Redigerer Sjørøveri (avsnitt)

== Særtrekk ved sjørøverkulturen ==
=== Demokrati og lovregler ===
[[Fil:Morgan,Henry.jpg|thumb|upright|right|[[Henry Morgan]] herjet og brente [[Panama by]] i 1671, den nest viktigste byen i de spanske koloniene på den tiden.]]
[[Fil:BartRobCrew.jpg|thumb|upright|[[Bartholomew Roberts]]' mannskap på fyllefest ved elven Calabar. Det er beregnet at Roberts skal ha tatt rundt 470 skip.]]
I motsetning til datidens samfunn i [[Vest-Europa]], hadde mange sjørøvermannskaper i Karibia en form for begrenset [[demokrati]]. Piratsamfunnene var et av de første som innførte en form for maktfordeling som finnes i moderne vestlige samfunn. Den første nedtegnelsen av slik styring om bord i et sjørøverskip er datert til 1600-tallet.<ref>Leeson, Peter T.: [http://www.jstor.org/pss/10.1086/526403 «An-arrghchy: The Law and Economics of Pirate Organization»] i: ''Journal of Political Economy'' 115, no. 6 (2007): 1049–1094. ss 1066 University of Chicago</ref>

Både kapteinen og [[Kvartermester (grad)|kvartermesteren]] var valgt av mannskapet, som igjen utpekte de andre skipsoffiserene. Kapteinen på et piratskip var ofte en fryktet slåsskjempe som mannskapet ga sin tillit framfor en mer tradisjonell autoritetsfigur forordnet av en elite i samfunnet. Imidlertid, når skipet ikke var i kamp synes det som om kvartermesteren var den som hadde den egentlige autoritet i den daglige drift. Mange piratgrupper delte hva de stjal, pirater som ble skadet i kamp kunne bli tildelt en særskilt kompensasjon tilsvarende til forsikring grunnet medisinsk eller funksjonshemmende årsak.

Det finnes samtidige nedtegnelser fra midten av 1500-tallet som dokumenterer at mange pirater plasserte en andel av stjålne penger i et sentralt fond som ble benyttet for å kompensere skader som mannskapet fikk. Lister viser standardiserte utbetalinger på 600 stykker av åtte (156 000 dollar i dagens valuta) for tapet av en fot og ned til 100 stykker (26 000 dollar) for tapet av et øye. Ofte kunne alle disse avtalene ha vært inngått og skrevet ned av sjørøverne, men disse artiklene, piratkodeksen, kunne også bli benyttet som rettslige bevis på at de var lovløse i hendene på rettsvesenet. Disse lovreglene varierte fra den ene kaptein til den andre, og tidvis fra den ene sjøreisen til den andre, men de besto generelt av enigheter om bestemmelser om disiplin, spesifikasjoner om andel av hva som ble tatt av verdier, og kompensasjoner for skader.

Hvert skipsmedlem ble bedt om å signere med sitt navn eller sette sitt bumerke ved lovbestemmelsene, deretter sverge en ed om lydighet eller på ære. Eden ble tidvis gjort på en Bibel, men i tilfellet med mannskapet til [[John Phillips (pirat)|John Phillips]] ble det i mangelen av en [[Bibel]] sverget på en [[øks]].<ref>Charles Johnson (1724): ''A General History of the Pyrates'', s. 398.</ref> Andre, mer legendariske fortellinger, hevder at noen pirater sverget på pistoler som lå i kryss, sverd eller på en hodeskalle. Disse ritualene formaliserte avtalene sjørøverne seg i mellom.<ref>Benerson Little (2005): ''The Sea Rover's Practice: Pirate Tactics and Techniques'', Potomac Books, Inc., ISBN 1-57488-910-9, s. 34.</ref>

=== Sjørøverskatten ===
[[Fil:Pg 104 - Who Shall be Captain (color).jpg|thumb|upright|Sjørøverskatt, oljemaleri fra 1911, Delaware Art Museum]]
Selv om piratene angrep mange skip og tok med seg utbytte, var det få, om noen, som gravde ned deres skatt. Ofte besto det som ble stjålet av mat, vann, alkohol, våpen eller klær. Annet som ble stjålet var husholdningsgjenstander som [[såpe]], utstyr som tau og anker, og tidvis kunne de også beholde det skipet de hadde erobret, enten for å selge det, eller beholde det da det var bedre enn det som de opprinnelig hadde. Slike gjenstander var mest sannsynlig brukt med en gang istedenfor at det ble spart på for framtidig handel. Av den grunn var det liten grunn til å gravlegge det.

