Redigerer Otto Ohlendorf (avsnitt)

==Etterspill og vurderinger==
{{se også|Ansvar for holocaust}}
Ohlendorfs enke skrev til [[Holocaustbenektelse|holocaustfornekteren]] [[David Irving]] at Ohlendorf mente han burde blitt tiltalt sammen med, og som militært personell.<ref name="Capani" /> 

Ohlendorf og andre nøkkelpersoner i Einsatzgruppene var godt utdannet, og yngre enn partiledelsen. De blitt voksne i et studentmiljø der ideologisk antisemittisme var utbredt.<ref>Kramer, N. (Ed.). (2007). ''Civil Courage: A Response to Contemporary Conflict and Prejudice.'' Peter Lang.</ref> Ohlendorfs medtiltalte hadde lignende karriere som ham og de fleste var født mellom 1900 og første verdenskrig, en ungdomsgenerasjon som var desillusjonert eller ydmyket av konsekvensen av krigen. Alle unntatt én var [[protestant]]er.<ref name="Browning" /><ref name="Earl2012" /><ref name="Bertosa" /><ref name="Wolfe" />

===Rettsprosessen===
[[Fil:Otto Ohlendorf.jpg|miniatyr|Ohlendorf i mars 1948. {{byline|US Army Signal Corps}}]]
Einsatzgruppen-prosessen var den eneste av Nürnbergprosessene som i hovedsak handlet om medvirkning til folkemord på jødene, og er derfor vesentlig i historien om holocaust. Aktoratets tolkning av bevisene, kombinert med Ohlendorfs vitnemål, sto sentralt i hvordan Einsatzgruppenes rolle i holocaust ble fremstilt. Denne fremstillingen tok utgangspunkt i at Hitlers jødehat og hans ordrer til SS (''Führerbefehl'') ledet til massemordet. Ohlendorf hevdet i 1945 at Hitler ga ordren direkte, og at den ble gjentatt av Himmler noen uker før invasjonen av Sovjetunionen.<ref name="Earl2012" /> 

Himmler skal ifølge Ohlendorf ha gjentatt Hitlers ordre i september 1941 under sitt besøk ved fronten, og ifølge Ohlendorf hadde ikke drapskommandoen mulighet for selv å bestemme sine handlinger. Både dommer og aktor aksepterte denne fremstillingen om ordrer til Einsatzgruppene, blant annet fordi de stemte med den oppfatningen de allerede hadde av [[hierarki]]et i [[det tredje rike]]t, og med oppfatningen av at jødespørsmål ble avgjort av Hitler selv. I holocaustforskningen kalles dette hovedsynet for «intensjonalisme».<ref name="Earl2012" />

Den amerikanske historikeren [[Christopher Browning]] skrev at argumentasjonen om Führerbefehl og «ordre ovenfra» var selvmotsigende, og særlig for Ohlendorf var argumentet om ordre ovenfra tvilsomt, i og med at han fremstilte seg selv som en fritenker og kritiker av nazistenes politikk.{{Sfn|Capani|2018|s=8}}<ref name="Ferencz" />

Ohlendorfs tilståelse og fremstilling av hendelsene kom sommeren 1945, og på den tiden regnet han trolig med å ikke bli holdt personlig ansvarlig for massakrene. For de [[ansvar for holocaust|såkalte intensjonalistene i holocaustforskningen]] er det vesentlig at Ohlendorf og andre ledere på forhånd visste at de skulle drepe jødene i Sovjetunionen. Andre forskere («funksjonalister») mener at Ohlendorf løy om at det ble gitt ordre før invasjonen, og at ordren om full utryddelse ble gitt tidligst i august 1941. Massedrapene tidligere på sommeren ble i så fall gjort etter initiativ av enkeltpersoner i felten på grunn av omstendighetene der. Dette vil bety at holocaust egentlig ble skapt av ledere som Ohlendorf ute i felten. Fra funksjonalistenes synspunkt er personer som Ohlendorf, hans rolle og atferd, vesentlig for å forstå hvorfor holocaust fikk så stort omfang.<ref name="Bankier" />{{Sfn|Capani|2018|s=48, 57}} 

