Redigerer Samisk historie i tidlig moderne tid (avsnitt)

==== Forholdet mellom folkegruppene ====
[[Fil:Johannes Rach and Odvardt Helmoldt von Lode - Preparation of Firewood in Front of a Winter Tent - NMK.2021.0112.020 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|mini|Bildets tittel er «Vedhugging foran et vintertelt», en illustrasjon fra boken ''Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Avgudsdyrkelse'' skrevet av [[Knud Leem]] og utgitt i 1767. {{byline|Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode|gravering}}]]

På 1500-  og 1600-tallet hadde nordmenn og samer et samkvem basert på handel, men Friis forteller at nordmenn og samer ellers hadde så liten kontakt som mulig. Han forteller at samene ikke trivdes på steder med mange folk. Dessuten vil ikke nordmennene ha dem nært innpå seg heller. Årsaken var sannsynligvis frykten for samenes trolldom. Frykten for trolldom sørget for et skarpt atskilt bosetningsmønster mellom gruppene, noe som også kan ha påvirket ressursbruken.{{sfn|Pedersen|1994|p=23}}

Fra 1751 og frem til 1814 hadde myndighetene vekslende oppfatninger angående det samiske språket. Ledende intellektuelle og styresmaktene hadde motstridende syn, der noen mente det var umoralsk om samene skulle tvinges til å oppgi sitt språk, mens andre gikk så lang som til argumentere for å innføre straff for dem som ikke lærte dansk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=107–111}} Det finnes mange kilder som forteller om vanskelige forhold mellom folkegruppene. Et forhold er at dette dreide seg om adgang til ressursene og endrede bosteder, men det sier også noe om politikk, holdninger og fordommer i tilknytning til «de andre». Det er i ettertid vanskelig å få et riktig inntrykk, siden bare myndighetene har etterlatt seg skriftlige kilder til hendelsene. Dessuten er det gjerne naturlig at konflikter omtales, ikke fredelig sameksistens.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=112–114}}

Det finnes en rekke beskrivelser av de generelle forholdene mellom samene og andre folk på 1700-tallet. Schnitler forteller om at nordmenn og samer i Finnmark gjensidig nedvurderte hverandre. Han bemerker også samenes selvbevissthet, og selv formulerer han at samene var «de rette og ældste Invaanere af Finmarken.» Samene behold sine gamle tradisjoner, sine spesielle klær og språk, samt at de heller ikke giftet seg med andre folk. Det med giftermål blir nyansert av sorenskirver [[Hans Paus (1710)|Hans Paus]] (1710–1770), som i 1760-årene skriver at norske menn rett som det var giftet seg med samiske kvinner. Disse mennene måtte integrere seg i det samiske samfunnet og «regne sig blant Finnealmuen.» Fordelen de norske mennene fikk med disse giftemålene var tilgang til næringer i fjordområdene, hvor de ellers ikke hadde tilgang. Samme mønster kjenner en til fra Nord-Troms der kvenske innflyttere fikk innpass ved å ta til seg samisk kultur. I Nordland, i alle fall deler av området, betydde ikke interetniske ekteskap eksklusjon fra sine egne. Det ser også ut til at de etniske gruppene i Nordland nærmet seg hverandre mer og mer gjennom 1700-tallet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=112–114}}

Utenlandske reisende kom enkelte ganger med beskrivelser av samene og forholdet til nordmenn, selv om reiseskildringer ikke nødvendigvis er sikre kilder. Den tyske geologen [[Leopold von Buch]] (1774–1853) reiste i Nord-Norge på begynnelsen av 1800-tallet og ble forferdet over nordmenns diskriminerende og nedlatende holdning til samene. Han skrev at det umulig kunne være slik at «naturen hadde bestemt ett folk til tjenere og et annet til herskere.» Historikerne Astrid Andersen, Bjørg Evjen og Teemu Ryymin understreker i sin bok ''Samenes historie fra 1751 til 2010'', at reisendes og embetsfolks beskrivelser ikke kan sees på som representative. Riktignok var samene ikke ansett som likeverdige flere steder, men synet må ha vært anderledes der de var regnet som passende ektefeller. Det finnes et stort kildemateriale og inntrykket er forskjellig og veksler med tidene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=112–114}}