Redigerer Samenes forhistorie (avsnitt)

==== Utvikling av to kulturer ====
I Nord-Norge kan en finne en kulturell og geografisk todeling som går tilbake til tiden ved Kristi fødsel, eller enda tidligere. Forskjellene viser seg innenfor næringsveier, økonomi, kultur, religion, språk og muligens etnisitet, med andre ord en utvikling av forskjellig gruppeidentitet. I Nord-Norge opp til [[Hillesøy]] ved [[Malangen]], fra førromersk jernalder og yngre bronsealder, finner en spor etter en bronsealderkultur tilknyttet jordbruk. Nord for dette området finner en fra samme tid spor etter jeger- og fangstkultur, med kontakt mot bronsealderområder ved innsjøen [[Ladoga]] i Russland. Det er funnet en dolk i [[Karlebotn]] fra 2000 før Kristus og en pil fra 1000 år før Kristus på [[Karlsøya|Karlsøy]]. Disse gjenstandene er laget av kopper og importert fra øst. Hvilke etniske eller språklige kategorier disse to kulturgruppene tilhørte har en ikke mulighet for å si så langt tilbake. Senere har de etniske grensene flyttet seg lenger mot nord slik at rundt eldre jernalder, 500 år før Kristus til 550 etter Kristus, gikk ved Lyngstuva. Grensepunktet ved Lyngstuva, den nordligste delen av [[Lyngenhalvøya]], stod seg helt til slutten av [[vikingtiden]]. Dette jeger og fangstfolket var i tillegg bosatt i indre strøk i Nord-Norge helt ned til [[Helgeland]], dessuten i Nord-Sverige og øvrige deler av Nordkalotten.{{sfn|Bratrein|2018|p=26–28}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}}

At Lyngstuva har spilt en rolle som grensepunkt mellom de to kulturene, har å gjøre med at den danner [[åkerbruk]]sgrensen, det vil si hvor langt nord en kan dyrke [[Bygg (korn)|bygg]]. Grensen har ikke ligget fast, men endret seg noe sør- eller nordover opp gjennom tiden på grunn av klimaendringer.{{sfn|Bratrein|2018|p=53–56}}

Villrein har sin utbredelse i Norge, Sverige, Finland og Nord-Russland og i alle disse landene har det vært drevet omfattende jakt og fangst. Menneskene som har levd i arktiske og aubarktiske regioner har utnyttet disse dyrene som en av sine viktigste ressurser,{{sfn|Vorren|1998|p=16–17}} noe som skjedde ved hjelp av omfattende systemer med [[Fangstgrav|fangstgroper]]. {{sfn|Vorren|1998|p=9–12}}

I Nord-Sverige kjenner en til meget langvarige forbindelser østover mot dagens Russland. Her kunne en ta seg frem på [[Ski (redskap)|ski]] om vinteren når myrer og innsjøer var tilfrosset. Ski har vært i bruk helt siden stenalderen og skiløpere kan sees på helleristninger.{{sfn|Baudou|1992|p=16–19}} Mellom Volga og Kama kjenner en til en kultur som tidlig anvendte metaller, kjent som ananinokulturen. Spesielt kjenner en til at denne kulturen produserte en type hule økser av bronse, og flere slike har en funnet i Finland og Øvre-Norrland. Disse øksene ble utviklet til en egen type i nordlige deler av Norge, Sverige og Finland. En tror ikke at øksene hadde noen praktisk nytte, men at de tjente som symboler. En vet ikke noe om hva det kan ha dreid seg om, annet enn at økstypen ble akseptert og etterlignet av grupper av mennesker med helt forskjellig kultur. I Russland ble øksene lagt ned i gravene, noe som ikke skjedde i Skandinavia. Arkeologer har fundert mye på hvordan datidens mennesker kunne ha hatt så fjerne forbindelser; det er omkring 2000 km fra Norrland til regionen for ananinokulturen. Dessuten oppstår spørsmålet om hva de ga i bytte for øksene. En har lurt på om disse folkene møttes på vintermarkeder, siden fremkommeligheten om sommeren må ha vært umulig. Et annet forslag er at skandinaver og folk fra ananinokulturen møttes ved [[Kvitsjøen]], da en har beviser for at i alle fall ananinokulturen hadde kontakter der.{{sfn|Baudou|1992|p=104–109}}

For menneskene som levde på Nordkalotten oppstod endringer av samfunnsstruktur, bosetning og økonomiske forhold i tiden fra år 2000 før Kristus og frem til Kristi fødsel. Det ble utviklet systemer for utveksling av varer mellom fangstsamfunnene i nord og fjerne kulturer i sør og øst. Endringene fra år 1000 før Kristi fødsel betød enda sterkere kontakt og dypere endring av strukturene i samfunnet. I Norrland i Sverige og langs Norskekysten opp til Sør-Troms rettet menneskene oppmerksomheten mot Sør-Skandinavia. I tillegg til fangst begynte en også med landbruk og husdyr. Nødvendigvis var ikke jordbruket så viktig, men det kunne ha vært en markør for å vise kulturell likhet med Sør-Skandinavia.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=52–56}} I Sør-Skandinavia oppstod i bronsealderen sterke høvdinger som benyttet seg av vold og krig, noe som ikke var tilfelle tidligere. Dette ble idealer som høvdingene i nord også tok til seg.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}}

Samfunnene i indre og nordøstlige regioner av Fennoskandia fikk i den samme tiden sterkere bånd mot sentral- og øst-russiske samfunn som produserte metaller. Bosetningen i de nordlige kystområdene, spesielt i Finnmark og på Kolahalvøya, var i slutten av yngre steinalder [[Sedentisme|sedentære]], altså at menneskene var bofaste. Etter 1800 før Kristus skjer en overgang til flytting mellom sesongboplasser. Menneskene ble mer interessert i utnyttelse av ressursene i innlandet, og en tror at byttehandel med pelsverk mellom de metallproduserende folkene i øst er årsaken. Oppfatningen av dette skyldes blant annet funn av mange pilspisser og redskaper for bearbeiding av skinn ved boplasser i innlandet. Langs kysten av Bottenviken og i Nord-Norge ble derimot menneskene mer orientert mot jordbruk og har sin kulturelle orientering mot sør. Blant annet er det forhold i den fysiske kulturen som tyder på at ulike kulturelle identiteter utvikles fra år 1000 før Kristus.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=52–56}}

Noen historikere hevder at utviklingen av de to kulturene eller identitetene, altså jordbrukskultur ved kysten og fangstkultur i innlandet, senere utviklet seg til [[norrøn]] og samisk identitet. Denne samfunnsutviklingen og konfliktene todelingen skapte, hevder de, var prominent til stede allerede i yngre steinalder.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}}