Redigerer Romfolket (avsnitt)

===Romanifolk i Norge===
De første romani kom til Norge omkring 1500, og disse har trolig gitt opphav til taterne.<ref>[[Arnvid Lillehammer]]: Valentin Olsen Blomsterberg - reisande eller soldat? [[Norsk slektshistorisk tidsskrift]], 2018, side 159.</ref> Fra 1500-tallet kom lover med tvangs- og straffetiltak rettet spesielt mot tatere og omreisende. Utgangspunktet var disse ble ansett som kriminelle og utgjorde en spesiell trussel mot samfunnets lov og orden. Lovbestemte restriksjoner gjorde det vanskelig for taterne å livnære seg av sine tradisjonelle yrker innenfor handel og håndverk, og det var restriksjoner i bruk av hest og vong. [[Løsgjengerloven]] av 1900 tok sikte på vidtrekkende tiltak overfor denne gruppen ofte omtalt som «omstreifere» (betegnelsen omstreifer siktet primært men ikke utelukkende til romani).<ref name="Hvinden" />{{rp|p=13}} På 1860-tallet kom en ny innvandringsgruppe til Norge, kalt sigøynere. De kom fra [[Valakia]] i [[Romania]] etter opphevelsen av [[livegenskap]]et og slaveriet der.<ref name=":11">{{Kilde artikkel|tittel=Rom i arkivet|publikasjon=Kirke og Kultur|url=https://www.idunn.no/kok/2013/03/rom_i_arkivet|dato=2013|fornavn=Sigurd|etternavn=Rødsten|serie=03|språk=no-NO|bind=118|sider=331–344|issn=1504-3002|besøksdato=2021-03-03}}</ref>

Norske myndigheter ville etterhvert påvirke taterne til å gi opp sin tradisjonelle livsform og kultur. Eilert Sundt fikk på bakgrunn av sine undersøkelser rundt 1850 Stortinget til å bevilge midler med sikte på skolegang og kristen oppdragelse (fra 1855). Tiltaket ble ansett som mislykket og bevilgningene stanset i 1869. Sosialt motiverte tiltak av personer med bakgrunn fra kirkelige kretser sto også senere i spissen for tiltak i tillegg til straff og tvang. Slike sosialt eller moralsk motiverte tiltak ble begrunnet ut ifra det som ble hevdet å være i taternes, særlig barnas, beste interesse, i tillegg til å få slutt på den skadelige innflytelsen som deres kultur og den nomadiske livsstil ble påstått å ha på samfunnet. Tanken var at taterne skulle oppgi sin livsform, bli assimilert i majoritetssamfunnet og dermed opphøre som distinkt folkegruppe.<ref name="Hvinden" />{{rp|side=14}}

I [[1943]] planla sentrale personer i [[Nasjonal Samling]] (NS) folkemord på romanifolket og taterne i Norge.<ref>Hegtun, Halvor:  [http://oslopuls.no/kunst/article1432685.ece ''Dystert minne om grusom tid''] {{Wayback|url=http://oslopuls.no/kunst/article1432685.ece |date=20070927192832 }}</ref>  Krigen sluttet imidlertid før de rakk å sette planene ut i verk. Dette er en lite kjent og ofte ignorert del av historien om [[holocaust]].{{tr}}

Den norske fremmedloven av 1927 gjorde det mulig å nekte sigøynere og omstreifere adgang til riket. I 1934 ble 68 romfolk, de fleste norske statsborgere, nektet innreise til Norge. Ragnvald Konstad, sjef for [[sentralpasskontoret]], uttalte da «Det er meg en sann fryd å nekte dem adgang.» [[Paal Berg]] uttalte om lovgrunnlaget for innreisenekt: «Denne loven er ny, men trenger inge nærmere begrunnelse.» De ble stanset av både svenske og danske myndigheter da de ville forlate Tyskland, og endte deretter opp i Belgia. De belgiske myndighetene forsøkte å sende dem til Norge, men norske myndigheter nektet. Vinteren 1943-1944 ble 66 medlemmer av romfamiliene Josef, Karoli og Modis internert og deportert fra Belgia til [[Auschwitz-Birkenau]]s sigøyneravdeling. Innen 4. august 1944 var de fleste i sigøyneravdelingen gasset og kremert. Bare fire personer i den norske gruppen overlevde. Zolo Karoli (født 1921) ble skutt og drept i [[Buchenwald]] to dager før leiren ble frigjort av amerikanske styrker i april 1945. Frem til 1956 da «sigøynerparagrafen» ble endret fikk de fortsatt ikke adgang til Norge. På 1950-tallet kom medlemmer av Karoli- og Josef-familiene til Norge og etter flere rettssaker fikk de norsk pass.<ref>''Dag og Tid'', «Ei norsk tragedie», 20. februar 2015, s. 16.</ref><ref>[[Guri Hjeltnes]]: [http://www.dagbladet.no/2015/02/13/kultur/pluss/historisk/historie/romfolk/37693444/ Den norske stat betalte Nazi-Tyskland for å transportere vekk norske rom], ''Dagbladet'', 13. februar 2015.</ref><ref>''Dag og Tid'', 29. januar 2021, s. 14.</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/dokumentar/avvist-av-norge-_-havnet-i-dodsleir-1.8025306|tittel=Avvist av Norge – havnet i dødsleir|besøksdato=2021-03-03|dato=2012-03-13|fornavn=Ståle|etternavn=Hansen|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref>

