Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

=== Grunnleggelsen av KPD og januaroppstanden ===
{{main|Kommunistische Partei Deutschlands|spartakistopprøret}}
[[Fil:Alfred Grohs zur Revolution 1918 1919 in Berlin Große Frankfurter Straße Ecke Lebuser Straße Barrikade Kampf während der Novemberrevolution in Berlin 02 Bildseite Schaulustige.jpg|miniatyr|Barrikadekamper under [[spartakistopprøret]] i januar 1919.{{byline|Foto: [[:de:Benutzer:Bernd Schwabe in Hannover/Alfred Grohs|Alfred Grohs]] (scannet fra [[:de:Benutzer:Bernd Schwabe in Hannover|Bernd Schwabe in Hannover]]|Januar 1919}}]]
[[Fil:AlzadosEspartaquistas..png|miniatyr|Spartakistisk milits i Berlin{{Byline|[https://archive.org/details/timeshistoryofwa16londuoft The Times history of the war]}}]]
[[Fil:Spartakusaufstand Barrikaden.jpg|miniatyr|Soldater som har barrikert seg under [[spartakusopprøret]]{{Byline|Verlag J. J. Weber in Leipzig - Illustrirte Zeitung}}]]

Den 1. januar 1919 ble ''[[Kommunistische Partei Deutschlands]]'' (KPD) grunnlagt av medlemmer av [[spartakistforbundet]] og enkelte [[venstresosialisme|venstresosialistiske]] grupperinger.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/weimarer-republik/innenpolitik/kpd.html|tittel=Die Kommunistische Partei Deutschlands (KPD)|besøksdato=2019-02-24|forfattere=|dato=|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.marxists.org/deutsch/geschichte/deutsch/kpd/1918/index.htm|tittel=KPD: Protokoll|besøksdato=2019-02-24|verk=www.marxists.org}}</ref> Denne splittelse av arbeiderbevegelsen skulle hefte ved den tyske arbeiderbevegelsen helt opp til moderne tid. KPD ble grunnlagt av en liten gruppering som var motstandere av første verdenskrig. I siste instans var den, ifølge dem, en kapitalistisk og imperialistisk krig som ikke tjente folkene i de enkelte land, men bare noen snevre kapitalinteresser. I løpet av de påfølgende januardagene av 1919, skulle deres arrangerte parademarsj i Berlin utvikle seg til et blodbad som ble kjent som [[spartakistopprøret]].

Etter juleopprørene trodde ikke spartakistenes ledere lenger at de kunne virkeliggjøre den sosialistiske revolusjon sammen med SPD og USPD. For å fange opp misnøyen med revolusjonens forløp så langt, blant sine tilhengere og flere arbeidere, kalte de ved årsskiftet inn til en rikskongress for grunnleggelsen av et nytt parti. Rosa Luxemburg presenterte der spartakusprogrammet som hun forfattet fra 10. til 31. desember. Det ble vedtatt som partiprogram og holdt fast ved det prinsipp at dette nye parti ikke ville overta regjeringsmakten uten et klart flertall blant folkeviljen. Den 1. januar 1919 grunnla de tilreisende spartakister sammen med andre venstresosialistiske grupper til høyre for seg det nye partiet Kommunistische Partei Deutschlands (KPD). Rosa Luxemburg krevde enda en gang å delta i det planlagte parlamentsvalget, men ble overstyrt. Flertallet håpet videre at makten kunne oppnås gjennom den fortsatte politiske agitasjon i bedriftene og trykket fra «gaten». De «revolusjonære tillitsvalgte» besluttet seg derimot, etter forhandlinger med spartakistene, å forbli i USPD.<ref name="Winkler2005_55f"/>

Det avgjørende nederlaget for venstresiden fulgte de første dagene i det nye året 1919. Liksom i november kom den andre revolusjonsbølgen nesten spontant, men denne gangen ble den undertrykt med vold. Opptøyene ble utløst den 4. januar da regjeringen utnevnte USPD-medlemmet [[Emil Eichhorn]] til politipresident i Berlin. Eichorn hadde under juleopprøret nektet å iverksette tiltak mot de demonstrerende arbeiderne. USPD, revolusjonært tillitsvalgte, så vel som KPD's leder Karl Liebknecht og [[Wilhelm Pieck]] anså tiltredelsen som en mulighet for å iverksette en protestaksjon neste dag.

