Redigerer Sjøsamer (avsnitt)

==== Finneodel ====
Selv om det oppstod konflikter mellom samer og nordmenn utover på 1600-tallet, gjorde myndighetene tiltak for å få samenes lojalitet. I den vanskelige krigstiden på begynnelsen av 1600-tallet fikk sjøsamene fra Salten til Malangen en spesiell rettighet (privilegium) til dyrkningsjord. Dette var plasser som de hadde ryddet i allmenningene, men som ikke var innført i matrikkelen. Systemet var kjent som ''finneodel'', og skulle etter tradisjonen ha blitt til under [[Håkon IV Håkonsson]] på 1200-tallet. Disse jordlappene betalte de ikke noe avgift for, bare andre indirekte skatter, som fra 1600-tallet ble utvidet til en liten avgift til forsvaret (''finneleidang''). Finneodelen ble en beskyttelse av livsformen sjøsamene hadde. I nedgangen som fulgte på 1600-tallet var dette til hjelp for å takle vanskene.<ref name=Nie439444/><ref name=Å26>[[#Å|Årseth: ''Rikspolitisk sammenheng'' side 26.]]</ref><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 313–314.]]</ref>

Samtidig med den dårlige utviklingen i fiskeriene la samene om sine næringsveger på 1500- og 1600-tallet. Pelsdyr minker i antall og pelsmarkedene i Europa får innført pels fra Sibir og Nord-Amerika. I kyststrøkene økte den samiske befolkningen. Samenes tradisjonelle veidekultur går på 1500- og 1600-tallet over til mer spesialiserte næringsveger. Tamreindrift fikk en større plass, fiske både i sjøen og innlands ble viktigere og husdyrhold utvikles også. Sør for Malangen startet samene dyrking av korn på nybrottsplasser. Utviklingen fører til flere kulturelle grupperinger kjennetegnet at geografisk tilhørighet og næringsveger. Rundt 1600 avvikles veidekulturen gradvis og samene driver kombinasjonsbruk mellom flere nærigner.<ref name=Å1920/>
Historikeren Einar Niemi har konkludert med at samene i Varanger begynte med småfe rundt 1600 og storfe rundt 1650. Jakt på rein og annet vilt var da i nedgang.<ref name=Nie439444/>