Redigerer Plancks strålingslov (avsnitt)

===Fotonet har impuls===

Formelen som Einstein hadde funnet for energifluktuasjonene, utledet han i samme arbeidet også på en annen måte ved å betrakte hvordan hastigheten til et speil plassert i strålingen ville fluktuere. En tolkning av resultatet var at energikvantene også hadde en rettet bevegelsesmengde eller [[impuls]]. På et stort fysikkmøte i [[Salzburg]] om høsten [[1909]], hvor han også for første gang ga en offentlig presentasjon av sin [[spesielle relativitetsteori]], diskuterte han også egenskapene til [[varmestråling]] og denne egenskapen ved Plancks energikvant.<ref>A. Einstein, ''Über die Entwicklung unserer Anschauungen über das Wesen und die Konstitution der Strahlung'', Phys. Zeitschrift '''10''', 817–825 (1909). [https://en.wikisource.org/wiki/The_Development_of_Our_Views_on_the_Composition_and_Essence_of_Radiation Engelsk oversettelse, Wikisource.]</ref> Dette var igjen i motsetning til klassisk fysikk hvor utsendelse av stråling fra et materielt punkt skjer i  form av [[bølge|kulebølger]] med samme intensitet i alle retninger. Et utsendt energikvant syntes  derimot  å måtte ha en bevegelse rettet i en bestemt, men vilkårlig retning. Fra hans [[spesielle relativitetsteori]] følger at denne impulsen må være ''h&nu;/c'' for et kvant med energi ''h&nu;'' og som beveger seg med lyshastigheten ''c''. I stedet for at 
lys ble emittert som en kulebølge likt i alle retninger, må det tilsvarende kvantet bevege seg i en bestemt retning - som en ''nål''.

På tross av disse argumentene fant Einstein liten aksept for sin beskrivelse av strålingen som bestående av [[kvant]]er. Det viktigste motargumentet var at en slik partikkelteori ikke kunne gi noen forklaring av [[interferens]] som er så karakteristisk for lys og annen [[elektromagnetisk stråling]]. Likevel forsatte Einstein i de følgende årene med å overbevise seg selv og andre om at hans bilde av strålingens egenskaper var riktig.

I [[1917]] presenterte han et nytt arbeide hvor han betraktet et enkelt [[atom]] i et strålingsfelt.<ref>A. Einstein, ''Zur Quantentheorie der Strahlung'', Phys. Zeitschrift '''18''', 121 - 128 (1917).</ref> Da var [[Bohrs atommodell]] etablert, og man hadde derfor en mye mer realistisk forståelse av dets egenskaper. For at strålingen skal være i [[termisk likevekt]], må atomet emittere og absorbere energikvant på en bestemt måte som tilsvarer at den har energitetthet som er gitt ved akkurat Plancks strålingslov. Einstein mente senere at dette var for han den mest tilfredsstillende utledningen som kunne gis av denne formelen. I tillegg kom han her frem til sine berømte [[Einsteins strålingskoeffisienter|strålingskoeffisienter]] som gir sannsynlighetene for atomet skal emittere og absorbere lys. Denne formuleringen la grunnlaget for  virkningen av [[laser]]en. Fra samme betraktning fulgte også at energikvantene må ha en rettet impuls som gir atomet en nødvendig [[rekyl]] som inngår i betingelsene for likevekt. Fem år senere ble fotonets energi ''h&nu;'' og impuls  ''h&nu;/c'' eksperimentelt påvist i [[Comptoneffekten|Compton-effekten]]. Siden er fotonet kjent som en partikkel. Men dette er ingen klassisk partikkel, men en kvantepartikkel som følger [[Bose-Einstein-statistikk]].