Redigerer Skottlands historie (avsnitt)

=== Cromwells okkupasjon ===
[[Fil:Oliver Cromwell by Samuel Cooper.jpg|thumb|left|upright|[[Oliver Cromwell]]]]

Covenanten-regjeringen reagerte meget sterkt på henrettelsen av Karl I i [[1649]], og så snart nyhetene om kongens død nådde Skottland ble sønnen Karl II kronet i Edinburgh. Dette gjorde at Cromwell invaderte Skottland i 1650, der han slo skottene ved [[Slaget ved Dunbar (1650)|Dunbar]] og [[Slaget ved Worcester|Worcester]]. I perioden som fulgte var Skottland okkupert av engelskmennene under [[George Monck, 1. hertug av Albemarle|George Moncks]] kommando, før landet ble innlemmet i [[Det engelske samveldet]]. Skottene slo likevel ikke til ro, og det var flere rojalistiske opprør i perioden [[1651]] til [[1654]].
[[Fil:Margaret Wilson - JE Millais.png|thumb|[[Margaret Wilson]] ble i 1685 henrettelse ved drukning ved kommende flo. Ill.: [[John Everett Millais|Millais]], 1862.]]

Fra [[1652]] til [[1660]] var Skottland en del av det engelske samvelde og protektorat, men selv om landet var under engelsk kontroll fikk skottene like handelsrettigheter. Da samveldet brøt sammen og monarkiet ble gjeninnført under [[Karl II av England|Karl II]] fikk Skottene uavhengigheten tilbake. Skottene fikk tilbake parlamentet sitt, men de engelske [[Navigasjonsakten|navigasjonslovene]] hindret skottene i å handle med Englands voksende kolonier i [[Den nye verden]]. De to landene kom til enighet om en klart definert riksgrense, og det ble innført toll på handel over grensen. Dette beskyttet den skotske tøyindustrien mot billige engelsk importvarer, men rammet også den skotske eksportnæringen.<ref>Braudel 1984, ss. 370</ref>

Etter restaurasjonen fikk den skotske høyadelen ansvaret for å følge opp kongens interesser nord for grensen, med [[John Maitland, 1. hertug av Lauderdale]] som kongens statssekretær og høykommissær til det skotske parlamentet. Den episkopale kirkeforfatningen ble snart gjeninnført, noe som førte til mye uro i det sterkt presbyterianske sørvestlige Skottland. Presbyterianerne i dette området begynte snart med ulovlige religiøse samlinger, og myndighetenes forsøk på å slå ned på disse førte til et opprør i [[1679]]. Opprøret ble slått ned av [[James Scott, 1. hertug av Monmouth]] i [[slaget ved Bothwell Bridge]]. På begynnelsen av 1680-tallet tok den religiøse forfølgelsen seg kraftig opp,  i det som historikeren [[Robert Wodrow]] karakteriserte som «Drapstiden».<ref>Robert Wodrows store verk, ''The History of the Sufferings of the Church of Scotland from the Restoration to the Revolution'', ble utgitt i to bind i 1721–1722 (ny utgave med en biografi av Wodrow ved Robert Burns, DD, 1807–1808). Det var her han beskrev den religiøse forfølgelsen som «Drapstiden» – «The Killing Time».</ref> Da Karl døde i 1685 og ble etterfulgt av den katolske broren [[Jakob II av England|Jakob]] ekskalerte problemene ytterligere.