I etterkrigstiden fortsatte diskrimineringen mot romanifolket og taterne.{{Trenger referanse}} Den norske regjeringen handlet bevisst for å utslette romanifolkets og taternes egenart.{{Trenger referanse}} Blant romanifolk og [[tatere]] ble blant annet kvinnene tvangssterilisert, og barn ble tatt fra foreldrene og plassert på institusjoner.{{Trenger referanse}} Hele familier ble drevet til tvungen assimilasjon for å oppgi sitt språk, sin kultur og sin etniske egenart.{{Trenger referanse}}

Dette medførte at det meste av folkene mistet sin identitet og ble oppløst i den etnisk norske majoritetsbefolkningen.{{Trenger referanse}} Det finnes allikevel store slekter av Romanifolket og [[tatere]] som klarte å unngå myndighetenes tvangshandlinger.{{Trenger referanse}} De har beholdt særegne former for kultur, språk og livsformer, og en del av romanifolket har fortsatt en bevissthet som en del av romanifolket som helhet med alle de utenlandske gruppene.{{Trenger referanse}}

Norge ratifiserte i 1999 [[Europarådet]]<nowiki/>s konvensjon om vern av nasjonale minoriteter og romanifolk ble da sammen med jøder, kvener og skogfinner anerkjent som nasjonal minoritet på grunn av langvarig tilknytning til landet. Romanés er samtidig definert som minoritetsspråk.<ref name=":11" />

====Eilert Sundts undersøkelser av fantene====
[[File:Fante- eller landstrygerfolket.djvu|thumb|Faksimile av tittelbladet på ''Fante- eller Landstrygerfolket i Norge: Bidrag til Kundskab om de laveste Samfundsforholde'' (1852). [[Adolph Tidemand]]s tegning «Et fantefølge i en bondestue» er trolig inspirert av Sundts bok.<ref name="Stenseth" />]]
[[Eilert Sundt]] møtte og ble venn med «omstreifere» eller «fanter» rundt 1850 og ble overrasket da en dem fortalte at deres språk var «rommani» og deres «hellige forfedre» flere hundre år tidligere hadde tatt med seg dette språket fra byen «Assas» i «Assaria». Sundt noterte ned noen gloser fra «rommani» og hans venn [[Hartvig Nissen]] kunne til Sundts overraskelse konstatere slektskap med [[sanskrit]]. Sundt var forundret over at disse fattige og utstøtte fanter snakket et språk beslektet med det fornemme sanskrit. Sundt noterte mange romaniord og fikk et visst ordforråd til bruk i samtale med tatere.<ref name="Midboe" />