Sjørøvere forsøkte å drepe så få mennesker som mulig om bord i det skipet de erobret. Tidvis var det ingen som ble drept om skipet overga seg raskt. Grunnen var at om det ble kjent at piratene ikke tok fanger, ville det skipet som ble angrepet kjempe til siste mann, noe som ville gjøre seieren både mer vanskelig og dyrkjøpt i tap av liv blant sjørøverne. I kontrast ville skip overgi seg raskt hvis de visste at de ville bli spart. I et godt dokumentert tilfelle ble et skip med 300 tungt bevæpnete soldater som ble angrepet av den amerikanske sjørøveren [[Thomas Tew]] på slutten av 1600-tallet, overga seg etter en kortvarig kamp og hvor ingen av Tews mannskap på 40 som ble skadet.<ref>Pirates of the Caribbean: Pirate Sailing Terms – [http://piratesofamerica.com/Pirates_of_America/Thomas_Tew.html Thomas Tew]   {{Wayback|url=http://piratesofamerica.com/Pirates_of_America/Thomas_Tew.html |date=20130927040642 }}</ref>

=== Belønninger ===
Sjørøvere hadde et hierarkisk system om bord på sine skip som avgjorde hvordan stjålne penger ble distribuert. Imidlertid var piratene langt mer preget av likhetsprinsippet enn vanlig var i samtiden. Kvartermesteren var en motbalanse til kapteinen og ofte makt til nedlegge veto mot hans ordrer. Flertallet av plyndringene var i form av skipslast og skipets utstyr, og hvor medisiner var høyest verdsatt. Skipslegens kommode ville være verdt alt fra 300 til 400 pund eller tilsvarende 470 000 dollar i dagens valuta. Juveler og smykker var vanlig tyvegods, men ikke så populært da det var vanskelig å selge, og pirater hadde liten forståelse av smykkers verdi. Det er et dokumentert tilfelle hvor en sjørøver ble gitt en stor [[diamant]] verdt langt mer enn verdien av en håndfull mindre diamanter gitt til hans skipskamerater. Han følte seg lurt og fikk diamanten brutt opp i biter til det tilsynelatende var i overensstemmelse av hva de andre hadde mottatt.<ref name="Vallar"> Vallar, Cindy: Pirate Treasure"</ref>

Spanske stykker av åtte (eller spanske dollarmynter) preget i [[Mexico]] eller [[Sevilla]] var målenheten for å handle valuta i amerikanske kolonier. Imidlertid kunne hver koloni fortsatte benytte seg av myntenheter i pund, shilling og pence for regnskapsføring mens spanske, tyske, franske og portugisiske penger var alle standardiserte medier for pengeveksling mens britisk lov forbød eksport av sølvmynter. Inntil pengeveksling ble standardisert på slutten av 1700-tallet hadde hver koloni lovbelagt deres egne vekslingskurser. I [[England]] var 1 stykke av åtte verd 4s 3d mens det var verd 8s i [[New York]], 7s 6d i [[Pennsylvania]] og 6s 8d i [[Virginia]]. En engelsk shilling fra 1700-tallet kunne være verdt alt fra 246 til 465 dollar. Av den grunn kunne penger stjålet av pirater hadde betydelig ulik verdi alt etter hvor det ble vekslet.<ref name="Vallar"/>