Et vesentlig spørsmål er om Ohlendorf hadde grunn til lyve sommeren 1945. Ifølge David Bankier var Ohlendorf sikker på at massedrapene han administrerte ikke var forbrytelser, men helt legitime i forsvarskrigen. Ohlendorf trodde det ikke var galt å drepe sivile fordi han skal ha fått beskjed av Himmler om at ingen ville bli holdt personlig ansvarlige.<ref name="Bankier" />{{Sfn|Capani|2018|s=48, 57}}

I ettertid har det fremkommet bevis for at Einsatzgruppene ble støttet av Wehrmacht, blant annet ved at de fikk mesteparten av utstyret fra hæren. Hitler instruerte [[Wilhelm Keitel]], [[Oberkommando der Wehrmacht|øverskommanderende for Wehrmacht]], om at Einsatzgruppene var under Himmlers kommando og at de opptrådte uavhengig på Himmlers ansvar. For ettertiden har det på bakgrunn av dette vært et spørsmål om Himmlers myndighet fritar Wehrmacht for ansvar eller medvirkning. Den amerikanske historikeren [[Richard Rhodes]] fremholder at [[Walter Schellenberg]], Heydrich og generalkvartermester [[Eduard Wagner]] møttes og avtalte at Einsatzgruppene skulle opptre under Wehrmachts kontroll ved fronten mens lenger bak i erobrede områder skulle de opptr helt selvstendig. Wehrmacht skulle forsyne Einsatzgruppene med blant annet mat og drivstoff.{{Sfn|Capani|2018|s=180}}

Einsatzgruppen-prosessen var ikke en [[krigsforbrytelse|krigsforbrytersak]]. Til forskjell fra hovedprosessen under det internasjonale militærtribunalet, hadde Einsatzgruppen-prosessen preg av en moderne straffesak ved å handle om individuell medvirkning til [[massakre]]r på sivile eller ikke-stridende personer. Saken fokuserte på [[forbrytelser mot menneskeheten]], til forskjell fra hovedprosessen som fokuserte på forbrytelser mot freden, og dannet slik mønster for saken mot Eichmann i 1961 og leder for serberne i under Bosnia-krigen, [[Radovan Karadžić]], i 2016. [[Folkemord]] var ikke et konkret punkt i tiltalen. Påtalemakten måtte bevise at den tiltalte hadde medvirket ved enkeltstående tilfeller av massemord.<ref name="Earl2016" /> 

====Ordre ovenfra====
Ohlendorfs vitnemål var avgjørende for det bildet som ble skapt av holocaust som sentralstyrt og planlagt. Ifølge Ohlendorf var beslutningstakingen konsentrert hos Hitler, Himmler og Heydrich. De øvrige tiltalte støttet Ohlendorfs fremstilling av ''superior order'', og Einsatzgruppene som små hjul i et stort maskineri. Bildet av at holocaust ble gjennomført av et omfattende [[byråkrati]] fikk vesentlig innflytelse på ledende forskere etter krigen. Påtalemakten hadde ikke noen skriftlige beviser for hvem som planla, besluttet, og ga ordre om holocaust. De hadde bare de tiltaltes forklaring å gå ut fra, der Ohlendorfs fremstilling fremsto som den autoritative. Ferencz bemerket at Ohlendorf var en av de få tiltalte i Nürnberg som så ut til å snakke sant. Ohlendorfs forklaring om opphavet til holocaust hadde stort gjennomslag, trolig fordi han var velformulert, smart, sjarmerende og hadde fine manerer. Dommeren Musmanno trakk ikke i tvil Ohlendorf som pålitelig kilde.<ref name="Earl2016" />{{Sfn|Capani|2018|s=175}}

