Redigerer Oldtidsfartøyer i Egypt (avsnitt)

== Byggingsteknikk ==
[[Fil:WLA brooklynmuseum BoatBuilding Scene ca 664-634 BCE.jpg|thumb|Et relieff av båtbyggerne fra ca. 664 til 634 f.Kr i sentiden]]
Tross et stort kildemateriale i form av malerier, relieffer og modeller er de egyptiske båtbyggernes teknikker om bygging av sjøfartøyer dårlig belyst for ettertiden med få arkeologiske funn av stort sett spesialiserte fartøyer som det seremonielle begravelsesskipet ved Keopspyramiden. Utseendet på de egyptiske oldtidsfartøyer fra begynnelsen til slutten bar preg av å ha sin opprinnelse i papyrusbåten som også er utgangspunktet for byggingsteknikken som oppdaget av språkforskeren Edgerton. Verbet for skips- og båtbygging fra det gamle Egypt betyr «å forbinde», det vanlige papyrusfartøyet besto av sammensurrede bunter opptil flere meter i lengde som deretter ble bundet sammen i mengder. Stevnene på en slik båt ble meget kraftige strammet til og bøyet oppover for å få en stivhet i fartøyet.

Et meget karakterisk trekk ved den egyptiske båtbyggingsteknikken er bruk av korte treemner og asymmetriske bordganger ved sammenføyning kant mot kant som ved kravellbygging, men ved bruk av tretapper. Båtbyggerne i Nildalen har aldri hatt tilgang på godt skipstømmer, og var nødt til å utvikle en båtbyggingsteknikk ved bruk av planker på mindre enn halvannen til to meters lengde. Drmed måtte de ha ulike former for sammenføyning. Skipstømmeret også var kostbart, og gjenbruk av utrangerte fartøyer for ulike formål ikke var et uvanlig trekk i antikkens Egypt. Den egyptiske sammenføyningen var en versjon av [[tappsammenføyning]]en som er den vanligste byggingsteknikken i [[Antikken]] helt fram til [[Middelalderen]] i middelhavsområdet. Det skulle være mulig å ta fra hverandre en båt for frakt over land og deretter sett den sammen på nytt. Dette var bare mulig med løse tretapper.

De første Abydos-skipene var enkelt sammensurret med fibertau og deretter sammenføydet med tretapper uten noe form for spant eller bjelker er fra omkring 3050 f.Kr. Trykket fra vannet sørget deretter for at skroget skulle holdes sammen. De fleste egyptiske fartøyer som har blitt avbildet, har en triangulær form med oppadsgående stevner uansett om skroget var flatbunnet eller rundbunnet uten noe form for kjøl. Khufu-skipet hadde en meget avansert sammenføyning med bruk av tretapper mellom bordgangene som ble satt sammen kant mot kant, deretter sammensurret med fibertau og trosser på innsiden av plankene gjennom utskjærninger og siden surret sammen med dekksbjelker som holdes oppe med bueformede spanter eller støtter. Disse begravelsesskipene representerte det ypperste ved egyptiske skipsteknologi fra ca. 3050 f.Kr og 2566 f.Kr med fem hundre år avstand i tid.

Dahshur-båtene fra ca. 1839 f.Kr er fra et skipshistorisk perspektiv langt mer interessant ved å være mindre spesialisert og generelt langt nærmere normen blant de vanlige nilbåtene som dokumentert ved arkeologiske undersøkelser som påviste slitasjemerker og reparasjoner. Dekksbjelkene var blitt tappet inn i skroget for bedre tverrskips styrke, men sammenføyningen forble det samme med meget få symmetriske bordganger med de typiske tretapper og små, timeglassformede trestykker som var slått inn for bedre grep mellom bordgangene. Gjenbrukt skipstømmer som var funnet og undersøkt i farao Sesostris Is pyramiden på El Lisht fra ca. 1900 f.Kr, var svært lik det som var oppdaget på Dahshur-båtene. Skipstømmeret i pyramiden kom formodentlig fra alminnelige fartøyer på Nilen.

Den egyptiske byggingsteknikken som hadde utviklet seg i tidlig dynamiske tid og det gamle riket, var mulig å granske på relieffer fra flere gravkamre på Medum og Saqqara som viste scener av faktiske bygging av fartøyer fra det fjerde og femte dynasti (2575 til 2345 f.Kr). Bruk av verktøy som [[hammer]], [[sag]], [[øks]] og [[meisel]] var viktig for å bearbeide tømmeret til planker for sammenføyning med tretapper. Ulike hjelpemidler for båtbyggere er også observert på relieffer.

Blant annet bruk av trekubber og en [[trosse]] for å bøye bordgangene som hadde blitt sammenføydet. Et bilde av et fartøy under bygging fra Sakkara, det femte dynastiet viser en trosse festet til for- og akterstevnene som så ble spent med en [[gaffel]] midtskips. Med denne metoden skulle det være mulig å produsere et spring, men denne tolkningen er omstridt. Ifølge Landström hadde kunstneren forsøkt å gjengi flere byggingsfaser i ett relieff med bruk av trossen før flesteparten av bordgangene var sammenføyd ved bruk av tretapper. Fra den samme tiden observerer man også relieffer fra det samme stedet fra en annen grav som viser hvordan en planke var sammenføyd med resten av båten ved hjelp av sju tretapper som ble slått inn ved hjelp av steiner.

===Herodots beretning===
Den kjente, greske historikeren [[Herodot]] var også en lidenskapelig observatør under reisene til fjerne kanter i middelhavsområdet inkludert Egypt i årene mellom 464 og 447 f.Kr, senere nedskrevet for ettertiden i hans livsverket ''Historier'' på ni bøker i årene 431 til 427. f.Kr. En dels uklar beretning om den egyptiske skipsbyggingen har blitt bevart helt til nå:
{{sitat|Deres fartøy som de frakter deres gods på er bygget av tornetrær (akasietrær), som med sitt utseende lignet på lotustræret fra Kyrene med harpiks som gummi. Av dette tornetræret hugger de planker, to alner lange (105 cm). Dem ligger de side om side likesom tegel og sammenføyder dem på følgende sett. Rundt omkring harde og kileformede lange treplugger lagt de opp disse to alner lange planker. Når de var festet sammen på dette måte, spenner de tverrbjelker ovenpå. Spant blir ikke brukt. De stopper (fyllmateriale) åpningene innvendigt med byblos (papyrus). De gjorde ferdig bare et eneste ror, og dette stikkes midt gjennom kjølen. Masten gjorde de av tornetrær, og seilet er av byblos.}}
De arkeologiske funnene og undersøkelsene av diverse relieffer samt nærmere tilsyn på den eldre båtbyggingstradisjonen langs Nilen som hadde eksistert helt fram til moderne tid, beviste gyldigheten i Herodots beretningen om den egyptiske byggingsteknikken omkring båter. Allerede på dette tidspunktet hadde de fleste båtbyggerne forlengst tatt i bruk ''låste tretapper'' som ble festet sammen med skroget i hele middelhavsområdet. Den egyptiske versjonen av tappsammenføyningen helt tilbake til begynnelsen er om bruk av ''løse tretapper'' som bare var limet fast på plassen. Disse «treplugger» mellom plankene var ikke spikret fast som på en gresk båt.