I 1850 ga Sundt ut ''Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge''. Det er et vitenskapelig essay på 400 sider der Sundt også appellerer til leserens følelser. Boken beskriver fantenes språk, kultur og familieliv, og deres historie i Norge. Sundt drøftet tiltak for å hjelpe fantene ut av fantelivet og elendigheten, noe han mente ville være vanskelig. Sundts interesse for fantenes selvforståelse var oppsiktsvekkende i samtiden.<ref name="Stenseth" /> Sundt mente at de i Norge var to ulike «stammer av fanter». Sundt skrev at gruppen «storvandringene» brukte språket «rommani» og på dette språket kalte de seg «rommanisæl». I Sundts gjengivelse kom de fra et land øst for Russland hvor de ble fordrevet av tyrkerne for lenge siden og ble spredt over alle jordens land, inkludert Norge via Russland og Finland. Ifølge Sundt hadde storvandringene sin egen religion og dyrket månegudene Dundra og Alako. Storvandringene var det samme som tatere og Sundt mente at taterne stammet fra sigøynerne noe han begrunnet med likhet i utseende, livsstil og språk. Den andre stammen kalte Sundt «småvandringene» eller «skøierne». Disse utmerket seg ifølge Sundt med lysere hud og ikke med så utpregede særtrekk som taterne og trolig kom til Norge fra Tyskland i middelalderen. Småvandringene hadde ifølge Sundt ikke bevissthet om opphavsland, slekt eller rase. Skøierne hadde sitt eget språk kalt [[rodi]] som ifølge Sundt hadde mye til felles med det tyske omstreiferspråket ''Rotvelsch''.<ref name="Midboe">{{ Kilde bok | forfatter = Midbøe, Øyvind  | utgivelsesår = 1968 | tittel = Eilert Sundt og fantesaken | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102808066 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Flekstad, Kaspar | utgivelsesår = 1949 | tittel = Omstreifere og sigøynere: studier over fantefolkets opprinnelse : bidrag til nordisk kriminologi | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015091506032 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1980 | tittel = Omstreiferne: deres situasjon og samfunnets hjelpetiltak for dem. NOU 1980: 42. | isbn = 8200705889 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060200021 | side = }}</ref> Storvandringene så ifølge Sundt ned på småvandringene som i sin tur betraktet storvandringene med misunnelse og foraktet dem som sky villmenn. I Sundts livlige fremstilling hadde de to stammene sluttet fred og delt landet mellom seg: Taterne skulle holde seg i innlandet og skøierne langs kysten. Den norske allmuen skjelnet på samme måte mellom tatere (ekte fanter) og skøiere. Sundt brukt betegnelsen tater om sigøynere.<ref name="Stenseth" />
[[File:Portrett av Eilert Sundt, ca 1860 (cropped).jpg|thumb|Eilert Sundt fotografert i 1860.]]
I 1845 begynte Sundt som søndagsskolelærer på [[Christiania Tugthus]]. Der ble han i 1947 oppmerksom på en fange som hadde svart hår og hud som var mye mørkere enn det vanlige i Norge. Den mørke mannen, Christian, var rundt 50 år gammel og var ikke [[konfirmert]], retten hadde dømt ham til [[tukthus]] på ubestemt tid trolig for at han skulle bli konfirmert. Christian avviste at fantene hadde funnet opp et «skøyerspråk» for å lure enfoldige bønder og fortalte ivrig at forfedrene hans kom fra byen Assas. Christian snakket noe romani. På [[Akershus festning]] ble Sundt kjent med Frederik Larsen Hartman som var dømt for knivstikking. Hartman innviet Sundt i taternes livsstil og lærte ham romani. Sundt var kjent med internasjonal litteratur om sigøynere og det Hartman fortalte stemte med beskrivelsen av sigøynerne. Da Hartman ble sluppet fri slo han seg ned i Sundts hjemby [[Farsund]].<ref name="Stenseth">{{ Kilde bok | forfatter = [[Bodil Stenseth]]| utgivelsesår = 2000 | tittel = Eilert Sundt og det Norge han fant | isbn = 8205257493 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008110600052 | side = }}</ref>

Sundt tilbragte mye tid sammen med de såkalte fantene. Drevet av nysgjerrighet oppsøkte Sundt fantene rundt om i Norge. Sommeren 1847 besøkte han «fantereder» på Vestlandet, om høsten besøkte han fanter som da befant seg på [[Romerike]]. Sommeren 1848 var fantene borte fra Romerike og Sundte begynte med finansiering fra regjeringen å lete etter dem i Kongsvinger, [[Solør]], [[Finnskogen]] og oppover Østerdalen. Sundt reiste til Trondheim, [[Namdalen]] og Molde, gjennom [[Romsdalen]] og [[Gudbrandsdalen]], til [[Land]] og [[Ringerike]]. Han fant ingen fanter på denne lange rundturen, men kartla folks erfaring med og oppfatninger om fantene. Sundt konkluderte med at synet på fantene var motstridende og forvirrende. I strid med vanlig oppfatning at fantene var utskudd av den norske almue, konkluderte Sundt med at fantene var etterkommere av folk som hadde innvandret flere hundre år tidligere. Sundt fremholdt at fantene var bevisst sin fjerne herkomst, hadde eiendommelige tradisjoner og et eget fremmed språk.<ref name="Stenseth" />

Sundt henvist til [[Erik Pontoppidan]] som 100 år tidligere skrev at fant er folkenavn for en viss klasse av mennesker. Ifølge Sundt ble ''fant'' stort sett bare brukt om personer født som fant. Han skrev at fantene var gjenstand for mye mistillit, frykt og uvilje blant allmuen.<ref name="Stenseth" />