[[Fil:Kapitein Lambart met 6 schepen uit Holland na Algiers gesonden - Dutch captain Lambert throws prisoners into the sea before Algiers (Jan Luyken, 1684).jpg|thumb|300px|Livet til sjøs var hardt og nådeløst. Nederlandske kaptein Lambert kastet alle fangene på sjøen før ankomst til Alger, merk likene i mastene. Illustrasjon 1684.]]
En ordinær sjømann mottok en andel av tyvegodset ved kapteinens påpasselighet, men vanligvis en enkelt andel. Gjennomsnittlig kunne en pirat forvente å motta tilsvarende et års lønn av sin andel fra hvert skip som ble tatt mens mannskapet til de mest suksessfulle pirater kunne ofte motta hver en andel verd rundt 1000 pund (1,17 millioner dollar i dagens valuta) minst en gang i løpet av deres karriere.<ref name="Vallar"/> En av de større beløp som ble tatt fra et enkelt skip var det som kaptein Thomas Tew tok fra en indisk handelsmann i 1692. Hver ordinær sjømann om bord på hans skip mottok en andel verd 3000 pund (3,5 millioner dollar) og hvor skipsoffiserene mottok proporsjonalt en større andel lik tidligere enighet om. Tew selv mottok 2 og en halv andel. Det er kjent at det var handlinger mot flere skip hvor en enkelt andel da hadde den dobbelt verdi av dette.<ref name="Vallar"/><ref>Gosse, Philip (2007): ''The Pirates' Who's Who''. BiblioBazaar, LLC. ISBN 1434633020. s. 251.</ref>

I kontrast mottok en ordinær sjømann i [[Royal Navy|den britiske marine]] 19s per måned som ble utbetalt i en samlet betaling ved slutten av hver plikttur, noe som var på omtrent halvparten av hva betalingen var for en sjømann i handelsflåten. Imidlertid kunne korrupte skipsoffiserer ofte «skattelegge» sitt mannskaps lønn for å øke sin egen utbetaling, og samtidig var den britiske marinen beryktet for å verge seg å utbetale den pliktige lønningen til sitt mannskap. Fra denne lønningen, 6d per måned, ble det trukket fra underholdningsbidrag for sykehuset i Greenwich og med tilsvarende avdrag til kapteinen, legen og til [[Chatham Chest]], et fond som ble satt opp i [[1590]] for å betale pensjon til uføre sjøfolk. Seks måneders lønn ble holdt tilbake for å avskrekk desertering. Dette var utilstrekkelig drivkraft, noe som ble avslørt i en rapport om foreslåtte endringer til Royal Navy. Admiral [[Horatio Nelson]] skrev i [[1803]] at han hadde notert seg at siden [[1793]] hadde mer enn 42 000 sjøfolk desertert. Bortimot halvparten av mannskapet i den britiske marinen var presset med makt inn i marinetjeneste og disse ikke bare mottok lavere lønninger enn frivillige, men var lenket sammen i kjetting så lenge fartøyet var i dokk og fikk aldri forlate skipet før de ble fritatt fra tjeneste.<ref>Hickox, Rex (2007): ''All You Wanted to Know about 18th Century Royal Navy''. Lulu.com. ISBN 1411630572. s. 16.</ref><ref>Hill, J.R. (2002): ''The Oxford Illustrated History of the Royal Navy''. Oxford University Press. ISBN 0198605277. s. 157.</ref>

Selv om den britiske marine led under mange moralske saker, svarte den på spørsmålet om prispenger via loven ''«Cruizers and Convoys»'' av [[1708]] som utleverte andeler av det erobrede skipets verdi til offiserer og mannskapet som tidligere hadde gått helt og holdent til kronen. Teknisk sett var det mulig for kronen å få prispengene eller en andel av den, men det skjedde sjelden. Prosessen med å kondemnere et erobret fartøy og dets last og mannskap ble gitt til admiralitetens rett og denne prosessen forble i makt med mindre endringer gjennom hele revolusjons- og Napoleonskrigene.

=== Straff ===
[[File:Blackbeard's head.jpg|thumb|upright|Piraten Svartskjegg skal ha bli hengt, halshugd og hodet hengt opp i skipsmasten.]]
Straks en pirat ble tatt til fange på 1600- og 1700-tallet, ble rettferdigheten utmålt på summarisk vis, og mange endte livet i enden av et tau. Offentlige henrettelser var en form for underholdning på denne tiden, og folk kom for å se på som om det var en sportshendelse. Aviser hadde ingen betenkeligheter med å rapportere selv den minste detaljer, som den dømtes siste ord, de bønner som presten ga for deres udødelige sjel og deres siste dødskramper i galgen. I England ble de fleste henrettelser utført ved Execution Dock ved elven Thames i London.