Det som var planlagt som en demonstrasjon, utviklet seg til en større parademarsj enn arrangørene selv hadde regnet med. Liksom tilfellet var den 9. november 1918, strømmet hundretusener inn i Berlin sentrum, søndag den 5. januar 1919. Om ettermiddagen okkuperte de Berlins jernbanestasjoner, så vel som [[aviskvartalet i Berlin]] med redaksjonsbygningene til den borgerlige presse og avisen ''Vorwärts''. Noen av de berørte avisene hadde i dagene forut ikke bare tatt til orde for etablering av frikorps, men hadde stundom også tatt til orde for å drepe spartakistene. Demonstrantene var i det vesentlige de samme som to måneder tidligere. De krevde nå realiseringen av det de hadde kjempet for. Kravene kom fra arbeiderne selv og ble støttet av forskjellige grupperinger til venstre for SPD. Spartakistene ledet på ingen måte an. Det nå påfølgende [[spartakistopprøret]] gikk sin gang, mens KPD-tilhengere bare delvis var deltagere og endog var i mindretall.

I politiets hovedkvarter forsamlet initiativtagerne til demonstrasjonen seg og valgte en «provisorisk revolusjonskomité» med 53 medlemmer, som imidlertid ikke visste hva den skulle gjøre med sin makt eller hvilken retning revolusjonen skulle ta. Liebknecht, og de to andre formennene, [[Georg Ledebour]] og [[Paul Scholze]], krevde regjeringens avgang og sluttet seg til flertallet i komitéen, som propaganderte for væpnet revolusjon. Rosa Luxemburg og et flertall av ledelsen i KPD, motsatte seg uttrykkelig dette, og hevdet at et opprør på dette tidspunktet ville føre til en katastrofe.
 
Den 4. januar hadde Ebert utnevnt Gustav Noske til folkekommissær for hæren og marinen. Den 6. januar overtok Noske kommandoen over disse styrkene med ordene: «Min vei må være blodhundens. Jeg er ikke den som skyr ansvaret.»<ref name="Winkler2005_58"/> På samme mandag kalte revolusjonskomitéen inn til en massedemonstrasjon. Dette oppropet ble fulgt av enda flere mennesker. Enda en gang bar de plakater med skriften «Brødre, ikke skyt!» og forholdt seg avventende på en forsamlingsplass. Enkelte av de revolusjonære tillitsvalgte begynte å bevæpne seg og rope om regjeringen Eberts avgang. Men KPD-aktivistenes bestrebelser for å få troppene på sin side, var stort sett mislykket. Snarere viste det seg at selv enheter som Volksmarinedivision ikke var beredte til å støtte væpnet revolusjon. De erklærte seg som nøytrale. De øvrige regimenter som var stasjonert i Berlin støttet dessuten for en stor del regjeringen.

Mens flere tropper rykket frem på hans vegne mot Berlin, aksepterte Ebert et tilbud fra USPD om å være en formidler mellom ham og revolusjonskomitéen. Etter at troppebevegelsene og et SPD-flygeblad med tittelen «regnskapets time nærmer seg» ble kjent, avbrøt komitéen videre forhandlinger den 8. januar. Som resultat beordret Ebert troppene mot okkupantene. Den 9. januar slo de ned et improvisert opprørsforsøk. Den 12. januar ble også de anti-republikanske frikorpsene, som ble etablert i begynnelsen av januar, flyttet inn i byen. Etter å ha foretatt en brutal evakuering av flere bygninger og henrettet okkupantene, overga de seg raskt. Noen av dem ble også skutt og drept. Totalt 156 personer ble ofre for denne hendelsen i Berlin.<ref name="Wette1987_308"/>