299</ref> mens Luftwaffe i alt fløy 1&nbsp;882 tokt med bombefly og 1&nbsp;997 tokt med jagerfly. En annen kilde oppgir at RAF fløy 2200 tokt med jagerfly, og mistet 87 fly, mens Luftwaffe fløy over 3000 tokt med jagerfly og mistet 36 av dem.<ref>Forczyk 2017, s. 224</ref> Luftwaffe feilet i forsøket på å forhindre evakuering, men de allierte styrkene ble påført store tap. Totalt 272 allierte skip av ulik størrelse ble senket,<ref name="Clark2016-314"/> med en samlet tonnasje på 126&nbsp;000 bruttotonn. Totalt 9 allierte [[jager]]e ble senket, og 19 av jagerne som deltok under evakueringen fikk store skader.<ref name="Bond2001_132–135"/>

=== Tyske styrker sør for Somme ===

{{sitat|Vi har gått til krig med en hær fra 1918 mot en tysk hær fra 1939. Det er ren galskap.|note=<ref group="note">We have gone to war with an 1918 army against a German army of 1939. It is sheer madness.</ref><ref>Frieser 2012, s. 195</ref>|General [[Maxime Weygand]] (1867–1965), sjef for den franske hæren, til statsminister [[Paul Reynaud]] (1878–1966), 25. mai 1940}}

Etter sammenbruddet av Weygandplanen 23. mai (det allierte forsøket på å bryte gjennom de tyske linjene, så styrker nord i Frankrike fikk kontakt med styrker i sør, og avskar tyske styrker i vest),<ref name="Forczyk2017-216_217"/> forsøkte den franske overkommandoen å etablere en ny forsvarslinje sør for elven [[Somme (elv)|Somme]]. Franske styrker prøvde å drive tyske styrker tilbake fra de seks brohodene de hadde erobret over elven, blant de [[Saint-Valery-sur-Somme]], [[Abbeville]], [[Amiens]] og Péronne.<ref>Forczyk 2017, s. 234, 283</ref> Det første angrepet fra sør kunne ikke iverksettes før 24. mai, da 7. DIC med støtte av noen få stridsvogner mislyktes i å gjenerobre Amiens.<ref>Forczyk 2017, s. 225</ref> Den 27. mai forsøkte den britiske 1. panserdivisjon å angripe tyske styrker ved Abbeville, men ble slått tilbake med store tap. Franske styrker under general kommando av [[Charles de Gaulle]] angrep både 28. og 30. mai, presset de tyske forsvarerne noe tilbake, men klarte ikke å få kontroll over hele området på den sørlige bredden av Somme. De tyske styrkene fikk gode resultater ved å bruke [[8,8 cm FlaK]] luftvernkanoner mot franske stridsvogner. Et siste forsøk ble gjort med en blanding av britiske og franske styrker 4. juni, men de tyske forsvarerne av brohodet avviste igjen det allierte angrepet. Det allierte motangrepet ved Abbeville endte med tap av over 200 stridsvogner, og flere tusen soldater, uten at det tyske brohodet ble erobret.<ref>Forczyk 2017, s. 244–263</ref>