Det er uklart hvorfor Ohlendorf ga en så åpen og detaljert forklaring om forbrytelsene og omfanget av disse. Han var utdannet jurist og forsto trolig hvordan han best kunne fremstille saken til egen fordel. Ohlendorfs første redegjørelse kom på et tidspunkt da de allierte fortsatt hadde begrenset innsikt i Einsatsgruppenes virksomhet bak østfronten. Hilary Earl, professor i historie ved Nipissing University, [[North Bay]], tror at Ohlendorf ikke forsto at Einsatzgruppens massedrap var kriminelt. Dommer Musmanno avfeide forsvarets argument om at de tiltalte oppfattet jødene i øst som en dødelig trussel mot Tyskland, slik at massedrapet var legitimt selvforsvar: «Argumentet om at jødene i seg selv utgjorde en aggressiv trussel mot Tyskland, en trussel som krevde likvidering i selvforsvar, er uholdbar og i motsetning til alle fakta, all logikk og all lov.» Den nederlandske historikeren Dick de Mildt er uenig med Earl, og mener at det neppe er grunnlag for å hevde at Ohlendorf utførte massedrapet i god tro.{{Sfn|Capani|2018|s=175}}<ref name="deMildt">{{Kilde www|url=https://academic.oup.com/crawlprevention/governor?content=%2fahr%2farticle-lookup%2fdoi%2f10.1086%2fahr.115.3.908|tittel=HILARY EARL. The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945–1958: Atrocity, Law, and History.|besøksdato=2022-02-12|forfattere=Dick de Mildt|dato=2010|verk=American Historical Review|sitat=“The argument that the Jews in themselves constituted an aggressive menace to Germany, a menace which called for their liquidation in self-defense, is untenable as being opposed to all facts, all logic and all law” (Trials of War Criminals before the Nürnberg Military Tribunals, Vol. IV [1951], p. 470). It was a crushing conclusion by Musmanno that not only exposed the nonsensical quality of the putative self-defense arguments of Ohlendorf and others but at the same time cast considerable doubt on their alleged motives. It is, I believe, therefore doubtful whether Musmanno would have agreed with Earl's observation that Ohlendorf committed his crimes in good faith.|doi=10.1086/ahr.115.3.908}}</ref>

Forsvareren brukte to ulike og dels motstridende argumenter for å frita Ohlendorf for strafferettslig ansvar: Ohlendorf og de andre skal ha utført forbrytelsen under tvang og frykt for eget liv dersom de ikke fulgte ordre; forsvareren argumenterte samtidig med at Ohlendorf faktisk var overbevist om at massedrapene var begrunnet og legitime handlinger på vegne av den tyske staten.<ref name="deMildt" />

Til forskjell fra for eksempel tiltalte Paul Blobel var Ohlendorf rolig under hele prosessen. I sitt avsluttende innlegg var han svært høflig og takket tribunalet (domstolen) for den generøse måten problemstillingene i saken ble behandlet.{{Sfn|Capani|2018|s=175}} Ohlendorf utmerket seg med konsekvente uttalelser.{{Sfn|Capani|2018|s=177}}

Det er ikke dokumentert at Hitler selv ga en ordre (''Führerbefehl'') om å sette i gang holocaust, og at denne ordren ble formidlet til Einsatzgruppene. Heydrichs direktiver til Einsatzgruppene er dokumentert. Capani fremholder at det er uklart hvordan det både kunne være en konkret ordre og det samtidig ble overlatt til vanlige tjenestemenn å improvisere massedrapene; dette kan henge sammen med de løse kommandokjedene i nazistaten. Ohlendorf selv skal ha vært til stede ved to massehenrettelser for å inspisere. Einsatzgruppene rapporterte til Berlin om omfanget av massedrap på jøder og partisaner, noe den sentrale ledelsen i SS var fornøyd med.{{Sfn|Capani|2018|s=172–173}} Ifølge den franske historikeren Christian Ingrao løy Ohlendorf om ''Führerbefehl'' og forsøkte å gi den død mann skylden slik at de levende kunne bli fritatt for ansvar. Fordi Ohlendorf ble oppfattet som generelt ærlig og troverdig, ble hans beskrivelse av ''Führerbefehl'' tatt for god fisk. Blant historikerne er det konsensus om at Hitler ikke utstedte en konkrete ordre om å drepe jødene.{{Sfn|Capani|2018|s=187-189}}