I tilfellet med mer berømte fanger, vanligvis sjørøverkapteiner kunne deres straff bli forlenget hinsides døden. Deres lik ble innkapslet i jernkister og etterlatt til svinge i luften inntil kjøttet råtnet av dem, en prosess som kunne ta opptil to år. Likene til kapteiner som [[William Kidd]], [[Charles Vane]], [[William Fly]], og [[Jack Rackham]] ble alle behandlet på denne måten.<ref>Matthews, John (2006): ''Pirates'', Atheneum, ISBN 1416927344</ref>

=== Kvinnelige sjørøvere ===
[[Fil:Bonney, Anne (1697-1720).jpg|thumb|upright|[[Anne Bonny]] (bilde) og hennes venninne [[Mary Read]] levde ombord på [[Jack Rackham|Calico Jack]]s fartøy. Bonny hjalp Calico Jack å stjele en slupp i [[Nassau (Bahamas)|Nassau]] og med det plyndret og herjet de i Karibia. Hun levde piratlivet på like vilkår som menn.]]
Kvinnelige pirater tilhørte unntakene, men har likevel eksistert gjennom hele sjørøveriets historie. Selv om sjørøveri hovedsakelig var en mannsdominert aktivitet, har et betydelig mindretall av historiske pirater vært kvinner.<ref>{{Kilde www |url=http://www.pantherbay.com/bio_womenpirates.php |tittel=«Were there really women pirates?» |besøksdato=2011-08-22 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150428233752/http://www.pantherbay.com/bio_womenpirates.php |arkivdato=2015-04-28 |url-status=død }}</ref> Eksempelvis ledet Zheng Yi Sao en piratflåte på begynnelsen av 1800-tallet som omfattet rundt 500 skip i kinesiske farvann. Kvinnelige pirater, som andre kvinner involvert i kriminalitet, møtte særegne resultater i praktisering av sjørøveri og i straffen for det. I den [[Romerriket|romerske]] krigen mot [[Illyria]] på 220-tallet f.Kr. ble utkjempet mot den illyriske dronning [[Teuta]] (gresk Τεύτα) ved [[Adriaterhavet]] som hadde drevet sjørøveri mot greske og romerske skip. [[Awilda]], en svensk prinsesse av antagelig [[Myte|mytisk]] opprinnelse, skal ha drevet sjørøveri i [[Østersjøen]] på 800-tallet. [[Saxo Grammaticus]] nevner i sitt [[latin]]ske verk ''[[Gesta Danorum]]'' («Danenes bedrifter») hele syv påståtte [[Norge|norske]] eventyrkvinner som drev sjørøveri, men «norsk» i dette tilfellet har nok heller hatt betydning «langt borte». Langt mer troverdig er Mary Killigrew som i [[1582]] skal ha kapret et tysk fartøy ved [[Falmouth]]. Irske [[Grace O'Malley]] som drev utstrakt sjørøveri på slutten av 1500-tallet i britiske farvann, mente at hun og dronning [[Elisabeth I av England]] var likestilte, de hersket begge over hvert sitt rike. [[Gustav Vasa]]s datter [[Cecilia Vasa]] finansierte en egen privat flåte for å bedrive kapring. 

Den mest kjente karibiske kvinnelige piraten er nok [[Anne Bonny]], først gift med sjørøveren James Bonny, men hadde en affære med piratkapteinen [[Jack Rackham|«Calico» Jack Rackham]], og slo seg senere sammen med hans mannskap. Der oppdaget hun at en av mannskapet, Mark Read, var en forkledd kvinne, [[Mary Read]], og de ble nære venninner. Skipet ble tatt av britene i [[1720]]. Da besetningen ble dømt unnslapp de to kvinnene dødsstraff da de begge var gravide. Det fortelles at Anne Bonny skal ha sagt til sin mann da han ble ført til galgen: «Om du hadde slåss som en mann, hadde du sluppet å dø som en hund.»<ref>Johnson, Charles (1724): [http://digital.lib.ecu.edu/historyfiction/item.aspx?id=joh A General History of the Pyrates]   {{Wayback|url=http://digital.lib.ecu.edu/historyfiction/item.aspx?id=joh |date=20090703062501 }}, s. 166-173.</ref>