===Ohlendorf som person===
Mange, inkludert psykologer, hadde vansker med å forene den intelligente, velutdannede og sjarmerende Ohlendorf med de forbrytelsene han uten anger innrømmet, og avskrev ham derfor som sadist, gal eller med alvorlig personlighetsavvik. Bankier konkluderer med at Ohlendorf ikke var gal, men overbevist nazist med et forvrengt moralsk univers (den amerikanske historikeren [[Daniel Goldhagen]] kaller disse for ''willing executioner'') og med lojalitet til det han anså som nazismens historiske oppgave.<ref name="Bankier" />{{Sfn|Capani|2018|s=34–35}} Einsatzgruppene hadde ingen håndbok eller konkret oppskrift for hvordan de skulle utføre massedrapene. De opptrådte relativt uavhengig og improviserte fremgangsmåten.{{Sfn|Capani|2018|s=26}} Ifølge Ferencz var Ohlendorf stolt over det han utrettet for sin regjering, og mente at drapene var utført i selvforsvar.<ref>{{Kilde www|url=https://www.cbsnews.com/news/what-the-last-nuremberg-prosecutor-alive-wants-the-world-to-know/|tittel=What the last Nuremberg prosecutor alive wants the world to know|besøksdato=2018-12-12|språk=en|verk=www.cbsnews.com}}</ref> Ohlendorf var antisemitt, men han hadde trolig ikke som karrieremål å drive massemord på jøder.{{Sfn|Capani|2018|s=27}} Ohlendorfs påståtte uvilje mot å delta i Einsatzgruppen samsvarer ikke med Goldhagens tese om «velvillige mordere».{{Sfn|Capani|2018|s=51}} Det er uklart hvor mye motstand Ohlendorf gjorde mot å bli beordret østover som leder for Einsatzgruppe D, og hvorfor han mislikte oppdraget.{{Sfn|Capani|2018|s=62}}

[[Fil:W. Best.jpg|miniatyr| SS-general [[Werner Best]] i varetekt i [[København]] etter krigen. Best tilhørte som Ohlendorf ungdommen etter første verdenskrig, omtalt som «den kompromissløse generasjonen».]]

Goldhagen skrev som ung student ved [[Harvard]] en analyse av Ohlendorfs liv, over 10 år før han publiserte sin kjente bok '' Hitlers Willing Executioners – Ordinary Germans and the Holocaust'' (1996).{{Sfn|Capani|2018|s=26}} Erich Goldhagen, Daniel Goldhagens far og holocaustoverlevende, intervjuet enken Käthe Ohlendorf, og han fikk tilgang til Käthes papirer etter mannen. Daniel Goldhagens studentoppgave var basert på farens intervjuer, og dokumenter faren hadde fått av enken.{{Sfn|Capani|2018|s=34–35}}<ref name=":2" /> 

[[Heinz Höhne]], tysk journalist og historiker, intervjuet også enken og kopierte en del brev og andre private dokumenter. Höhne skrev blant annet ''Der Orden unter dem Totenkopf: Die Geschichte der SS'' (1967, opprinnelig en artikkelserie i ''Der Spiegel''). Höhne var sympatisk innstilt til Ohlendorf og konkluderte med at Ohlendorfs karriere i SS var problematisk. Höhne mente at Ohlendorf stadig ble skuffet fordi han hadde en utopiske visjon for nazipartiet, og særlig feidene med Himmler skuffet Ohlendorf.{{Sfn|Capani|2018|s=34–35}}<ref name=":2">{{Kilde avis|tittel=The most horrifying organization ever invented by the Germans|url=https://www.nytimes.com/1970/03/15/archives/the-most-horrifying-organization-ever-invented-by-the-germans-the.html|avis=The New York Times|dato=1970-03-15|besøksdato=2022-01-29|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Gordon|etternavn=Craig|sitat=In these circumstances, a common philosophy was impossible. It was far cry from the twisted idealism of S.D. intellectuals like Otto Ohlendorf to the sadistic butchery of Odo Globocnik, who carried out the deportations in Lublin; and, after the debacle, the court in Nuremberg heard more than one former S.S. official complain bitterly that his order had been infiltrated by persons alien to its character.}}</ref>
[[File:Christian Ingrao (2018).jpg|thumb|Den franske historikeren Christian Ingrao (født 1970) har forsket på den intellektuelle kjernen i RSHA.]]
Forskerne [[Michael Wildt]] (historieprofessor ved [[Humboldt-Universität zu Berlin]] kjent for ''Generation des Unbedingten. Das Führungskorps des Reichssicherheitshauptamtes''; «Den kompromissløse generasjon», 2002), Goldhagen, Hilary Earl og Heinz Höhne beskriver hvordan Ohlendorf, og hans samtidige var for unge til å tjenestegjøre under første verdenskrig, men ble preget av krigen og dens ettervirkninger: nasjonal ydmykelse, økonomisk kaos og opprettelsen av Weimarrepublikken. Tanker om hevn og reversering av [[Versaillestraktaten]] var utbredt.{{Sfn|Capani|2018|s=40}}<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Review of Generation des Unbedingten. Das Führungskorps des Reichssicherheitshauptamtes|publikasjon=German Studies Review|doi=10.2307/1433129|url=https://www.jstor.org/stable/1433129|dato=2004|fornavn=Rainer|etternavn=Hering|serie=2|bind=27|sider=419–421|issn=0149-7952|besøksdato=2022-01-31}}</ref><ref>Fischel, J. (2010). An Uncompromising Generation: The Nazi Leadership of the Reich Security Main Office. ''The Virginia Quarterly Review,'' 86(2), 216.</ref><ref name=":0" /> 

Den franske historikeren Christian Ingrao argumenterer i ''Believe and Destroy: Intellectuals in the SS War Machine'' (2013) for at denne generasjonen (som blant inkluderte Ohlendorf, og andre SS-folk som [[Martin Sandberger]], [[Erich Ehrlinger]], [[Franz Six]], [[Werner Best]] og [[Walter Blume]]) var klargjort til å bli massemordere ved sin dype involvering i naziideologien. Ingrao mener at deres karrierer og aktivisme for nazismen ga dem et verdensbilde som rettferdiggjorde og dempet ubehaget ved massemord. Ingrao beskriver dem som intellektuelle aktivister som hadde studert ved Tysklands beste universiteter. I motsetning til [[Hannah Arendt]] konkluderte Ingrao med at disse var ivrig gjerningsmenn motivert av nasjonalistiske forestillinger om tysk storhet, og som hadde arvet en voldskultur fra sine fedre.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Christian Ingrao, Believe and Destroy: Intellectuals in the SS War Machine|publikasjon=European History Quarterly|doi=10.1177/0265691415622934k|url=https://doi.org/10.1177/0265691415622934k|dato=januar 2016|fornavn=Daniel|etternavn=Siemens|serie=1|bind=46|sider=142–144|issn=0265-6914|besøksdato=2022-01-31}}</ref>{{Sfn|Capani|2018|s=41}}<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Christian Ingrao. Believe and Destroy: Intellectuals in the SS War Machine.|publikasjon=The American Historical Review|doi=10.1093/ahr/119.3.999|url=https://doi.org/10.1093/ahr/119.3.999|dato=2014-06-01|fornavn=Hilary|etternavn=Earl|serie=3|bind=119|sider=999–1000|issn=0002-8762|besøksdato=2022-01-31}}</ref><ref>Ingrao, C. (2018). ''Believe and destroy: Intellectuals in the SS war machine''. John Wiley & Sons.</ref> SS-offiserer som Six og Heinz Jost kom seg ut av tjeneste i Einsatzgruppene etter kort tid, mens [[Walter Schellenberg]] unngikk tjeneste på østfronten.<ref name="Stein" />

Den tyske historikeren Andrej Angrick har gjort en omfattende studie av Einsatzgruppe D, inkludert lederen Ohlendorf. Ideologi og Ohlendors indoktrinering av mannskapet skal ifølge Angrick ha spilt en sentral rolle; indoktrineringen handlet om at Tyskland kunne overleve bare dersom de drepte menn, kvinner og barn. Brudd på kommunikasjonslinjene med Berlin førte ifølge Angrick til at en stor del av massedrapene var improvisert. Vanlige tyskere ble mordere og medvirkende til holocaust gjennom disse improviserte massakrene.<ref name="Angrick2008">Angrick A. (2008) The Men of Einsatzgruppe D: an Inside View of a State-Sanctioned Killing Unit in the ‘Third Reich’. In: Jensen O., Szejnmann CC.W. (eds) ''Ordinary People as Mass Murderers. The Holocaust and its Contexts''. Palgrave Macmillan, London. https://doi.org/10.1057/9780230583566_4</ref>{{Sfn|Capani|2018|s=45}}

Taylor, USAs sjefsanklager, husket Ohlendorf som en pen ung mann som snakket vennlig og presist med tydelig intelligens. Taylor husket stillheten i rettssalen etter Ohlendorfs kjølig og følelsesløse vitnemål om massedrapet.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Spirit of the Reich Security Main Office (RSHA)|publikasjon=Totalitarian Movements and Political Religions|doi=10.1080/14690760500317685|url=https://doi.org/10.1080/14690760500317685|dato=2005-12-01|fornavn=Michael|etternavn=Wildt|serie=3|bind=6|sider=333–349|issn=1469-0764|besøksdato=2022-01-31}}</ref> Taylor, Musmanno og Ferencz har skriftlig redegjort for rettssaken og for Ohlendorf som person.{{Sfn|Capani|2018|s=45}}<ref>Ferencz, B. B. (2007). A World of Peace Under the Rule of Law: The View from America. ''Wash. U. Global Stud. L. Rev.'', 6, 663.</ref> Earl konkluderte med at Einsatzgruppe-prosessen baserte seg i for stor grad på Ohlendorfs øynesynlige ærlige vitnemål.{{Sfn|Capani|2018|s=46}} Earl mener man ikke kan se bort fra at Ohlendorf snakket sant da han hevdet å ha mottatt en Führerbefehl om å drepe alle jødene før invasjonen av Sovjetunionen.<ref name=":0" /> Earl fremholder at massedrapene ikke var et arbeidsuhell eller en utilsiktet bivirkning av krigen, men var villet, planlagt og systematisk.<ref name=":1" /> Lederne for prosessen, blant annet Musmanno, ønsket at rettssaken også skulle frembringe en historisk sannhet om Einsatzgruppene; Earl mener at skriftlige rapporter fra østfronten kan bidra til sannhet, mens vitnemål fra de tiltalte er for upålitelige.{{Sfn|Capani|2018|s=47}}

Earls doktoravhandling ved [[University of Toronto]] (publisert i New York 2009) er den første fullstendige studien av Einsatzgruppeprosessen. Earl viser at de tiltalte hadde flere fellestrekk, blant annet var de relativt unge og av samme generasjon, de var godt utdannet og hadde steget raskt i gradene i Det tredje riket som de entusiastisk sluttet opp om fra begynnelsen.<ref name="Meyer" /> Ohlendorf skal ha blitt skuffet over at SDs informasjonskontor ikke var så uavhengig som forespeilet av professor Höhn. Amerikanske etterforskere mente det var lite troverdig å forvente intellektuell frihet innenfor et regime som det nazistiske. Ohlendorf var typisk for de unge og idealistiske intellektuelle som ble tiltrukket av SD. Ohlendorf brukte ved rettsoppgjøret sin rolle i SD for å underbygge fremstillingen av seg selv som en fritenker og kritiker av regimet, snarere enn en passiv medløper.<ref name="Berghahn" />{{rp|169}} Ohlendorf skal ha vært særlig kritisk til SS-general [[Walter Darré]]s ''[[Blut und Boden]]''-ideologi.<ref name="Stein">Stein, M. (2007). ''Field Marshal Von Manstein: The Janushead-A Portrait.'' Helion & Company Limited.</ref>

I brev til sin kone var han stolt av å ikke overdrive drapstallene slik lederne for andre Einsatzgruppene gjorde. Han talte alltid nøye opp likene før han skrev sin rapport. I brevene uttrykte han tilfredshet med tjenesten i Sovjetunionen fordi han da slapp de endeløse kranglene på kontoret i Berlin; han var fullstendig lei kranglene og forble i Einsatzgruppen lengre enn kollegaene. Dessuten mente han at tjeneste i Sovjetunionen var viktigere for nasjonalsosialismen enn skriveriene i SD.<ref name="Stein" />{{rp|329}}

Earl beskriver Ohlendorf som en velutdannet, velstelt, pen og høflig familiemann, ambisiøs, intelligent og arrogant. Tilhørerne ble sjokkert av kontrasten mellom den intelligente, høflige, normale mannen og de barbariske forbrytelsene han redegjorde for i retten. På grunn av denne kontrasten brukte dommeren uttrykket «[[Dr. Jekyll og Mr. Hyde]]» om ham.<ref name="Earl2012" /> ''New York Times'' reporter var ikke imponert og syntes at Ohlendorf minte om en humorløs selger man kunne møte hvor som helst.{{Sfn|Capani|2018|s=170}}

Musmanno skrev at Ohlendorf hadde godt utseende (slank og med elegante ansiktstrekk), hadde et avbalansert temperament, var imøtekommende og høflig; han fremsto for Musmanno som en mann med medfødt verdighet, intelligens og naturlig autoritet, han betraktet publikum i rettslokalet med et gjennomborrende blikk, han fremførte sin fortelling som en profesjonell forfatter. Musmanno bemerket at mord på nittitusen var den eneste ripen i lakken for denne plettfrie personligheten.{{Sfn|Capani|2018|s=169}}<ref name="Stein" />{{rp|329}}

Leon Goldensohn skriver at Ohlendorf snakket presist og uten affekt, og han fikk inntrykk av at han var hårsår og alltid beredt til å forsvare seg.<ref name="Goldensohn">Goldensohn, L. (2007). ''The Nuremberg Interviews''. Vintage/Random House, New York.</ref> De varetektsfengslede i Nürnberg gjennomgikk intelligenstest i regi av den amerikanske okkupasjonsmakten. Ohlendorf skåret høyest av alle, ved siden av [[Hjalmar Schacht]]. I rettssalen etter krigen tiltrakk han seg åpenlys sympati fra kvinnelige tilhørere. Ohlendorf skilte seg ut fra de fleste andre tiltalte i Nürnberg ved at han sto for det han hadde gjort.<ref name="Spiegel1948">{{Kilde www|url=https://www.spiegel.de/spiegel/print/d-44415555.html|tittel=Unbedingt notwendig - DER SPIEGEL 6/1948|besøksdato=2020-08-16|forfattere=|dato=2. juli 1948|verk=www.spiegel.de|forlag=|sitat=Im Ergebnis einer im Nürnberger Justiz-Palast von den Amerikanern durchgeführten Intelligenzprüfung stand der hannoversche Bauernsohn zusammen mit Schacht an der Spitze aller Prüflinge.}}</ref> Han var en lojal nazist som var ærgjerrig, konkurranseorientert og som lyktes med det meste han gjorde i sin karriere.{{Sfn|Capani|2018|s=2, 24}}